Drømme-Volvoen som var – og er – oppnåelig

Drømme-Volvoen som var – og er – oppnåelig

Med tiltagende selvsikkerhet etter oljefunnet i 1969, var 1970-tallet i Norge et optimistisk tiår. Ikke uten påkjenninger hverken politisk eller privatøkonomisk, men alle levde i trygg forvissning om at det gikk stadig bedre. Og flere torte å drømme om å bytte ut simple og tilårskomne biler med noe nytt. 

Kanskje til og med en Volvo. For Volvo hadde alltid hatt en høy stjerne i Norge. Bygget av svensker, og svensker var jo nesten som oss. Som oss, men uten olje.  

Helt fra starten av på 1920-tallet hadde Volvo satset på slitestyrke. De bygde biler som var grove, ikke unødvendig kompliserte rent mekanisk, og de lignet da også på litt nedskalerte versjoner av sine amerikanske forbilder rent utseendemessig. 

Etterhvert som de ble en volumprodusent etter krigen, ble da også Volvo en favoritt blant norske bilkjøpere. PV, Amazon og 140-serien ble ønsket jublende velkommen, og til tross for at de ikke var de billigste hverken å kjøpe eller å holde med bensin, ble de valgt for sin sikkerhet, sin komfort og sin lange levetid. 

Folke-drømmen ble oppjustert igjen da 140-serien ble betydelig oppgradert til 240-serien i modellåret 1975. Og da bilen på bildene var ny i 1977, var 240-serien Norges soleklart mest solgte bil. Det sved i lommeboka, men svært mange nordmenn klarte altså likevel å realisere drømmen om en Volvo. Dels takket være akkurat denne modellen – for en 242 L var den utstyrsfattige innstegsmodellen som gjorde drømmen oppnåelig for mange.  

Som PVer, Amazoner og 140er tidligere har også 240-serien begynt å bli sjelden i dag. I hvertfall i original og noenlunde urørt stand. Bilen på bildene er nettopp en slik, og nå kan du studere detaljene og kanskje mimre litt om dine egne opplevelser i en tilsvarende bil i vår butikk i Ørje, der bilen står til salgs. 

Vi opplever ofte at «hverdags-veteranene» er de mest populære bilene, ettersom svært mange har et forhold til dem, og prisen også gjør dem tilgjengelige for mange som kanskje ikke har hatt veteranbil tidligere, eller engang tenkt tanken. For kostnaden av et par sydenturer, et hagedrivhus eller kanskje et par sett med bra golfkøller kan man i stedet kjøre Volvo igjen. Og kanskje huske hvor stolt man var sist man kjøpte en slik bil – flunkende ny. 

For selv med innstegsmodellens lave utstyrsnivå – uten klokke, og med gummimatte på gulvet – gir den solide bilen en god følelse, nå som da. Og masser av dokumentasjon av vedlikeholdet, ned til detaljert nedtegnelse av samtlige bensinfyllinger gjennom mange år, viser at bilen har vært tatt godt vare på av eierne, som i første rekke har vært far og sønn.  

Slike veteraner med brodert bilpute og håndskrevne vedlikeholdsjournaler blir sjeldnere og sjeldnere å komme over, men det er ganske typisk at man finner det på omsorgsfullt behandlede innstegsmodeller. De ble ofte bedre tatt vare på enn de dyrere utgavene, der eierne uansett hadde råd til å bytte bil igjen om et år eller to.  

Noen bruksspor har selvsagt de 40 årene satt. Men bilen er akkurat så pen, hel og urørt som entusiastene er på jakt etter, så neste eier skal få overta denne «arven» med den korrekte patinaen intakt – og med hanskerommet fullt av de første eiernes samvittighetsfulle notatbøker.