+47 926 35 514
1978 Cadillac Fleetwood Eldorado Custom Biarritz Classic – svært barn har lange navn…

1978 Cadillac Fleetwood Eldorado Custom Biarritz Classic – svært barn har lange navn…

Noe av sjarmen med amerikanske biler for alle som vokste opp etter krigen, har vært at de ikke akkurat la bånd på seg hverken når det gjaldt utsmykning, motorisering – eller størrelse. Særlig ikke størrelse. USA var et stort og ungt land med byer tegnet med bilen i mente, så det var ingen grunn til å holde igjen.

Bilene ble designet etter minste motstand-prinsippet: Interiøret skulle være mykt, lunt og hjemmekoselig, med passe god plass til seks voksne. Men heller ikke noe behov for ekstrem armsleng. Så fikk de ytre dimensjonene bli så store de ville. Og det ble de. I hvert fall frem til Opec 1, den første oljekrisen i 1973, hadde vist hvor sårbar man var dersom noen skrudde igjen kranene. Opec 2, som skulle komme i 1979, var en varslet krise, og dermed gikk de digre bilenes tidsalder mot slutten i en viss fart.

De virkelige luksusbilene var de som holdt ut lengst, naturlig nok. De hadde det mest konservative publikummet, som også var minst følsomme for galopperende bensinpriser. Men utviklingen kunne ingen stoppe, og når amerikanske luksusbilkjøpere for alvor også begynte å få opp øynene for Volvo 164, BMW 3.0 og Mercedes S-klasse, til tross for at de var mindre enn mange amerikanske mellomklassebiler i omfang, ble det fart i utviklingen også i Detroit.

Blant de aller siste luksusbilene av tradisjonelt, amerikansk format, var coupeene i personal luxury-segmentet – i første rekke Cadillac Eldorado og Lincolns Mark-serie. Disse påkostede todørsvariantene hadde ironisk nok startet sitt liv som litt mer kompakte nisjebiler som kompliment til de enorme firedørssedanene og limousinene, men hatt samme fysiske utvikling som Elvis Presley fra slutten av 1960-tallet.

Lincoln holdt ut lengst. Deres Mark V var, på samme måte som firedørsbilen Continental og Continental Town Car, USAs i særklasse største biler da de ble faset ut med pomp, prakt og noen voldsomme «Collector Editions» i modellåret 1979. For Cadillacs del hadde man fått første signal om hva som var på gang, da både den åpne Eldorado-versjonen og det som var kjent som verdens største serieproduserte personbil-motor på 8,2 liters volum gikk i graven etter 1976.

Men om den åpne utgaven var borte, riktignok som følge av en forventet kollisjonstest som aldri kom, og motorvolumet var redusert til «langt mer fornuftige» 425 kubikktommer, eller 6,9 liter, fikk den siste store Eldoradoen lov til å leve videre i to modellår til. Og fremdeles var det ingen i USA som hevet et øyebryn over en todørs coupé med ikke overdrevent god plass til seks personer, lengde på over 5,70 og bredde på drøye 2 meter.

Ergo var det – igjen – «dukat» for å feire en begivenhet da stor-Eldoradoen sto for fall, og skulle avløses av noe mindre. Som man hadde gjort med de siste åpne utgavene i 1976, laget man en spesialversjon av den siste coupeen i 1978, dog ikke planlagt så lenge i forveien, og ikke bundet til de fysisk siste bodynumrene.

For her var det maksimal oppmerksomhet som gjaldt. Og maksimal oppmerksomhet i USA anno 1978 oppnådde man med alt tenkelig utstyr i kombinasjon med en del utenkelig utstyr, drapert i motefarger, pyntelister og generell overdådighet. Ikke minst på navnefronten. Bilmodellen het allerede «Cadillac Fleetwood Eldorado», og var stor nok til at man hadde plass til å koste på spesialutgaven ekstranavnet «Custom Biarritz Classic» i tillegg.

For ordens skyld; «Custom Biarritz» var allerede en spesialutgave med ekstra myke seter og en hel haug ekstra utstyr. Den siste «Classic»-betegnelsen var den som betegnet selve samleutgaven som markerte den store bilens sorti, og som i praksis betød «full pakke» utstyrsmessig og spesielle farger. Her var som nevnt poenget å bli lagt merke til, dermed var det å klemme til med det mest populære som fantes av farger – nærmere bestemt «Arizona Beige» og «Demitasse Brown metallic».

Joda, det er fullt mulig å forstå de som synes bilen ser ut som verdens største Sarah Bernard-kake. Men før du rister altfor mye på hodet og lurer på hva de tenkte på den gangen; finn frem et gammelt fotoalbum og se hvordan kjøkkeninnredninger, baderom og kanskje til og med din egen garderobe så ut i 1978…

Modellen ble introdusert sent på året. Cadillac hadde etter all ståheien rundt de siste åpne Eldoradoene to år tidligere tenkt å la denne begivenheten passere uten noen konkret spesialmodell, men erkerival Lincoln begynte allerede å varsle at de ville bygge sine Collector´s Series året etter, og da måtte de finne på noe. Løsningen ble å ta beige-fargede «vanlige» Custom Biarritzer med spesielt tofarget interiør og sende dem til samarbeidspartner American Sunroof Corporation (ASC) en drøy mil unna, der de ble videreforedlet med den mørkebrune ekstra lakkeringen, gullfargede emblemer, skinntrukket ratt og diverse annet stæsj, og så returnert for distribusjon til forhandlerne på vanlig måte.

2.000 biler ble foredlet til «Classic»-utgaver, og av disse ble 499 eller 500 – kildene er ikke enige – modifisert med takluker, altså det som i utgangspunktet var ASCs normale oppdrag fra GM i Detroit. 25 av disse skal ha fått vanlig lakkert «sunroof», mens brorparten, altså 474 eller 475 fikk såkalt «astro roof», der selve luken altså ikke var lakkert, men mørkt, sotet glass på samme måte som vi kjenner fra moderne biler.

To eller tre biler ble også modifisert med et helt usannsynlig, motorisert T-tak, der panelene gikk elektrisk inn mot midten og ble lagret «oppå» hverandre, noe som hverken ga fornuftig lufting, ble pent eller praktisk på noen annen måte. Blant annet ble jo takhøyden innvendig så lav at bilene ikke var mulige å selge, og det ble dermed ikke mer av prøveprosjektet enn noen skarve prototyper.

Ifølge forståsegpåere var «Custom Biarritz Classic»-bilene så komplett utstyrt, at foruten nettopp sunroof eller astro roof var det bare såkalt CB-radio, datidens erstatning for mobiltelefon, som kunne leveres. Har man med andre ord en av ca 500 produserte CBC med takluke i stål eller glass, samt CB-radio, har man altså den mest påkostede Eldoradoen som kunne kjøpes i 1978, og den ultimate samleversjonen som markerte slutten for de digre bilene.

Og det er nettopp en slik bil du ser på bildene. Den rullet forleden inn i vår butikk i Ørje, for øvrig på sjeldne ettermarkeds aluminiumsfelger av minst like tidsriktig valør som resten av bilen. Her er alt som i 1978, bilen er forsiktig kjørt, men har selvsagt bruksspor og patina etter 40 år.

Om disse ble lagt godt merke til i USA i 1978, kan du være ganske sikker på at de ikke legges mindre merke til i Norge i dag. Og både fargene, det umåtelig påkostede og fluffy skinninteriøret og alle utstyrsdetaljene gjør den kjøretur bak rattet på denne til en virkelig opplevelse.

Mange kan veldig mye om amerikansk bil i Norge, men siden denne spesialmodellen etter hva vi vet ikke var representert med et eneste eksemplar her i landet før de rundet 30 år og fikk veteranstatus, vil du få anledning til å fortelle mange noe de ikke visste når du kommer på treff med den. Kom innom og kikk på den, så forstår du hvorfor folk både ble og stadig blir så fascinert over denne overdådige feiringen av – nettopp – overdådighet på hjul!