+47 926 35 514
1977 Town & Country – den siste av de store

1977 Town & Country – den siste av de store

Store og luksuriøse stasjonsvogner var gjennom flere tiår en amerikansk paradegren. Man skulle ikke behøve å gi avkall på noe som helst, bare fordi man måtte ha med seg mye bagasje eller mye folk, var tanken. Og det tenkte man lenge – helt til bensinen ble en tanke for kostbar, også i USA. 

Den kanskje aller største ser du på disse bildene. Det var Chryslers enorme Town & Country-modell, som helt siden krigen hadde vært en betegnelse som innga respekt i hele bransjen. Etter å ha betegnet et ganske høyt utstyrsnivå på flere modellserier, både sedaner, stasjonsvogner og åpne modeller, ble T&C mot slutten en egen modell, og kun å få i en variant – altså som en stor og påkostet stasjonsvogn. Mot slutten var det lite «town» igjen i den digre bilen, som passet absolutt best ute på «the country». 

Blant Chrysler-konsernets storbiler fra det vi kan kalle den «moderne» epoken, fra 1970-tallet og oppover, er det stort sett de såkalte «Fuselage»-bilene fra første halvdel av 1970-tallet som har oppnådd en viss oppmerksomhet blant amcar-fans og bilhobbyfolk generelt. De var med sine flyskrog-lignende, minimalistiske og enormt store karosserier svært karakteristiske, og få biler ser større ut enn disse. 

Town & Countryen på disse bildene, som forleden rullet inn og med stor selvfølgelighet tok sin rettmessige plass på gulvet i vår butikk i Ørje, er faktisk enda større, om enn med svært liten margin. Chrysler reviderte sine storbiler og avløste Fuselage-generasjonen i 1974, og man forventet stor suksess. I hvertfall mens modellene var på planleggingsstadiet. 

Byggekvaliteten var ytterligere skjerpet, utstyrsnivået var enda høyere, og bilene var på alle måter en forbedring i forhold til Fuselage-generasjonen. Men rett før de skulle introduseres inntraff det vi i dag husker som «OPEC 1», altså oljekrisen i 1973, og da de nye stor-Chryslerene ble introdusert i 1974 var amerikanske bilkjøpere såpass skremt av bensinpriser og endog utsiktene for mangel på bensin i det hele tatt, at enda større og minst like bensintørste biler ikke akkurat var hovedfokus. 

Uansett hvor flott og bedøvende behagelig bilen enn måtte være. For der hadde i det minste Chrysler sitt på det tørre. 

Betegnende nok var konsernets digre 440 kubikktommers V8 fremdeles standardmotoren, og en mindre og mer bensingjerrig 400 kubikktommers utgave kunne bestilles som ekstrautstyr. En fullstendig urimelig tanke i dag, og nesten i alle år etterpå – nå vil all mulig logikk tilsi at det minste og mest sparsommelige alternativet ville vært standarden. 

Uansett, bilen hadde sitt tradisjonelle publikum, og Town & Country ble en vel ansett stasjonsvogn blant de som måtte ha en så stor bil, eller som hadde råd til å betale bensinregningene uten å tenke så mye på det. Sammenlignet med forgjengerne i Fuselage-generasjonen så 1974-modellene mer tradisjonelle ut med litt mer linjer og detaljer, som også fikk dem til å se tyngre ut – noe de også var. Ytre kjennetegn var i første rekke treimitasjon i tapetform langs sidene og bak, som en homage til tidligere tiders «woodie»-biler med ekte treverk.  

Treverk-imitasjonen var da også autentisk korrekt for Chryslers del, da de første Town & Country-bilene fra 1940-tallet nettopp hadde ekte treverk i karosseriene, men som vi vet ble såkalt woodrgrain-tapet på bilsidene populært også på en rekke andre biler fra de amerikanske konkurrentene utover på 1960- og 70-tallet, uten at de i alle tilfeller kunne påberope seg noen historiske linjer for en slik detalj. 

Både Ford og GM hadde også stort hell med sine store stasjonsvogner midt på 1970-tallet, og ikke minst var GMs utgaver fra Buick og Oldsmobile sterke konkurrenter til Chrysler Town & Country. Også de kjørte på med treverkimitasjon og høyt utstyrsnivå, og nøt stor respekt i markedet for sin såkalte «clamshell»-bakluke, der glasset og den nedre delen delte seg, og gikk elektrisk henholdsvis opp i taket og ned under gulvet for inn- og utlasting. En både praktisk og spektakulær gimmick som amerikanerne selvsagt elsket. 

Chrysler solgte derimot på tradisjonelle verdier, og byggekvalitet som fremdeles var uanfektet av de økonomiske problemene som svært snart skulle true med å sparke beina under hele konsernet. Dessverre skulle ikke de nye storbilene fra 1974, og blant dem Town & Country, akkurat bidra til å gjøre saken bedre. For salget av de store bilene gjenspeilet oljekrisen, og da 1977 opprant var det ingen overraskelse at det skulle bli det siste modellåret for de store Chrysler-bilene. 

Det året hadde GM allerede lansert sine nye og betydelig nedskalerte fullsizere, og både Buick Estate og Oldsmobile Custom Cruiser fikk kjempeforsprang i klassen for luksuriøse stasjonsvogner. Nyhetens interesse var så stor, og GM sine nye karosserier så vellykkede, at mange også nedgraderte til Chevrolet Caprice og heller kompenserte med mer ekstrautstyr. 

5.345 Town & Countryer ble bygget som 9-setere med ekstra nedfellbar seterad bakerst i 1977, mens ytterligere knapt 2.000 kjøpere gjorde noe så u-amerikansk som å ta bort noe fra menyen, og bestilte bilen som en 6-seter i stedet. Ikke helt håpløse tall, men langt unna det slike biler en gang i tiden hadde oppnådd av salg, og altså som et resultat av at tiden var i forandring. Til 1978 fulgte både Ford og Chrysler etter GM, og lanserte nye storbiler med langt mer beskjedne ytre mål og mer økonomiske motorer. 

Mens Ford kom greit unna downsizingen, var det ting som tydet på at ting hadde gått litt fort hos Chrysler, og de kom litt på hælene med kvaliteten på det meste de laget på siste halvdel av 1970-tallet. Men det er en annen historie, som vi også tidligere har vært inne på – Town & Country fikk uansett leve videre som en stadig mindre, men stadig like woodgrain-bekledd stasjonsvogn til litt utpå 1980-tallet, da betegnelsen i stedet ble overført til en luksuriøs variant av minivanen som vi i vår del av verden kjenner som Chrysler Voyager. 

Bilen på disse bildene er altså en av de aller siste av de aller største. Den grønne farkosten med de rause dimensjonene startet livet i California, der den nødvendigvis må ha nytt godt av såvel vennlig klima som vennlige eiere. Den er i hvert fall fremdeles, etter over 40 år, i meget presentabel stand, og med bare 69.000 miles på telleverket er den noe så uvanlig som en typisk amerikansk bruksbil av en type som gjerne ble kjørt mye og langt, som faktisk er blitt tatt usedvanlig godt vare på. 

Med den store standardmotoren på 440 kubikktommer, eller 7,2 liter, har den enorme mengder moment som gir den følelsen av et flyvende teppe som svært mange setter pris på i disse gamle amerikanerne. Utstyrsnivået er også av den rikholdige sorten, med mye elektriske og komfortorienterte detaljer. Altså mye av det samme som man gjerne er mer vant med å finne i luksuriøse sedaner og coupeer, men i en enda større, mer praktisk og mer iøyenfallende innpakning. 

For det er ikke bare her i landet at de tradisjonelle, digre amerikanske stasjonsvognene begynner å bli et sjeldent syn. Det har de også blitt i USA, der hele biltypen i løpet av 1980-tallet forsvant til fordel for SUVer og minivans, og en vanlig tradisjonell stasjonsvogn finnes omtrent ikke å oppdrive i amerikanske bilprodusenters modellutvalg i dag. 

Samlermarkedet har også vært ganske uinteressert, helt til nylig. Men nå har selv amerikanerne begynt å innse at noe de en gang var svært gode på, og en biltype som en gang hadde en selvsagt plass nesten i hver eneste husholdning, for alvor er i ferd med å gå i glemmeboka – eller i praksis bilpressa. Få biler er tatt vare på, og blant dem ytterst få i en slik tilstand og med en sammenlignbar kilometerstand som den vi nå kan vise frem i vår butikk. 

En og annen slik bil ble også solgt i Norge da de var nye, og kanskje husker du noen fra den gang – enten fra baksetet selv, eller fra nabolaget. Nå kan du få den svært sjeldne opplevelsen av å kjøre en selv, og bli den som alle skal snakke med på et biltreff. For denne møter du ikke maken til rundt hver sving.