Noen liker bedre å se enn å kjøre…

Noen liker bedre å se enn å kjøre…

De fleste av oss kjøper bil fordi vi trenger den til daglig. Uansett hvor fin og fjong bilen er, må den jobbe for føden fra dag én. Og der ligger selvsagt også grunnen til at bare et fåtall biler opplever veteranstatus, bilenes svar på pensjonisttilværelsen. 

Men noen biler kjøpes også av folk som ikke kjører mye, eller kanskje som en dedikert «ekstrabil», som ikke skal brukes mer enn bare av og til. Likevel er det sjeldent at flere eiere etter hverandre har samme hensikt, slik at kilometerstanden fortsetter å holde seg lav, selv om nye år og nye eiere kommer og går. 

Likevel, det skjer i noen tilfeller. Og i Stasbils butikk i Ørje er det i disse dager den reneste «low mile bonanza». Her kan du få noen ganske spesielle inntrykk av veteranbiler som føles omtrent akkurat som da de var nye på 60-, 70- og 80-tallet. Det gir en ganske sjarmerende bilopplevelse for de av oss som er mottagelige for slikt. 

Bilen som har gått lengst av dem, er riktignok restaurert. Men likevel har ikke måleren rundet 100.000 kilometer ennå, så den var ikke akkurat loslitt da den ble plukket ned i molekyler, heller. Vi snakker om Ford Escort RS 2000´en fra 1978 som har tilbragt vinteren i våre lokaler, en sjelden bil i en helt unikt restaurert stand, som det knapt nok finnes sammenlignbare biler av i hele verden. 

Bakgrunnen her er som tidligere omtalt på flere nettsteder og i flere trykte medier at eieren rett og slett ville ha en bil som var i kompromissløs tilstand, og samlet på seg enorme mengder originale deler for så å bygge bilen opp igjen i en tilstand som garantert ikke er dårligere enn da bilen ble «født» som en i mengden på et samlebånd – snarere tvert imot. Dermed blir det av begrenset interesse at kilometerstanden er 96.000 i dag, bilen er i praksis fabrikkny. 

Dermed blir den selvsagt også ganske unik, og det er langt mellom kjøperne som en slik bil vil passe for. I løpet av vinteren har vi hatt seriøs interesse for den fra såvidt fjerne strøk som en småby i Texas og en forstad til London, men foreløpig har det stoppet på importavgiftene til kjøpernes hjemland. Foreløpig er den altså norsk, med sine opprinnelige AJ-skilter i behold. 

Er det en stund siden du var innom og tittet på den bør du forresten svinge innom og ta en ny kikk, vi har nå plassert et antall speil under den slik at du kan få et godt inntrykk av tilstanden under skallet uten å måtte legge deg ned på gulvet og åle deg inn under bilen. Du hadde uansett ikke blitt skitten av undersiden på selve bilen, faren er større for at du hadde blitt skitten av gulvet, selv om vi forsøker å holde det også rent til enhver tid… 

Synes du nærmere 100.000 kilometer er mye, uansett restaurering, har vi altså også en Mercedes SEC coupé som det bør «være mye bil igjen av», som det heter. Den mangan-brune bilen ble trillet forsiktig ut fra vinterlagring i oppvarmet garasje sist uke, og er nå på plass i butikken. Denne bilen er så godt som urørt både inni og utenpå, og viser med sjelden tydelighet hvor strøken det er mulig å holde en bil dersom man virkelig legger sjelen i det – OG bare kjører den 230 mil hvert år. 

Begge deler diskvalifiserer nok de fleste av oss. Men bilen gir i hvertfall en sjelden mulighet til å oppleve noe som er 35 år gammelt, og «nesten nytt». 

Begge disse blir, uansett hvor ekstreme de oppfattes, likevel «ordinære» kilometer-messig i forhold til de to siste tilskuddene til beholdningen i butikklokalet. For her må kilometerstanden fra Mercedesen faktisk halveres, og vel så det. 

Rød og hissig, i hvertfall i oppsynet, trillet nylig nok en virkelig drømmebil fra 1980-tallet inn på gulvet. Den er sportslig i snittet, og en typisk biltype som gjerne ble kjørt både spenstig og mange ganger over evne av de få som hadde råd til å flotte seg med noe slikt da den var ny. For en Toyota Celica Supra var ikke hva som helst den gangen: Mens en vanlig Celica var en liten og oppnåelig sportslig coupé, var Supraen – som snart skulle bli en egen modell – en luksuriøs bil med sekssylindret motor og dertil hørende freskt avgiftspåslag. 

I hvertfall i Norge. Denne bilen ble solgt ny i mer avgifts-moderate Sverige, der den altså kom til eiere som satte større pris på å beundre det kileformede og uvanlig «europeiske» designet enn å bruke den. Dermed har den i dag, etter at den ble norsk for noen år siden, fremdeles bare 34.000 kilometer bak seg, og er med forsiktige bruksspor i en så korrekt stand at eieren har bedt oss om å selge den i kommisjon. 

Opprinnelig skal nemlig planen bak kjøpet og importen ha vært å bruke den i historisk racing, men han synes rett og slett den er for fin til det – noe det ikke er vanskelig å si seg enig i. 

Omtrent samme kilometerstand har også sistemann i denne kvartetten av «tidsdokumenter», og med tanke på alderen er det kanskje enda mer imponerende. For det ligger selvsagt en meget spesiell historikk bak når vi røper at det er en Ford Cortina fra 1966 vi snakker om. Da kan vi summere opp at bilen har vært på veien i underkant av 70 mil hvert år i snitt! 

Skal man ikke kjøre mer enn det, blir det også enklere å treffe utenom regn og rusk, og bare benytte seg av godværsdager, kan man tenke. Og Cortinaen bærer også preg av å ha blitt behandlet pent gjennom årene. Kun en lakkering i original farge under sidelistene har det vært behov for, for å holde den i god og korrekt stand for en gammel hobbybil, som denne gamle sliteren har utviklet seg til å bli. 

Nå kan den nyte fruktene av en «oppvekst» utenom det vanlige, mens de fleste av dens artsfrender har sittet som spiker i diverse hyttevegger i flere tiår allerede…