Når «for mye av det gode» er akkurat passe 

Når «for mye av det gode» er akkurat passe 

Amerikanerne er ikke et utpreget beskjedent folkeferd. Ikke når de bygger biler, heller. Og når de virkelig skulle bygge voldsom luksusbil på 1970-tallet, var det kanskje ikke så overraskende at produktet endte opp i selveste Guinness rekordbok. 

Påkostede interiører i flotte farger, og med komfort som sofaen hjemme, var utgangspunktet. Dertil la de alskens teknisk utstyr som skulle gjøre reisen behagelig, og dimensjonene skulle være store nok til at man fikk god plass, selv om konstruksjonen nødvendigvis måtte bli både stor og tung. Det medførte naturlig nok behov for en del drivstoff, men luksusbilkundene var greie slik: Oljekrisen i 1973 var over, og selv om folk flest var blitt veldig opptatt av å spare, var nå dette et av de velståendes privilegier – de kunne fremdeles unne seg noe stort og flott, som syntes enda bedre blant alle kompaktmodellene og importbilene som begynte å dominere på amerikanske veier. Høydepunktet når det gjaldt automobil dekadens ser du på disse bildene. En Cadillac Fleetwood Eldorado Convertible fra 1976, året da USA feiret sin grunnlovs 200-årsdag. Og en bil som General Motors senere kunne feire at satte rekorder som skulle bli stående lenge: Den ca. 2,3 tonn tunge bilen ble kåret til verdens tyngste personbil med forhjulstrekk, og det ble det siste produksjonsåret for verdens største personbilmotor, V8en med volum på hele 8,2 liter. 1976 var også forutbestemt å bli det siste året for den åpne utgaven. Cabriolet-utgaver av de mest luksuriøse storbilene hadde helt siden før krigen vært populære i USA, men air condition og moderne soltak hadde gjennom 60-tallet ført til fallende salgstall for de store takløse flakene. Da det dessuten kom rykter om at amerikanske myndigheter ville innføre kollisjonskrav ved «rulling», ga bilprodusentene opp. De øvrige amerikanske cabrioletene hadde forsvunnet på første halvdel av 1970-tallet, og Eldoradoen ble den siste som takket for seg.  «The Last American Convertible» ble feiret på behørig vis. Begivenheten skal ha blitt tema for både sanger og popkunst, det ble omtalt i radio og TV, og hypen rundt den forhåndsannonserte produksjonsslutten førte til at produksjons tallet for 1976-modellen kom opp i 14.000 biler, nesten en dobling fra året før, og der de siste nummererte 200 ble spesialversjoner som var samlerobjekter da de rullet av samlebåndet.At den ryktede «rulle-krasjtesten» aldri ble innført, og at amerikanerne begynte å produsere cabrioleter igjen litt ut på 1980-tallet, se det er en helt annen historie. Men flere av de som hadde kjøpt Eldoradoer som samlerobjekter i 1976, og aldri kjørt en meter med dem, gikk til rettssak mot GM da de «ikke holdt ord», og «ødela investeringen deres».Dette særamerikanske sirkuset fikk vi i Europa lite inntrykk av, annet enn på film. For om det ble solgt en og annen Cadillac og Lincoln i vår del av verden også, var ytterligheten Eldorado Convertible altfor dyr og altfor upassende i vårt klima – selv om forhjulsdriften og den tunge forparten faktisk gjorde bilen til en fremragende vinterbil på ubrøytet vei. I Norge kjenner vi ikke til at noen ble solgt nye, men en og annen kom inn som flyttegods med tiden.I senere år, etter at de kunne importeres billig som veteraner, har det dog kommet flere. Dessverre har mange kjøpt billige biler fulle av feil i USA for å tjene mest mulig på å selge dem her hjemme. For i en så avansert bil er det enormt med utstyr som kan gå i stykker, og selv om teknikken er grov og enkel, så koster det penger å utbedre.

Bilen vi har fått inn på gulvet er et hyggelig kompromiss: Den er hel, solid og velfungerende, og en bil som kan nytes slik den er både på tur og på treff. Den mangler finishen og noen originale detaljer på lakkfinish og interiør, som gjør at den aldri vil være noen premievinner på et Cadillac-treff, der dommerne saumfarer alle detaljer. Men da ville den kostet det dobbelte, også. 8,2 liters V8 høres kostbart ut, men faktisk er ikke disse bilene særlig dyrere i drift enn mange andre amerikanere. Kanskje nettopp på grunn av kraftoverskuddet, her er det moment så det holder og blir til overs. Bilen har forøvrig vært i Norge i et antall år, og eid av en bilmekaniker som både har overhalt toppene på motoren, automatgirkassen og fått cabriolet-taket skiftet. Kostbare inngrep som etter alt å dømme vil gi neste eier mange år med ukomplisert nytelse. For «nyte» er et forsiktig ord når man snakker om det ypperste amerikanerne kunne levere i 1976. Ting som opplyste dørlåser, opplyste sminkespeil med to lysstyrker og oppvarmet glassrute i cabrioleten er bare noen eksempler på kule features som mange aldri har hørt om, selv 40 år etter. 12 kvadratmeter lettkjørt hobbybil blir ikke særlig mer behagelig enn dette, og kiloprisen skal det også mye til for å slå. Har du aldri klart å komme i Guinness rekordbok ved egen hjelp, så er du i hvertfall «med» bak rattet i denne!