+47 926 35 514
1964 Galaxie 500 XL – fastback med litt godvilje

1964 Galaxie 500 XL – fastback med litt godvilje

1964 Galaxie 500 XL – fastback med litt godvilje

Gjennom årene har det vokst frem mange begreper som har «fomlet» litt før de har funnet sin endelige definisjon. Ikke alle er klar over at det også gjelder «fastback»-begrepet, som nå i adskillige tiår har vært kjent som en karosseriform med jevnt skrånende hekk, helt uavhengig av bilens størrelse eller opprinnelsesland.

Bilen som for alvor har gjort fastback-begrepet kjent, er kanskje den mørkegrønne Mustangen i filmen «Bullit», kjent for en av filmhistoriens lengste og best filmede biljakter. Men ett av de mest avvikende brukene av fastback-begrepet stammer faktisk også fra Ford, fra omtrent samme tidsepoke – midt på 1960-tallet.

Bilen vi snakker om, er den modellen du ser på disse bildene. Den ble til midtveis i modellåret 1963, da Ford innså at den tre år gamle karosserifasongen var i ferd med å eldes litt før tiden. Høy og kantete taklinje funket dårlig sammenlignet med konkurrentene, som stadig ble lavere og mer avrundet. Og sett i ettertid; med det nye karosseriet hovedkonkurrent Chevrolet hadde på gang for 1965, var det kanskje viktigere enn noen aner at Ford kvittet seg med boks-preget i 1963.

«Sports hardtop» var navnet Ford først satte på modellen med den nye og lavere takfasongen da den ble introdusert som 1963 ½-modell, men den ble altså snart omtalt som en fastback i stedet. Og poenget med forandringen var foruten å modernisere looken, å få ned luftmotstanden og få opp marktrykket ved høyere hastigheter.

Det er ikke ofte man hører marktrykk nevnt som et satsingsområde for store familiebiler, men her spilte det selvsagt en viktig rolle at Ford satset store penger og masse prestisje på NASCAR-racing, og «win on Sunday – sell on Monday» var en sannhet som sa alt om hvor viktig denne profileringen var for bilsalget.

Suksessen uteble da heller ikke. De spesielt race-preppede Fordene med den nye takfasongen gjorde det skarpt i racing, og både Ford og GM bygget noen legendariske NASCAR-racere på denne tiden som er verdt sin vekt i noe som ligner faretruende på gull den dag i dag.

Bilen på disse bildene har dog aldri vært i nærheten av en racerbane, etter hva det er mulig å forstå. For her er det meste akkurat slik det var da bilen forlot fabrikken, selv om det har gått 55 år siden det skjedde. Dette er nemlig en 1964-modell, året da den nye takprofilen fra halvårsmodellen før ble fulgt opp med nytt listverk og nye pressinger i karosserisidene. Den skulle bli den siste variasjonen av grunnkarosseriet fra 1961 før en helt ny fullsize-bil kom på markedet som 1965-modell.

Denne bilen har levd brorparten av sitt liv langt syd i solfylte og tørre California, om man skal tro det som finnes av dokumenter og spor i bilen. Og det er liten grunn til å trekke slikt i tvil, på en bil som viser tegn til å ha vært så lite forandret som denne bilen gjør. Bilen kan skilte med «matching numbers» på både motor og girkasse, altså serienummer som viser at den fremdeles har de opprinnelige bitene i behold. I dette tilfellet dreier det seg om en big block-motor på 352 kubikktommer, eller 5,8 liter, og en tretrinns Ford Cruise-O-Matic automatkasse.

Bilen er en Galaxie 500 XL, og Ford-kjennere vet at de to siste bokstavene kjennetegner sportsutgaven. «Extra Lively» var visstnok ordene bak bokstavene, som i praksis bød på ting som eksempelvis separate stoler foran i stedet for hel benk, og en rimelig omfangsrik midtkonsoll mellom dem. Sidestøtten i stolene var da heller ikke mer fremtredende enn at det nok kunne være greit å ha en stor midtkonsoll til å fange en opp dersom man lot fornuften fare, og lot seg friste over evne av bilens sportslige takfasong og de mange kraftige motoralternativene som fantes å velge mellom.

Big block-motoren i denne bilen var langt fra det aller «verste» man kunne bestille, men så var de «verste» ganske «ille», også. Originaloppsettet viser da også en litt uvanlig bestilling, som kunne tyde på at første eier var mer opptatt av komfort enn sportslig karaktér, til tross for at han gikk for XL-modellen: Til forskjell fra de aller, aller fleste XL-utgaver har nemlig ikke denne bilen automatvelgeren mellom setene i mitdkonsollen, men på rattstammen, slik standarden var på biler med vanlig benkesete. Rattstammen er for øvrig også av swing-away-typen, som med spaken i «park» kunne svinges mot høyre for å lette inn- og utstigning av bilen.

Den velbergede gamle bilen har sin opprinnelige fargekombinasjon i behold, ifølge kodene på chassisplaten. Alt tyder på at bilen på ett eller annet tidspunkt i historien har fått en omlakkering i den originale fargen, og interiøret er sannsynligvis trukket om, men altså i tråd med de valgene den første eieren i sin tid gjorde.

Bilen kom fra California til Sverige rundt 2010, og ble importert dit av en velkjent skandinavisk kapasitet på slike «big Fords» fra 1960-tallet. Noen år senere kjøpte dagens norske eier bilen fra en kamerat i Sverige, og han er så langt den eneste eieren på den ganske urørte bilen her i landet. Nå prioriterer han annerledes, og dermed er det duket for nestemann som vil nyte en veldig autentisk fullsize-Ford fra den gangen kappløpet mellom Ford og Chevrolet var på det aller freskeste, både på NASCAR-løpene og i salgshallene rundt om i USA.

Selv etter 55 år er denne «ekstra livlige» Galaxien i god vigør, og teknisk fungerer den uten at man tenker på alderen i det hele tatt. Også optisk er den veldig hel og fin, eneste som «er å gjøre» for en ny eier med ønske om å ha alt helt på stell, er et begynnende rustangrep under kanten på vinyltaket, og på den ene hjulbuen bak. Typiske ting som kan tas i løpet av vinterhalvåret, mens bilen er mer enn fin nok til å nytes akkurat slik den er når solen og sommeren endelig står for tur.