Den enkle bilen med de mange variasjonen

Den enkle bilen med de mange variasjonen

I entusiastbil-verdenen er det lett å anta at det er de eksklusive bilene som har de mest kunnskapsrike tilhengerne. At engasjementet er størst rundt de mest uoppnåelige bilene. Men slik er det absolutt ikke. Det har blant annet den godslige gamle Bobla på disse bildene vist. 

Bilen har stått i butikken vår i Ørje i noen dager, mens vi i ledige stunder har ryddet litt opp i et litt over-patinert kabelsystem. Og så godt som ingen har besøkt oss uten å ta en nærmere kikk på den lille grønne, uansett hvilken bil det egentlig var de kom innom for å se nærmere på. 

For, som vi tidligere har vært inne på; omtrent ALLE har et forhold til disse gamle folkeflytterne, som var designet for å gi «det tredje riket» en flying start etter krigen de planla å vinne. Nå gikk jo ikke det som planlagt, men bilen var så godt designet at den – sitt opphav til tross – ble tatt imot med åpne armer av etterhvert en hel verden som slikket sine krigssår, hver på sitt vis. 

Bilen var aldri ment å være luksuriøs, ikke engang å gi noen «påkostet» følelse. Den skulle være enkel, og gjøre en jobb. Og til forskjell fra mange andre bilmodeller som har startet som rene fornuftsbiler, og så utviklet seg i luksuriøs retning i takt med suksessen, ble den tro mot sitt ideal så lenge den var i produksjon. 

I etterkrigstidens Norge, som ennå ikke var blitt blasert av oljerikdommen, var det nok. Bobla ga mange familier en bevegelsesfrihet som de ikke ville hatt råd til, dersom alternativet hadde vært å bla opp mye mer for en unødvendig stor og flott bil. Ikke så rart da, kanskje, at alle minnene som folk har fra en barndom, ungdom og kanskje en tid med ferskt førerkort og nettopp en Boble, virker som gode minner. 

Og kaskje heller ikke så rart, at folk synes å vite minst like mye om disse bilene som de gjør om de drømmebilene som gjerne fører til flammende kinn og en overopphetet familieøkonomi. 

For tro ikke at den lille fornuftsbilen, som så til forveksling lik ut gjennom mer enn 50 års produksjon rundt om i verden, mangler variasjon. Snarere tvert imot. Og siden vi ikke selv har vokst opp med slike biler, og har dem «under huden», har vi dermed også lært oss å ikke tro at vi kan alt om bilmodellen. For det finnes trolig ingen som vet alt, men du verden så mange som vet imponerende mye. 

Vår sist ankomne Boble er en 1966-modell, som på vanlig Boble-vis ikke gjør mye ut av seg. Men den temmelig urørte gamle trotjeneren sjarmerer kundene våre likevel. Den har også vært høyt elsket av fire tidligere eiere, som alle var enten i familie, naboer eller venner innenfor et lite geografisk område på Bjørkelangen i Akershus. Der er for øvrig bilen solgt ny, også, og diverse papirer viser at den har fått sitt vedlikehold også i samme område. 

Altså har den nok ikke vært mye ute på vift, men levd et rimelig stille og fredelig liv. Det vitner tilstanden også om, her er det bare litt typisk slitasje på førersetet og tidsriktig patina for øvrig. Så vidt vi har forstått har det ikke blitt sveiset i karosseriet på den, men i nyere tid har bilen fått et velfortjent lag ny lakk i den originale fargen – ifølge kjennere «Javagrønn», kode 66, og en ganske sjelden farge på en 1966-modell. 

Variasjonene er som nevnt utrolig mange på Bobler gjennom tidene, og alle har dermed sin egen personlighet. 1966 skal også være det første hele året med 1300-motoren, samtidig med at det er det siste med 6 volts elektrisk anlegg, ifølge entusiaster som har vært innom og sett på den mens vi har fikset opp i gamle elektriske kabler. 

Nå funker igjen både lys og annet som det skal, og den lille grønne skal ut på sin kanskje lengste tur «hjemmefra» noen gang, til en ny eier. Vi stortrives så lenge den står her, når VW-entusiastene kommer innom og forteller oss detaljer om bilen som vi ikke kjente til fra før. Pass på å ta turen kjapt hvis du vil se den – før noen kommer og simpelt hen forteller oss at de kjøper den!