Ford Cortina – ikke alle var like «kortliva»…

Ford Cortina – ikke alle var like «kortliva»…

En gang i tiden gikk det sport i å finne på kallenavn til de forskjellige bilmodellene på markedet. Det var gjerne fan-skaren til de konkurrerende merkene som kom opp med de mest kreative navnene, og dermed ble de vanligvis heller ikke spesielt flatterende. Hvem husker ikke klassikere som Volkswagen «Passelat», Ford «Eskrot» og.. ehem, Fiat «Dritmo». 

En annen Ford-modell som fikk sitt pass påskrevet – med en viss kjærlighet mellom bokstavene, må man anta, for det var en populær modell – var bilen på disse bildene. Ford «Kortliva» ble gjerne Cortinaen kalt, uten at den for den saks skyld var noen sjeldenhet på norske veier både 15 og 20 år senere. 

Da begynte det på den annen side å tynnes ganske fort i rekkene, også. Cortina ble nemlig en populær ungdomsbil, og det gjør gjerne noe med bestanden. Sammenlignet med de tyske Taunus M-seriebilene, som den engelske Cortinaen hadde konkurrert med på 1960-tallet, fikk disse bilene en ganske fartsfylt og kortvarig alderdom, mens Taunusene fikk en roligere kurve på veien mot utryddelse.

Nøkkelen her var selvsagt konstruksjonen. Mens tyskerne satset på forhjulstrekk på sine Taunus-modeller, var den engelske Cortinaen svært tradisjonelt oppbygd med bakhjulsdrift. Slikt settes gjerne pris på av generasjoner med ferskt førerkort, som gjerne liker å styre litt med gasspedal og bakstilling også, ikke bare med rattet. Og mange godt voksne nordmenn husker nok med både gru og glede tilbake på sent 70- og tidlig 80-tall, da de trimmet slike biler med uoriginal forgasser og lakkert fartsstripe langs siden før de mer eller mindre kontrollert freste ut på veier og gjennom granhekker. 

Konkurranse mellom modeller fra den tyske og den engelske grenen av Ford-konsernet var ikke helt uvanlig på den tiden, og selv om man kan anta at de ødela litt for seg selv var bilene i mange tilfeller forskjellige nok til at de hadde hvert sitt marked. Ikke alle var veldig positivt innstilt til forhjulstrekk den gangen, og for dem var Cortinaen en aktuell kandidat. 

Bilen kom som 1963-modell, og rakk å bli produsert gjennom fire årsmodeller før det var tid for den langt mer firkantede og moderne varianten som kom som 1967-modell. Både to- og firedørs sedaner og en femdørs stasjonsvogn ble produsert, og slik vi husker det var nok todørsvarianten mest vanlig i Norge.  

Flere dører kostet mer penger den gangen, og selv som familiebiler ble todørs regnet som praktisk nok. Barn skulle uansett ikke sikres i særlig grad, bare de klarte å komme seg inn i bilen så var alt slik det skulle være. 

En annen grunn til at todørsversjonene var populære, var at Cortina kunne leveres i en relativt livlig GT-utgave. Mens standard 1200- og 1500-versjonene hadde beskjedne 49 og 60 hester, kom GT-utgaven med 78 langt mer virkelystne gamper under panseret, og i en bil som ikke veide mer enn rundt 900 kilo ble det ganske artig. 

Etter hva vi har forstått solgte GT-utgaven forholdsvis «bra» den gangen, i et marked der biler med sportsratt, sportsinstrumenter og leken personlighet ikke akkurat var hverdagskost. I dag er det først og fremst den langt mer sjeldne Cortina Lotus-varianten med 1600-motor på 105 hester folk husker, men om plakater av slike hang sammen med Beatles og Stones på mangt et gutterom, var det en bil som var langt mindre oppnåelig for folk flest. 

Når man kommer over en første generasjons Cortina i dag, er det helt åpenbart at mye har skjedd på 50 år. Det som en gang i tiden var en mellomklasse-bil er i dag en ganske liten tass, og de mange detaljene viser at man gjorde seg enorm flid med selv små ting som listverk, instrumenter og lykter og lykteglass. De runde, tredelte baklyktene på disse bilene kan vel i ettertid trygt sies å være blant de mest kjente særtrekkene på biler fra hele denne tidsepoken. 

Er man heldig nok til å se bilen på disse bildene, som nylig rullet inn på gulvet i vår butikk i Ørje, får man dessuten se hvordan en slik bil så ut da den var ny for 52 år siden. Denne bilen ble nemlig solgt ny til en kvinne i Karlstad i Sverige, som tok ekstremt godt vare på den og kjørte den uhyre sjeldent, frem til den ble solgt til en nordmann som importerte den hit noen år inn på 2000-tallet. Dermed har den fremdeles bare gått 34.000 kilometer, og mens den uvendig har fått ny lakk fra midten og ned på sidene, er innsiden av bilen helt urørt.

Urørt, og strøken, må man kunne si. Begrepet er misbrukt av mange, men her er det ikke så mye å sette fingeren på som en eneste flekk på de flotte setetrekkene i brokade-stoff, som sammen med ting som fargetilpassede sikkerhetsbelter og tetningslister mot dørene ga Deluxe-utgaven av Cortina det lille ekstra i forhold til mange mer spartanske konkurrenter. 

Bilen har også ekstrautstyr i form av en ekstra hylle i full bredde under hele dashboardet, på begge sider av varme- og ventilasjonsanlegget, som i seg selv omtales som en av 1960-tallets beste konstruksjoner i bransjen. Slikt ga masser av positiv oppmerksomhet i en tid da VW Boble på mange måter var standarden for hva man kunne forvente av en bil. 

Den første eierens navn er fremdeles synlig på en plakett ved hanskerommet i bilen, og takket være hennes omsorgsfulle bilhold ligger alt til rette for at Cortinaen skal fortsette å leve i mange år, forhåpentligvis i samme fine originalstand som den har hatt hittil, hos neste eier.  

Om noen av dens artsfrender ble ganske «kortliva», og de fleste andre endte sine dager i hendene på hardt-gassende ungdommer 15 år senere, så er dette en av trolig svært få som fremdeles kan tjene som et urørt «tidsvitne» på hvordan en slik bil så ut og føltes da den var ny.