230 mil per år: Slik ser en «ny» veteran-Mercedes ut 

230 mil per år: Slik ser en «ny» veteran-Mercedes ut 

Husker du hvordan en Mercedes 500 SEC så ut da den var ny? Hvordan den luktet, og hvordan skinnsetene var i stoppen før de hadde vært sittet i og gått inn og ut av i årevis? Nei, trolig gjør du ikke det. For disse bilene var så dyre, at svært få av oss fikk i det hele tatt se dem før både den første og andre glansen hadde blitt slitt bort.

Men nå kan vi vise deg det. For i rekken av sjeldne sjanser, kan vi nå sørge for at du får oppleve en slik bil som fremdeles har lang vei igjen til den runder 100.000 kilometer, og der hver eier er kjent og hver kjøretur har foregått med stor omsorg. En bil som er akkurat like fin som for 30 år siden. Fra tid til annen forekommer det at biler omtrent ikke blir kjørt. At det skjer ting underveis som gjør at det blir lite bruk til å begynne med, og så baller det gjerne på seg – frem til bilen blir så gammel, men samtidig er så fin og har gått så lite, at det liksom blir feil å ta den i bruk. 

Denne SECen ble kjøpt ny av en nordmann, men i Tyskland. Bakeren fra Vestfold hadde bestemt seg for hva slags bil han ville ha, men han var også bestemt på at han ikke ville betale det temmelig stive avgiftsbeløpet som norske myndigheter ville ha ved importen. Dermed fikk han registrert den på slektninger som bodde i Dortmund, og lot bilen stå i Tyskland en stund frem til avgiftene ble i hvertfall litt lettere å leve med. Dyrt ble det likevel. For norske bilavgifter var på denne tiden ikke bare basert på bilens vekt og motorkrefter, som de ble senere, men det lå også inne et ganske friskt avgiftspåslag for alt som kunne smake av ekstra luksus: Flottet du deg med ting som skinninteriør i stedet for vanlig tekstil, klima i tillegg til vanlig varmeapparat, samt noe så utagerende luksuriøst som elektriske seter med memory-innstilling, ja da måtte du ikke bare betale det utstyret faktisk kostet ekstra – du måtte svi ekstra avgifter for det, i tillegg. 

«Luksusskatt» og «misunnelsesskatt» var det noen som kalte det den gangen. Det er lett å skjønne hvorfor. 

Det ble rikelig anledning til å misunne bakeren da bilen kom hjem til sin rettmessige eier etter noen innledende år i Dortmund i 1988. Den flotte bilen i den sjeldne brunmetallic fargen vakte oppsikt, og enkelte detaljer vitnet om at den hadde kommet til en eier som var mer enn middels opptatt av detaljer: Da den skulle få norske skilter, og de særnorske sideblinklysene på forskjermene måtte monteres, ble det ikke boret hull i lakkerte flater på selve skjermene. I stedet ble de festet på de såkalte «Zacco-plankene», plastdekslene lengst ned, slik at det ikke måtte bores i metall, og kablene kunne legges i mellom på baksiden. Den stolte eieren monterte topp moderne felger med gullfarget senter og blanke hjulbuelister, begge deler noe av det mest typiske tilbehøret på slike biler den gang, men lot den for øvrig være akkurat slik Vårherre og Daimler Benz hadde ment at den skulle være. Han brukte den kun selv, og meget sparsomt, slik at den så sent som ti år etter importen kun hadde gått drøyt 40.000 kilometer. 

Man kan ikke akkurat si at det ble andre boller etter at bakeren solgte bilen, heller. For de to eierne som har rattet klenodiet videre, har begge vært Mercedes-entusiaster som har forstått det unike i hva de har eid, og pleiet den deretter. Underveis har noen falt for fristelsen til å sette inn en nyere bilstereo, men den gamle, originale Becker Mexico-enheten – som blant kjennere er i ferd med å bli et lite klenodium i seg selv – er tatt vare på, og medfølger selvsagt. Lakken er original, og faktisk tilnærmet perfekt. Det kan man også si om det kremfargede skinninteriøret, som ikke har spor av det som ellers pleier å kalles «bruksslitasje» etter 35 år. Så har da heller ikke bilen blitt brukt, som sagt innledningsvis – per i dag er kilometerstanden ca. 78.000 kilometer, og den kommer ikke til å øke så mye som en meter før salt og snø er borte. 

Eieren, som nå er klar til å la nestemann ta over, og har gitt oss i oppdrag å selge bilen, er nemlig såvidt nøye på å ikke utsette bilen for vær og vind, at den ikke står i butikken hos oss, men trygt oppbevart i sin hjemlige, lune garasje. En visning må altså planlegges på forhånd, og om man skulle ha noe ønske om å bli den første eieren som utsetter bilen for saltet vei etter så lang tid, må nok det skje først etter at bilen er betalt og registrert i ny eiers navn. Men er du i markedet for en slik bil i en helt unik, urestaurert stand, så vil du sikkert fortsette den gode jobben som bilens første tre eiere har satt i gang – for her vil du ha et tidsdokument av en gammel luksusbil som om få år vil kunne kjøres rett inn på museum som den mest selvfølgelige sak i verden. 

Hvis du ikke da heller vil sette inn den gamle Becker-kassettradioen igjen, skru på Michael Jackson og kjøre deg en hyggelig kveldstur med gamle venner og mimret fra den gang, i trygg forvissning om at bilen din bare ble mer og mer unik for hver dag. Det ville vi gjort…