Mustang K-code convertible – et vellykket kompromiss

Mustang K-code convertible – et vellykket kompromiss

Man kan ikke få alt her i verden. Skal man kjøpe bil, må man gjerne velge enten noe som går fælt eller noe som er behagelig å cruise med. I Mustangens barndom kunne man derimot fleske til med begge deler i én og samme bil. En slik sjelden sak står nå i vår butikk i Ørje og venter på ny eier. 

«Alle» kjenner historien til Ford Mustang. Den ungdommelige «småbilen» som var bevisst bygget for å være det vi i dag kaller «kul» allerede på 1960-tallet; bilen som skulle gi de unge fremadstormende følelsen av å være nettopp fremadstormende, og som kunne leveres i mengder av versjoner med store variasjonsmuligheter, slik at alle som ønsket seg en skulle kunne finne en versjon de hadde råd til. 

Ikke rart det ble suksess. Mustangen satte en rekord for antall forhåndsbestillinger den første dagen den var i salg, en rekord som vi ikke har hørt annet enn at står fremdeles. Og for Ford ble det dobbelt suksess, da den grenseløst populære nykomlingen under skallet bygget på veldig mye velprøvet teknikk og eksisterende deler fra den langt mer sidrumpede kompaktbilen Falcon. 

Ergo ble ikke de første Mustangene veldig avanserte heller. Men masser av tilgjengelig utstyr kunne likevel gjøre dem ganske friske, og med matchende kjøreegenskaper – i hvertfall målt etter datidens normer. 

Mindre enn to år etter at bilen ble introdusert, ble Mustang nummer én million bygget i 1966. Samme år rullet bilen på disse bildene ut fra fabrikken. Men om Mustangene preget gatebildet i store antall den gangen, var det svært få som hadde så mye å by på av både krefter og komfort som nettopp denne bilen. For her snakker vi om et virkelig vellykket kompromiss – den «verste» motoren og kaskader av utstyr som gjorde den til en herlig cruiser samtidig. 

Alle som noen gang har snakket med en Mustang-entusiast, har fått med seg at en sentral del av stammespråket i de kretser dreier seg om bokstavkoder. Ford brukte nemlig enkelt og greit bokstavkoder som referanse på de forskjellige motorversjonene som ble levert, og dermed kan man fortelle ganske mye om bilen sin gjennom å nevne bare én bokstav. 

Noen bokstaver påkaller mer respekt fra omgivelsene enn andre. Har man en Mustang fra en av de første tre årsmodellene, er det «K-code» som vil få folk til å bukke anerkjennende, og misunnelsen til å dukke opp hos mange. For det var den grommeste motoren man kunne få den gangen, og siden alt ved gamle Mustanger er godt dokumentert er det heller ikke vanskelig å avsløre nybygde kloner som forsøkes presentert som ekte, fabrikkoriginal vare. 

Den fine bilen vi har fått inn i kommisjonssalg er som nevnt nettopp en slik K-code. I klarspråk vil det si at Fords solide 289 kubikktommers V8 har blitt trimmet litt utover standardversjon, med mekaniske ventilløftere og litt annet snacks som viser at produsenten mente alvor. 275 hester ga det, og i den forholdsvis lette bilen var det mer enn nok til å ha det virkelig moro på sorgløst 1960-tallsvis. 

Denne bilen har også automatgir, hvilket ikke kunne leveres i kombinasjon med den største motoren før nettopp i 1966, etter at man hadde forsterket standard C4-automaten for at den skulle tåle momentet fra dette kraftverket. 

Bare 5.469 Mustanger ble levert med K-code i 1966, hvorav drøyt 2.300 var fastback-karosserier som ble levert direkte til racing-legenden Carroll Shelby, for å bli foredlet til «Shelby GT 350»-biler. Hvilket i seg selv skulle borge for at Mustang med K-code var ansett å være mer enn godt nok til å bygge videre på også for den som hadde meget høye krav. 

Men, som nevnt, det stoppet ikke her. «Vår» bil har i tillegg mye fint utstyr, som for eksempel GT-pakken, som kun ble levert på biler som hadde en av de to største motoralternativene. Den inneholdt ting som dobbelt eksosanlegg ført ut gjennom hull i karosseriet under bakfangeren, instrumentering med fem runde klokker, dekorstripe langs kanalen og tåkelys i grillen, foruten diverse oppgraderinger på fjæring, bremser og hjuloppheng – hvorav enkelte ting uansett fulgte med når man bestilte den store motoren, uavhengig av GT-pakken. 

Og, det stopper altså ikke her, heller. For å gjøre bilen enda finere og mer komplett utstyrt, krysset første eier i tillegg av for «deluxe interior», som på folkemunne gjerne kalles «pony-interiør», som følge av at en gjeng løpske, firebeinte Mustanger er preget i vinylen i setetrekkene. I denne pakken inngår også ting som mer påkostede dørtrekk med innstegslys og diverse annet småtteri som gjør bilen til et enda triveligere sted å være. Denne bilen har også midtkonsoll, som ikke inngikk i deluxe-pakken, men som var et ganske vanlig tilvalg. 

Vanlig var dog på ingen måte oppsettet med «Rally Pac», to store ekstra sportsinstrumenter montert på hver sin side av rattstammen, inn mot de øvrige instrumentene i dashboardet. Det var et sjeldent og kostbart ekstratilbehør den gangen, og følgelig ekstremt ettertraktet i dag.

– Det er i det hele tatt ikke mye som mangler på denne bilen av mulig utstyr, sier Even Eng, etter å ha studert Mustang-spesifikasjoner på internett i noen timer. 

Én ting er at det er en ekstrem og svært sjelden bil, med kombinasjonen av motor, GT-pakke og deluxe-interiøret. En annen ting er tilstanden, som viser at det ikke er spart på noe da bilen ble restaurert av kyndige hender til utstillingsstand for 10-15 år siden. 

Restaureringen ble gjort av firmaet «Oswalt´s Classic Mustangs» i South Carolina, USA, der bilen ble kjøpt av dagens eier. Han bodde den gang i California, og lette med lys og lykte etter en Mustang som hadde alt det han forestilte seg at drømme-Mustangen skulle ha. Kravene var altså høye nok til at han måtte helt over til den andre kanten av det store landet for å finne riktig bil, men her var også ting på stell. 

Han flyttet hjem til Norge for rundt 10 år siden, og bilen ble selvsagt med på flyttelasset. Her har den stått i oppvarmet garasje året rundt, og blitt tatt meget godt vare på mellom hver av de ganske sjeldne kjøreturene. Det sier sitt om kvaliteten på både restaureringen og bilholdet i tiden etterpå at den fremdeles er så godt som feilfri, og at både fabrikkmerkinger og andre detaljer som ble replisert rundt om på bilen fremdeles er på plass, slik at den ser «fabrikkny» ut. 

Tiden går imidlertid, og en 52 år gammel bil kan med enkle midler gjøres bedre på enkelte punkter for å fungere i dag. Dermed har den entusiastiske eieren også tillatt seg noen mindre modifikasjoner for å gjøre den triveligere å bruke, uten å ødelegge den: 

De litt høye støtdemperne foran er byttet ut med noen litt mer moderne, eksosanlegget er byttet ut med et med moderne innmat, de originale dekkene med røde striper er byttet ut med radialdekk, og ikke minst er det originale forgasser- og luftfilter-oppsettet byttet ut med en tidsriktig Paxton kompressor og diverse moderne deler. Det er også satt inn en plate med ekstra instrumenter i midtkonsollen, men både original konsollplate, originale dempere, luftfilter, forgassere og hjul – og alt annet – følger selvsagt med slik at en ny eier kan sette den sjeldne og verdifulle bilen tilbake i 100 prosent autentisk stand, dersom han eller hun prioriterer det fremfor bruksvennlighet. 

Som sagt; bare 5.469 Mustanger hadde den største motoren i 1966, av en produksjon på over 600.000 biler totalt. Hvor mange av disse igjen som var cabrioleter, og hadde både GT-pakke og det påkostede deluxe-interiøret, det finnes det tall på for den som vil bestille disse opplysningene. Vi vet ikke, men tror det er rimelig små sjanser for at du skal møte en som er tilnærmelsesvis like komplett utstyrt her i Norge. Inntil videre finner du altså bilen i vår butikk i Ørje, men bli ikke forbauset om denne Mustangen galopperer videre til en ny eier rimelig kvikt.