+47 926 35 514
Kambo-Plymouth – 1930-tallets  «Think»

Kambo-Plymouth – 1930-tallets «Think»

Kambo-Plymouth – 1930-tallets  «Think»

Norsk bilproduksjon har liksom aldri tatt helt av. Og det er ganske forsiktig sagt. Men det skyldes ikke at man har forsøkt. Det elektriske eventyret med Pivco, som resulterte i Think-bilene på 1990-tallet, ble den så langt største suksessen, uten at det heller vel kunne betraktes som noen suksess annet enn i sammenligning med en rendyrket katastrofe.

Think-bilene skulle på samme måte som 1950-tallets «Troll» bringe noe helt nytt til torgs. Og på samme måte bommet man litt på teknologi som kanskje ikke var helt ferdigutviklet ennå, i kombinasjon med noen smarte ideer som viste seg å ikke være så veldig i tråd med publikums ønsker. 

For Thinks vedkommende var det karosserier med grovgjort finish i gjennomfarget plastikk, som skulle gjøre det «ufarlig» å bulke eller få en ripe. Men man glemte at folk flest vil ha en bil som er pen, og som tar utfordringen med å beholde den slik, fremfor å kjøpe noe som ser litt småshabby ut allerede i utgangspunktet.

Hvorfor alt dette om Think, når bildene her avslører at vi skal inn på noe helt annet? Jo, for i ettertid synes det åpenbart at man kanskje burde vist litt måtehold den gangen, og i stedet for å finne opp et ikke helt rundt hjul på nytt, forsøkt å samarbeide med noen som allerede hadde fått det til.

DET bringer oss til denne bilen, og forrige gang norsk bilproduksjon foregikk med en viss suksess. Så stor suksess, faktisk, at det kunne blitt interessant å se fortsettelsen på det dersom Norge ikke hadde blitt involvert i andre verdenskrig, men i stedet fått en naturlig utvikling av forutsetningene for industriell produksjon på linje med andre land man den gangen handlet med.

For denne bilen er norsk. Når vi forteller at det er en 1938-modell Plymouth P5 er det allerede klart at den ikke er heeelt norsk, men i hvertfall foregikk en stor del av verdiskapningen ved dens tilblivelse i Norge. Nærmere bestemt på Kambo ved Moss, der man i 1937 startet sammensveising, lakkering og sluttmontering av Plymouth og Chrysler personbiler og noen Fargo lastebiler fra USA. Det gryende industrieventyret ble altså kvalt av krigen etter kort tid, men vi velger altså å kalle det Norges største bilproduksjonssuksess – i hvert fall om man ser det i sammenheng med den tilsvarende produksjonen av Dodge som skjedde på Strømmen, noen mil unna.

Selve fabrikken på Kambo fylte 100 år i fjor, og det foregikk faktisk produksjon av flere biler og karosseripåbygg der helt frem til år 2000. Men etter hva vi har forstått var det bare «serieproduksjonen» av de amerikanske bilene fra rett før krigen som oppnådde et visst volum, både før og senere ble det mer karosseriproduksjon og industriell skreddersøm som fant sted i lokalene.

Suksessen var heller ikke vanskelig å forstå. Suget etter biler i det norske markedet var stort på denne tiden, arbeidskraft fantes det nok av, og det å importere deler fra USA for så å montere dem sammen på denne siden av atlanterhavet var ikke uvanlig. Helt frem til 1960-tallet ble mange amerikanske biler for det europeiske markedet montert på slike fabrikker eksempelvis i Nederland og Danmark, og – som sagt – hadde ikke krigen kommet, er det ikke utenkelig at denne industrien kunne fortsatt også i Norge.

Men vi får ta vare på det vi har, etter en kort og hektisk periode i historien. For de enkle, men særdeles solide og velbygde Kambo-Plymouthene og Strømmen-Dodgene finnes det fremdeles bevart en del av, selv om det ikke akkurat kryr av dem på biltreff rundt om i sommerhalvåret.

I Stasbil nyter vi altså av denne om dagen. Plymouthen, som faktisk har fått æren av å bli den første førkrigsbilen som er innenfor dørene våre siden oppstarten for snart to år siden, er da også en fin representant for arten, og ganske typisk for de bilene som ble montert her i landet: Nøktern, men solid.

Mange grovbygde amerikanere ble da også kjøpt til profesjonell bruk mot slutten av 1930-tallet, da mindre, lettere og billigere konkurrenter fra Europa hadde begynt å konkurrere om de rene privatkundene. Ikke overraskende ble også den bilen som har rullet inn på gulvet hos oss opprinnelig kjøpt av en taxi-eier, og den tilbragte sine første år med underteksten «drosje» på registreringsskiltet i Trondheim-området.

Om taxitjenesten bidro til at den kom seg helskinnet gjennom krigen, eller om den unngikk tyskerne og andre ulykker på andre måter, det er det ingen som vet i dag. Men faktum er at den også etter sine år i taxinæringen fortsatte i det man kan kalle samfunnsnyttig, offentlig tjeneste. Neste eier var nemlig postbud, og så langt vi har fått opplyst gikk den både lenge og vel rundt på landsbygda for daglig å servere trønderne både gode nyheter og sure regninger hjem i postkassa.

Nøyaktig når den ble parkert vites ikke, men tilstanden skal ha båret preg av at posttjenesten gikk over så lang tid at den tok ut det som kunne forventes av den gamle Plymouthen – og vel så det. Men den berget seg tross alt, lagret ett eller annet sted, frem til en kar med sans for veteranbiler så potensialet i restene av amerikansk ingeniørkunst og østfoldsk yrkesstolthet i bilbyggerfaget for et uvisst antall år siden. Han gikk løs på en restaurering til det man i dag gjerne kaller «god bruksstand», og brukte god tid på jobben.

Dessverre skulle han ikke få nyte fruktene av arbeidet selv. Som ganske fersk pensjonist gikk han bort i forbindelse med feiringen av sin egen bursdag, og et knippe av kameratene som var tilstede i laget bestemte seg for å hedre sin gode venn ved å sluttføre restaureringen av den kjære veteranbilen hans.

En av de samme eide bilen frem til nylig, men fikk ikke brukt den slik han mente den burde brukes. Dermed har han solgt den til oss, og håper at den gamle taxien, postbilen og hobbyprosjektet til kameraten kan finne en ny eier med sans både for trygge og solide fornuftsbiler fra USA, og kanskje også med sans for en kortvarig, men svært så interessant del av norsk industrihistorie.

Og hvor burde sjansene være større, enn nettopp her i Østfold, hvor interessen for amerikanere er stor, og det gamle fabrikklokalet på Kambo, der bilen en gang startet sitt liv, fremdeles står. Kun er en liten times tid unna for den som vil ta Plymouthen med på en pilegrimsferd tilbake til opprinnelsen.