500 SEC – 1980-tallet slik det var, da det var som best…

500 SEC – 1980-tallet slik det var, da det var som best…

De aller fleste biler har sine svært hengivne entusiaster, hvor sære og tilsynelatende anonyme de enn er. Og de fleste skikkelige jålebiler har like mange erklærte «fiender» som fans. Veldig, veldig få nyter en posisjon som tidsmessige ikoner, som alle bare forholder seg til i respekt. 

På det flamboyante 1980-tallet var alt liksom mulig, og bilene ekstreme som aldri før – også noen av de som etter nærmest uhørte påslag av importavgifter fikk norske skilter i begge ender. Det var mye flott; Countacher, Alpina-BMWer, Jaguarer og Cadillacer. Gjenstand for følelsesladde debatter var de alle sammen. Men en Mercedes 500 SEC hadde ingen noe vondt å si om. Og en slik bil hadde en helt klar plass i drømmene til de aller fleste. 

Snart 40 år etter har disse bilene fremdeles en aura rundt seg som om ikke annet viser at det ikke bare var tilfeldigheter at de gjorde slikt inntrykk på oss den gangen. Det handler om et design som har «holdt» i den grad at det er lekkert fremdeles, selv om man ser at det har gått noen år, og virkelig ikke minst om en kvalitet som er så gjennomgripende at den fremdeles kan føles i detaljene når man tar i bilen, setter seg inn i den, og ikke minst starter den opp for å la den gjøre det den ble skapt for å gjøre. 

Vel å merke når vi snakker om veldholdte biler. De finnes det fremdeles noen av, selv om det gjerne er de i den andre delen av skalaen som forekommer i salgsannonsene. Som mange vil huske har vi de siste månedene hatt en slik i sjeldent fin stand til salgs i kommisjon, en bil som faktisk er så fin at eieren ikke ville slippe den ut av garasjen så lenge det lignet på vinter ute. Nå har snøen og kulda mistet grepet nok til at Mercedesen har fått rulle ut i vårsolen, og tatt turen til Ørje. 

Det er i våre øyne det triveligste vårtegnet til nå i år! 

Med bilen inne på gulvet i butikken ligger det an til en sjelden sjanse til å oppleve en av god-følelsene fra 1980-tallet for de som tar turen innom i dagene fremover. Mange har i løpet av den seige vinteren nevnt bilen og vært nysgjerrige på den, og vi tviler på at noen vil bli skuffet. For her er følelsen av nybil fortsatt til stede, og vi tipper mange av de som kikket på tilsvarende biler som bare var noen år gamle – men fremdeles altfor dyre – tilbake på 1980-tallet, vil kunne få en aha-opplevelse her: Mange som ble kjøpt for «dotcom-penger» den gangen levde et tøft liv helt fra start, og forfalt så fort at svært få i det hele tatt har sett en så strøken utgave av en slik bil som den vi har her. 

Det lukter fremdeles av solid skinn i bilen, på en slik måte som imponerte enhver som stakk nesen inn i en slik bil i nybil-avdelingen hos Mercedes den gangen. En gedigen aroma, av skinn fra stolte dyr med et rikt liv bak seg, og ikke nymotens masse-avlet «fabrikk-skinn» i akkurat tykk nok kvalitet til å være pent ut garantitiden, som er det man gjerne får i nye biler i dag. 

Mercedes er blant de som hele tiden har holdt fast ved at treverk skulle være ekte, og de limte sine trefinér-lister i forskjellig treverk utenpå stammer av aluminium for at de skulle måtte tåle minst mulig vridninger. Sol og temperatursvingninger tar likevel ut sin rett allerede etter få år, så sprekker er omtrent uunngåelig. Her har vi imidlertid en bil som også på det feltet har måttet tåle minimale spor av alderen, til tross for at årene har gått også mens den har stått rolig og blitt passet godt på. 

I det hele tatt var en av tingene som bidro til den enorme kvalitetsfølelsen nettopp følelsen av at alt var gjennomtenkt. Fra de tekstil-trukne tetningslistene i døråpningene til fasongen på brytere og hendler. Ting skulle bråke minst mulig, og alt skulle være ergonomisk riktig å ta i.  

Mercedes største og dyreste coupé skulle selvsagt være et miljø der man som fører eller passasjer skulle føle seg omsorgsfullt ivaretatt. På typisk 1980-talls Mercedes-vis blinket en påminnelse om å feste sikkerhetsbeltet noen ganger etter oppstart, men det var aldri snakk om hylende alarmer. Og ville du ikke, fikk du selv bestemme. Bilen minnet deg om det i noen sekunder, men ga seg etter det. 

En ekte coupé med hardtop-karosseri, og dermed mangel på B-stolpe, måtte nødvendigvis også bli litt upraktisk å sette på seg nevnte sikkerhetsbelte i, ettersom festepunktet måtte bli langt bak og langt ned. Men Mercedes-konstruktørene kom opp med en like enkel som genial hjelpefunksjon, som debuterte i denne bilen og ble gjenbrukt i senere hardtoper og cabrioleter: Etter oppstart, eller etter at døren hadde vært åpnet og beltelåsen utløst, kom en motorisert arm frem og leverte beltet til deg i gripevennlig posisjon når du lukket døren igjen. Den trakk seg tilbake igjen så fort beltet var festet – eller igjen, etter noen sekunder dersom du ignorerte den, og gikk inn for å leve farlig. 

Disse beltearmene var kanskje det største og mest iøyenfallende «partytrikset» Mercedes hadde installert i sine biler på mange, mange år, og folk på fortauene stoppet opp og pekte forventningsfullt når en gateparkert SEC var i ferd med å starte opp. Selvsagt var det noen som fnyste «bare jåleri», men for oss som har levd noen år med Mercedes-coupeer fra 1980-tallet føles disse armene fremdeles som noe av det mest smarte noen bilprodusent noen gang har kommet opp med. 

Og fremdeles, snart 40 år senere, er denne lille genistreken en detalj som mange aldri har sett, og et «partytriks» som vil gjøre at mange gir seg over for hvor gjennomtenkt, velkonstruert og forut for sin tid veteranbilen din må ha vært den gangen den var ny. 

Dessuten skulle alt unødvendig heller plukkes bort enn å forstyrre betjeningen av bilen. Mest påtagelig i den kategorien er kanskje utløser-knappene i seteryggen, for å felle frem ryggen og gi tilgang til baksetet: Som sentrallåsen i bilen var disse setelåsene vacum-styrt, og bryteren var kun nødvendig å bruke dersom man unntaksvis skulle felle frem ryggen mens døren var lukket. Sto døren åpen, «forsto» bilen at det var trygt å la ryggen være løs, slik at den kunne felles frem uten å trykke på knappen. 

Slikt vitnet om en fantastisk «mekanisk intelligens», og imponerte oss voldsomt den gangen. Og for svært mange av oss er det fremdeles akkurat så mye «intelligens» vi ønsker å ha i bilene våre, uten at det hele skal begynne å ta overhånd og bli komplisert og urimelig dyrt å holde i gang. Men det, som man sier, er en helt annen diskusjon – og dessverre trolig også en tapt kamp… 

Godt er det i hvertfall at det finnes noen få eksemplarer av disse klassikerne der ute, som er i en slik stand at man kan kjenne på det gedigne håndverket og minnes det fantastiske 1980-tallet for alt hva det var, når det var som best. Nå trenger du heldigvis ikke komme lenger enn til butikken vår i Ørje, der denne edelstenen står klar til å imponere deg og bringe deg tilbake til en tid da alt skulle være mulig – og da svært mye viste seg å være det, også.