+47 926 35 514
Chrysler Cordoba – luksusbilen for den beskjedne…

Chrysler Cordoba – luksusbilen for den beskjedne…

Beskjedenhet er ikke en like høyt verdsatt dyd i USA som den er i Norge. Det bærer i og for seg amerikansk bilproduksjon tydelig preg av, helt fra tidenes morgen og til langt oppover mot våre dager.  

Men noen ganger har de forsøkt å holde en lav profil, amerikanerne også. Bilen på disse bildene er et typisk eksempel på det. Og om bilen ble aldri så vellykket, diskré og elegant, så ble den aldri noen kommersiell suksess. Og det var ikke bare bilens skyld. 

De fleste kjenner nå til begrepet «personal luxury car» fra over there: Det var bilene som kom på banen som litt mindre, litt lekrere og langt dyrere alternativer til vanlige hverdagsbiler i løpet av 1950-tallet. Svært ofte rettet mot vellykkede businessfolk, i praksis businessMENN, som et statussymbol og egentransport for dem, mens fruen i huset gjerne rådet over en større sedan eller stasjonsvogn for å frakte barn, hunder og alt mulig annet som inngikk i en husmors plikter å befordre hit og dit den gangen. 

Så kom altså noen på at når flere og flere familier trengte to biler, og hadde tildels god råd til nettopp det, kunne man jo friste familiens overhode med noe litt lekkert og påkostet til eget bruk. Dermed kom det som skulle bli klassens bjellesau, Cadillac Eldorado, på banen i 1953, og fikk etter hvert følge av biler som Buick Riviera, Lincolns Continental Mark-serie, Oldsmobile Toronado, Fords omarbeidede Thunderbird fra 1958 og oppover, samt svanesangen til Chrysler-konsernets toppmodell Imperial i 1981-1983. 

Men ideer som fødes øverst i et hierarki har en tendens til å dryppe nedover i systemet for å avstedkomme en lignende effekt der også. For ikke alle familier hadde «the American dream» innen rekkevidde, og mulighet til å sikre seg en Cadillac eller Lincoln. 

Dermed fikk vi det vi kan kalle de litt mer nøkterne variantene av personal luxury. Chevrolet Monte Carlo var en typisk representant for denne gruppen, på samme måte som Oldsmobile Cutlass Supreme, Buick Regal, Mercury Cougar og den etterhvert mindre sportslige og mer påkostede Dodge Chargeren. Og sistnevnte skulle få en viss betydning også for den bilen vi snakker om her. 

Pengene rant ut av Chrysler på siste halvdel av 1970-tallet, og som vi vet var det bare en real hestekur i regi av den nye toppsjefen Lee Iacocca som reddet dem fra konkurs, etter at han hadde røket uklar med Henry Ford II i 1978, og blitt nødt til å søke «nye utfordringer». Det fikk han hos Chrysler – i rikt monn. 

En av få ting som fungerte hos Chrysler etter oljekrisen i 1973, var resultat av et «løftebrudd»: Hos Chrysler hadde man tidligere sett på nedskalerte personal luxury cars i coupé-versjon som en flopp, og fnysende bemerket både i markedsføringen og gjennom forhandlerapparatet at «skikkelige luksusbiler skulle være i full størrelse». Litt desperate etter oljekrisen fant de imidlertid ut at den todørs-modellen de hadde planlagt som en Dodge eller Plymouth i 1975 kunne innbringe veldig mye mer penger dersom de bygget den som en luksuriøs Chrysler i stedet, og dermed ble Cordoba den første personal luxury-utgaven fra Chrysler-konsernet. 

Cordoba ble en stor suksess fra starten av, og forble det frem til man litt i tråd med tradisjonen klarte å klusse det til med en lite vellykket «facelift» og stadig økende kvalitetsproblemer i 1978. 

Samtidig dukket altså Lee Iacocca opp, og hele organisasjonen brettet opp ermene. Den rekordraske utviklingen av kompaktbilene Dodge Aries og Plymouth Reliant var første suksess som snudde utviklingen for Chrysler, og den nærmest parallelle utviklingen av en helt ny biltype – minivanen, i form av bilene vi kjenner som Chrysler Voyager her hjemme, forsterket suksessen. Men Iacocca mente også at Chrysler burde ha et tilbud til de som var på jakt etter status i større eller mindre grad. 

Dermed fikk Cordoba fornyet liv gjennom en ytterligere nedskalert andre generasjon, som kom på markedet som 1980-modell. Den var beslektet med Dodge Mirada, som erstattet kortlivede Dodge Magnum, som i sin tur hadde tatt over arven etter «gamle» Charger mens det navnet ble overført til en kompaktbil med sterk Mitsubishi-tilknytning. Og i Iacoccas plan lå det også å blåse nytt liv i Chrysler-konsernets gamle topp-brand, Imperial, som en gang i tiden konkurrerte nettopp med Cadillac og Lincoln. Men som altså aldri hadde blitt produsert i form av «små» modeller. Og når man ser på de førstnevntes suksess innenfor personal luxury-segmentet, var det kanskje den gamle aversjonen mot nettopp det som hadde kostet Imperial «livet» i løpet av 1970-tallet. 

Men, nå var det altså andre boller. Alle tre nivåene av personal luxury innenfor Chrysler-konsernet, både Dodge Mirada, Chrysler Cordoba og Imperial, ble bygget på samme grunnkonstruksjon, og fikk karosserier med store likhetstrekk. Den samlende faktoren var rettlinjet og skarp design, noe som også hovedkonkurrentene fra GM og Ford benyttet med stor suksess. 

Både Mirada og andre generasjon Cordoba var designmessig enkle men svært elegante biler da de kom på markedet som 1980-modeller, og Imperial var med noen geniale ekstra designelementer en verdig konkurrent til Eldorado og Continental Mark da den kom et år senere. Men om det så bra ut, hadde utviklingen gått litt over stokk og stein. Og tomme kontoer hos utviklerne i Chrysler-konsernet hadde ført til at det under skallet var mye svært tradisjonell, for ikke å si direkte utdatert teknologi. 

Mens de enkle kompaktbilene Aries og Reliant ikke tok så stor «skade» av det, og solgte mer enn godt nok, hadde folk høyere krav til de mer kostbare bilene. Gammeldagse motorer som tok mye bensin, katastrofale injection-system som var innstilt for å forsøke å redusere forbruket og digitale instrumenter som ikke fungerte ut garanti-tiden engang tok livet av lekre Imperial etter bare tre årsmodeller, og det gikk ikke så mye bedre med de litt billigere, og litt mindre teknologisk «avanserte» Mirada og Cordoba, heller. Chrysler hadde ikke råd til hverken dårlig publisitet eller å tape penger, dermed gikk også de modellene i graven etter modellåret 1983 sammen med Imperial. 

I ettertid kan det synes trist. De få bilene som fremdeles er igjen blant oss er ganske tidløse og elegante coupeer i et svært hendig format, i hvertfall til amerikansk luksusbil å være. Det er i dag også lov å håpe at det som var av barnesykdommer og kvalitetsproblemer forlengst er blitt fikset på av de som eide disse bilene da de hadde nyhetens interesse, slik at de i dag er svært nyt-bare veteranbiler med fint design, hyggelig amerikansk komfort og det uvanlige fortrinnet når det gjelder amerikanske biler i Norge at man sjelden møter maken bil på et treff. 

Bilen på bildene er da også den første vi kan huske å ha sett her hjemme på aldri så lenge. Det er en Chrysler Cordoba av nest siste årsmodell, altså 1982, og mens en og annen billigere Dodge Mirada kom inn til Norge da bilene var nye, og en og annen dyrere Imperial har kommet inn nå etter at de har blitt veteraner, har Cordobaen muligens falt mellom to stoler. 

Denne bilen ble importert i 2015, og vi tipper at det ikke bare var relativ sjeldenhet som fristet den som tok den med seg hjem fra USA. Her er nemlig tilstanden rimelig unik, og om vi ikke akkurat snakker om en premievinner, så virker alt å gjenspeile den særdeles lave kilometerstanden på kun 21.700 miles, eller 35.000 kilometer. Lakken er ikke helt uten riper, og amerikansk finish fra 1982 var aldri perfekt fra fabrikken heller. Men interiøret i grått, «fluffy» skinn som det ikke ser ut til å ha sittet folk i kan gi følelsen av å sette seg inn i en tidsmaskin. 

Bilen har Chrysler-konsernets V8 på 318 kubikktommer, eller 5,2 liter, som faktisk var ekstrautstyr i Mirada og Cordoba. Standardmotoren var fremdeles den hederskronte, men utdaterte rekkesekseren. På toppen av V8-motoren sitter dog også en relativt tradisjonell forgasser, og veldig avansert er ikke bilen ellers, heller. Utstyrsnivået er «greit», men man blir unektelig litt overrasket over å finne vindussveiver inne i det overdådig utseende skinninteriøret. 

Det kan ha virket utdatert og skuffende den gang. I dag er det mer å betrakte som kuriosa i en bil fra tiden da Chrysler-konsernet virkelig slet med å finne seg selv, før alt rant ut i sanden. Og nytelsen er uansett garantert i en bil med denne kilometerstanden. Det finner du ut når du svinger innom butikken i Ørje og setter deg inn i bilen!