BMW 3.0 Si – kamuflert sportsbil for lekne direktører

BMW 3.0 Si – kamuflert sportsbil for lekne direktører

Det høres rart ut i dag, men ikke lenger tilbake enn på 1960-tallet var det nok forventet at jo mer ansvar og høyere stilling man hadde i samfunnet, jo mer «ordentlig» var man. På alle måter. Å tulle og tøyse og kjøre fort med bil var slikt enhver direktør var forventet å ha vokst fra for lenge siden.  Men da som nå var folk bare folk, og etterhvert som målrettet utdannelse og bedre lønnsforhold gjorde direktørene både yngre og mer kjøpesterke, ble de mer lekne, også. For dem var kanskje ikke drømmebilen en stor og gedigen Mercedes som duvet trygt avgårde, eller en lettere antikvarisk Jaguar, som gjorde den viktigste innsatsen som statussymbol i oppkjørselen. 

BMW var på gang, og sultne på å tilnærme seg et nytt publikum. Etter den høyst nødvendige suksessen med de kompakte bilene i «Neue Klasse» gjennom 1960-tallet, følte de at tiden var moden for å bygge storbil igjen. Og siden de nå hadde bevist at de hadde peiling på dette med sportslighet og kjøreglede, ble siktet innstilt mot de yngste og mest livate kundene som ellers ville ende opp med en stor Mercedes. 

Grunnlaget for det som skulle bli BMWs E3-serie var definert, nå var det bare å bygge bilen. Og det gikk unna – etter bare to-tre år, og visstnok til en usedvanlig lav utviklingskostnad, var bilene klare for å møte markedet som 1968-modeller. 

Det høres ut som en særdeles vellykket prosess. Og hvor vellykket bilen faktisk ble, kan du studere ved selvsyn i butikken vår i Ørje akkurat nå. 

Bilen vi har fått inn, er en BMW 3.0 Si fra 1975. Da var bilen inne på sitt åttende modellår, og det skulle faktisk bli to til før den fikk sin avløser i den første 7-serien. At alderen ikke gjorde noe for salget den gangen, er lett å forstå i dag – E3-karosseriet regnes sammen med den nært beslektede E9-coupeen som to av BMWs mest tidløse og ettertraktede modeller i nyere tid. 

Æren for det tilfalt William Hofmeister, som, i tillegg til å bli verdensberømt for sin egen lille signatur-detalj «Hofmeister-knekken», oppnådde legende-status for sine mange helhetlige design hos BMW den gang.  

E3-serien trakk oppskriftsmessig til seg mange nye kunder. De satte pris på kreftene og kjøreegenskapene i den friske, nye direktørbilen, som i tillegg til å være langt mer sportslig satt opp også både var og føltes langt mer kompakt enn konkurrentene fra Mercedes. Vår egen daværende kronprins Harald var en av de som favoriserte disse bilene, og han fortsatte senere å kjøre BMW 7-seriebiler i svært mange år. Bilen ble gjennom årene levert i flere forskjellige utgaver både motor- og karosserimessig. Som nevnt var bilen forholdsvis kompakt, med lengde på bare 4,7 meter, eller 4,8 i «L-versjon». Motorene begynte på 2,5 liter ved introduksjonen, og ble etter hvert å få med volum på 2,8, 3 og 3,3 liter.

2,5-literen var med forgasser og 150 hester ingen direkte sinke, og enda friskere ble det etterhvert som volumet økte og injection tok over for forgasserne. Lav vekt bidro også, litt avhengig av hvor mye utstyr de ble levert med veide ikke bilene stort mer enn 1.400 kilo. Selv på 1970-tallet var det ganske respektabelt for en luksusbil av dette kaliberet.

«Vår» 1975-modell tipper også bare så vidt over 1.400 kilo, og med 3-liters motor og injection får dermed de 200 hestene en ganske overkommelig oppgave med å flytte på bilen. Den var meget godt egnet for datidens tyske motorveier, der strekningene med fri fart allerede begynte å bli sjeldnere, men med firetrinns girkasse kanskje enda bedre egnet for en norsk direktør med sportslig oppførsel bak rattet. 

Om vedkommende var direktør eller noe annet vites ikke, men bilen som står på gulvet hos oss ble i hvertfall solgt ny og fikk sine DB-skilter i Oslo i januar 1975. Hva den har vært med på er heller ikke kjent av oss per i dag, men alt tyder på at den har levd et godt og beskyttet liv. For disse bilene avslører seg raskt dersom de har blitt neglisjert i perioder av sitt liv, noe som dessverre har skjedd med de aller fleste som dukker opp på markedet. 

Rust var et tema på denne tiden, og den klassiske gamle 60-tallskonstruksjonen ga stålmarken rikelig med muligheter. Denne bilen har tydeligvis fått en opplakkering i originalfargen en gang i historien, men det tyder ellers ikke på at den har vært særlig «langt nede» eller kjørt ekstremt langt, selv om det femsifrede odometeret strengt tatt gjør det vanskelig å vite hvor mange ganger den har «rundet».  

Et usedvanlig helt og pent interiør bekrefter inntrykket av en noenlunde velberget originalbil. Tekstilene BMW benyttet den gangen var nemlig heller ikke ekstremt motstandsdyktige mot hverken alder eller slitasje. Her ser det helt og pent ut i sitteflatene, samtidig som en litt solbrent bakseterygg sørger for det som virker som ganske korrekt patina i forhold til bilens tilstand ellers. BMW E3 ble produsert i stort antall i løpet av sine 10 årsmodeller, og populariteten sørget for alvor for å bringe merket opp i det som senere er blitt benevnt som «premium-klassen» sammen med Mercedes. De mest motorsterke utgavene av de senere årsmodellene er i dag de mest populære, og det er også de som er produsert i minst antall. I tillegg, selvsagt, til at rusten har «tatt» de fleste av dem nå 40 år etter at modellen gikk ut, gjør det at det er langt mellom de virkelig gromme bilene i fin stand. 

Alt tyder på at disse sportslige direktør-bilene vil fortsette å stige i pris. Foreløpig er det imidlertid mulig å kjøpe dem også for folk med normalt hobbybil-budsjett, slik som tilfellet er med bilen vi nå har i butikken. Den er priset slik at du ikke trenger å være direktør – det holder å være litt leken…