Lincoln Mark IV – når for mye av det gode er helt greit 

Lincoln Mark IV – når for mye av det gode er helt greit 

En av grunnene til at europeere og asiater de senere årene har latt seg fascinere i stadig større grad av eldre amerikanske biler, er nok at amerikanerne en gang i tiden så ut til å tenke «vi kan vel» der hvor nettopp europeere og asiater tenkte «vi kan vel ikke» når de planla nye biler. Litt overdrivelse var helt greit, da var man i hvertfall på den sikre siden. Og sjelden har man vært lenger inn på den sikre siden enn da bilen på disse bildene rullet ut fra fabrikken.  

Det skjedde i 1976, i hvertfall til modellåret 1976. Og det var et modellår som på mange måter ble et tidsskille. 

Oljekrisen noen år tidligere hadde gitt importerte kompaktbiler en voldsom dytt inn på det amerikanske markedet, og selv om de som hadde råd til de feteste bilene fremdeles også hadde råd til å kjøpe bensin til dem, var det tegn i tiden som tydet på at oljekrise var noe som kunne oppstå igjen. Og enkelte steder inne i amerikanske byer hadde det begynt å bli så mye og så tett trafikk, at folk med penger såmenn godt kunne tenke seg biler med et litt mer kompakt ytre, også de. 

Ergo var det litt «oppbruddsstemning» i toppligaen i amerikansk bilprodukjson på denne tiden. Chrysler slet, og visste ikke sin arme råd, bortsett fra at deres kompakte nybiler gjorde det noenlunde bra i salgslokalene. GM var i ferd med å nedskalere alle sine fullsizere ganske realt til neste år, mens toppmodellen Cadillac Eldorado skulle få være diger og svulmende et par år til, selv om cabriolet-versjonen forsvant.

Erkerival Lincoln måtte også gjøre noe, men så lenge Cadillac lot Eldoradoen leve, forberedte de et voldsomt «toppunkt» for sin tilsvarende Mark-serie: Mark IV ble fornyet til Mark V til 1977, og selv om den nye bilen så mer stram ut i linjene var den faktisk 6 centimeter lenger enn Mark IV. Antagelig visste de meget godt at den bare skulle få leve i tre årsmodeller da de planla den, men det var det trolig verdt for å peke nese til Cadillac helt på tampen. 

5,85 meters lengde er et greit mål for en minibuss. For en femseters, todørs luksus-coupé er det noe i retning av vanvittig, og det var man på en måte nok klar over også den gangen. Hvis ikke hadde man neppe klart å hakke av nesten fire desimeter av lengden i en håndvending da den nye og nedskalerte Mark VI-modellen var klar i 1980. 

Men altså; amerikanerne var glade i tradisjoner. Og de som hadde plass i garasjen og penger til bensin, satte meget stor pris på disse digre flakene. Dermed solgte de i enorme antall, og bilen på bildene – som altså er en 1976-modell Mark IV på «bare» 5,79 meters lengde – er en av over 56.000 enheter som rullet ut fra fabrikken det året. 

Det kjøperne var ute etter, var følelsen av å bli kjørt, selv om de tok en ørliten rolle i det selv ved å holde i det fjærlette rattet og touche borti pedalene når det var nødvendig. For her var det så tykke lag av «isolasjon» at alt som kunne minne om en aktiv kjørefølelse var tatt helt bort. Her skulle man se at landskapet passerte, men ellers ikke hverken føle noe til det eller tenke noe på det før man var kommet frem til bestemmelsesstedet. 

Under det lange panseret satt Ford-konsernets røslige 7,5 liters big block-motor og pumpet ut et svært beskjedent antall hester, men et desto mer imponerende moment, som sammen med automatkassen forflyttet den store kolossen helt uanstrengt – i bytte mot bensin «ad libitum», selvsagt. Til å gjøre livet på veien utholdelig hadde de som satt nedsunket i setene inne i bilen – som selvsagt kunne reguleres elektrisk i alle mulige retninger – et meget rikholdig utstyrsnivå tilgjengelig selv i standard-utførelse, og det overrasker vel ingen at et stort antall av disse bilene ble bestilt med «alt» utstyr. 

Da snakket vi gjerne om blokkeringsfrie bremser, oppvarmet frontrute, elektrisk takluke i glass og cruise control styrt fra knapper i rattet. Ting som ble vanlig på europeiske biler rundt år 2000 hadde altså disse overdrevne luksusflakene allerede tidlig på 1970-tallet.

Teknisk avanserte var de ellers ikke. Oppbyggingen var erke-tradisjonell, og slitestyrken ble dermed tilsvarende god. Kun rust kunne ta kål på disse bilene hvis den fikk mange nok år på seg til å gnage gjennom det tykke metallet, men da svært mange kunder var voksne, velbeslåtte folk med klimakontrollerte garasjer, overlevde mange av bilene. Dermed er det fremdeles i dag fullt mulig å gjenoppleve en æra innenfor bilismen som er HELT ulik alt annet, og som vi kan være rimelig sikre på at vi aldri kommer til å få oppleve igjen. 

Å ta plass bak rattet og det enorme instrumentbordet med firkantede instrumenter og klokke fra Cartiér er en spesiell opplevelse i seg selv. Å starte bilen, navigere etter den stående Lincoln-stjernen på panserkanten helt der fremme, og forsøke å holde de skarpe og snorrette skjermkantene innenfor stripene på asfalten – det er for det første langt enklere enn det høres ut til, og det gir en kjøreopplevelse i særklasse. 

Detaljer som et gulvteppe dobbelt så tett og tykt som i en vanlig luksusbil, – 36 ounces sammenlignet med 18 ounces – bidrar til at bilen har et støynivå på høyde med en Tesla, med mindre man skviser pedalen ned i teppet for å be den om å ta i litt ekstra. 

De som aldri kunne tenke seg å engang prøve en slik bil, vil hevde at det ikke har noe som helst med aktiv bilkjøring å gjøre. Det har det selvsagt helt rett i. Men opplevelsen er ikke mindre spesiell for det, og de vil aldri få vite hva de går glipp av. 

Den høye overlevelsesprosenten i USA har ført til at det har kommet mange slike biler hit også, med årene. Mange som husker dem fra «Cannon» og «Dallas» på TV har lyst til å kjenne hvordan det egentlig er å kjøre en bil som nesten trenger et eget postnummer, men mange har også blitt skuffet. Som alltid når det er penger å tjene, skal noen tjene mest mulig, dermed har en del av de dårligste og billigste bilene i USA blitt hentet hit, til håpefulle kjøpere. 

Bilen vi har fått inn på gulvet er derimot et sympatisk eksemplar av arten. Det er en standard-utgave, til forskjell fra alle spesielle luksus-pakker og designer-varianter man kunne få kjøpt, men den har likevel et meget bra utstyrsnivå og farger som bidrar til å gjøre den til en veldig tidsmessig korrekt bil. Brunfarger var i vinden midt på 1970-tallet, og disse fargene ble også brukt på en spesiell «Desert Sand Luxury Group»-versjon dette året, med en ganske voldsom tofarget lakkering. Her har man dog nøyd seg med å bestille bilen ensfarget med vinyltaket i kontrastfargen, noe som nok var et tryggere valg. 

Kanskje er det derfor den også ser så «riktig» ut i dag. For selv om enkelte bruksspor gjør seg gjeldende, er det en uvanlig hel og fin Mark IV, som da den skiftet eier for noen år tilbake ble beskrevet som «en av Norges fineste Lincoln Mark». Det både er og var sikkert å ta hardt i, men bilen er absolutt i det øvre skiktet for den som vil gjenoppleve amerikansk ekstravaganse fra det sorgløse 1970-tallet igjen.  

Det er i hvertfall ikke mulig å få mer bil for pengene om man regner kilopris, og neppe mer kjøreopplevelse, heller.