+47 926 35 514
Jaguar Mk 2 – lavmælt luksus for beskjedne svensker

Jaguar Mk 2 – lavmælt luksus for beskjedne svensker

På 1960-tallet utgjorde svenskene det som kan kalles den skandinaviske adelen. De hadde holdt seg utenfor krigen, tjent gode penger på jernmalm, bygget opp mye egen industri og hadde nese for business. I irriterende grad for oss nordmenn, som fremdeles slikket sårene etter okkupasjonsårene, og bygget opp igjen det som i første rekke var en sjøfartsnasjon etter sten for sten-prinsippet. 

Bilmarkedet var dermed litt mer spennende i Sverige. Flere hadde god råd, og dermed ble det også et litt mer variert spekter av bilmodeller som rullet ut på svenske landeveier. Et eksempel ser du på disse bildene – en eller annen gang i 1964 mottok en svenske, som vi tør anta at representerte de godt møblerte værelsene i «det svenska folkhemmet», nøklene til sin flunkende nye Jaguar. 

En og annen Jaguar ble også solgt her hjemme, men det tilhørte sjeldenhetene. De som virkelig hadde midler, pleide å ende opp med en Mercedes, i beste fall med taxi-spesifikasjoner «pluss moms». I Sverige derimot, var en Jaguar slett ikke uvanlig i trafikken, og selv de mer opulente luksusbilene fra USA hadde et visst publikum der borte. 

Slik sett må det ha vært en bemidlet, men likevel sjeldent beskjeden svenske som kjøpte denne bilen ny. For en Mk 2 var både lekker og kostbar, men ikke voldsom på noen måte – annet enn når det kom til det erkebritiske designet. 

For alle som har sett en Mk 2 vet at det ikke er noen enorm bil i omfang. Med rundt 4,5 meter lengde og avrundede hjørner ser den til og med mindre ut enn den er, og hadde det ikke vært for det umiskjennelige Jaguar-designet kunne den fort druknet blant Opel Diplomater, Mercedeser og amerikanere som er en halv gang til så store. Likevel er det nettopp Mk 2 som gjerne huskes som eksponenten for britisk luksus i ettertid. Uten at den gjorde noe forsøk på å være brautende i sin samtid. 

Kompakt-Jaguaren kom på markedet som erstatning for gamle Mk 1 i 1959. Den var med gjennom hele 1960-tallet, med forandringer i navnet og litt spesifikasjoner mot slutten av livssyklusen, som et mer kompakt alternativ til fullvoksne Mark X, og mellom-modellen S-type, som etter hvert dukket opp basert nettopp på Mk 2. 

Hvorfor nettopp denne, og ikke en av de mer eksklusive modellene ble selve Jaguar-ikonet fra sin tidsepoke, det er vanskelig å si i dag. Men salget gikk over enhver forventning allerede da, samtidig som toppmodellen Mk X skuffet litt. Kanskje var det nettopp det beskjedne formatet som passet godt inn på trange, britiske veier, og at den tross alt litt beskjedne fremtoningen passet bra for briter som ikke nødvendigvis ville flashe sin velstand. Siden det tross alt var en Jaguar, som syntes godt til tross for størrelsen, var likevel ingen i tvil om at man var vellykket bak rattet i en slik. 

Å skryte litt uten egentlig å behøve å si noe som helst, er kanskje også den ultimate, britiske måten å gjøre det på… 

Det var imidlertid ingen typisk svensk måte å gjøre det på, i hvert fall ikke slik vi nordmenn oppfattet våre litt breiale naboer i øst den gangen. Svenskene hadde ikke noe påfallende behov for å skjule sin eventuelle vellykkethet, og de som kostet på seg en luksusbil der borte, var ikke direkte sparsomme på tilleggsutstyret heller, den gangen. 

Første eier av denne Jaguaren må imidlertid ha vært en sjeldent beskjeden svenske. Det eneste sporet av unødvendig luksus på denne bilen er eikefelgene, som kunne bestilles som option. Dessuten bevilget han eller hun seg naturlig nok radio, for å kunne høre Lennart Hyland kommentere sportssendinger og nynne med til Calle Jularbos siste slagere. Svenskene lå langt fremme på de fleste områder, og nettopp i 1964 ble radiotilbudet på fast basis utvidet til tre kanaler fra Sveriges Radio. 

For øvrig er bilen en standardmessig utgave, med den minste av tre tilgjengelige rekkeseksere. 2,4-literen utviklet 122 beherskede hestekrefter, mens 3,4- og 3,8-litersutgavene bød på langt voldsommere 213 og 223 hester. Men svensken ville trolig bare kjøre «lugnt och skönt» langs svenske landeveier, og valgte derfor også bare vanlig firetrinns manuell kasse – til og med uten overdrive. 

Uten å overdrive fikk han eller hun likevel en tradisjonstung og kvalitetssydende luksusbil i svært hendig format, som etter alt å dømme ble forsiktig brukt og godt tatt vare på i årene som fulgte. Vi har ikke oversikt over eierhistorikk eller andre ting, annet enn at bilen kom til Norge som veteran i 1999. Alt tyder på at den har hatt det godt også her, og siste eier har hatt hånd om den helt siden 2005. 

Fremdeles er bilen hel og grei, om enn ikke i utstillingsstand. 55 år på veien gir noen bruksspor, men så er da også følelsen av historie langt mer påtagelig i en slik bil enn i en som er topprestaurert ned til minste skrue. Og nettopp følelsen er en viktig del av opplevelsen når det gjelder veteranbil av denne typen. 

Vil du kjenne på den selv, og leve deg inn i hvordan det må ha vært å være en sjeldent beskjeden svenske med «välfylld plånbok» i 1964, bør du absolutt svinge innom oss. Kompakt-Jaguaren står og venter på en ny eier, og om ikke annet kan du fremdeles søke inn svenske radiokanaler i den.