Celica Supra – GT-bilen som forvaltet en stolt tradisjon 

Celica Supra – GT-bilen som forvaltet en stolt tradisjon 

Japansk bilproduksjon gjorde ikke mye av seg internasjonalt før 1960-tallet, selv om de hadde produsert for hjemmemarkedet i lang, lang tid. Og det var ikke ufortjent at de fikk rykte på seg for å kopiere andres ideer og bygge temmelig enkle og billige ting da de først satset internasjonalt. 

Én bil fikk mer enn noen æren for å forandre folks oppfatning i så måte. Det var sportsbilen Toyota 2000 GT fra slutten av 1960-tallet, og den meget begrensede produksjonen satte spor etter seg i bilhistorien selv om det ble veldig stille da produksjonen ble lagt ned igjen. 

Behovet for en heder- og ære-bringende toppmodell var der fortsatt, men det skulle drøye helt til slutten av 1970-tallet før man igjen satset. Da hadde man allerede bevist at man virkelig kunne bygge sportsbil, dermed ble den nye toppmodellen i stedet en luksuriøs grand Tourer basert på den mindre sportscoupeen Celica. Toyota Celica Supra var født, og Supra-navnet skulle bli en liten legende i seg selv.

På slutten av 1970-tallet var statusen til japanske biler fremdeles litt «så som så» i Norge, men Toyota Celica var en populær sportscoupe. Særlig i fastback-versjon lignet den litt på en nedskalert, klassisk Mustang. Og da den litt større og litt mer luksuriøse Supra-varianten kom med ting som elektriske vinduer og sekssylindret motor, skjønte de fleste at dette ikke var noen «vanlig japse». 

Det mest naturlige markedet for en luksuriøs GT-coupé var selvsagt USA, men Celica Supra ble markedsført med brask og store mengder bram over hele verden. Om 2000 GT hadde vært eksklusiv og gitt mye PR ti år tidligere, skulle den nye toppmodellen cashe inn på det ryktet, og være tilgjengelig for alle som hadde lyst, og kunne betale.  

Eller «hadde så lyst at de ikke klarte å la være å betale». For dette var en bil som familieforsørgere kunne fristes over evne til å kjøpe, selv om baksetet også på denne bilen lignet mest på en dårlig vits. 

Celica Supra kom i første generasjon i 1978, og fant fort sitt publikum – ikke minst, som nevnt, i USA, der den først og fremst konkurrerte med de noe mer sportslig utseende Nissan Z-bilene.  

Første generasjon var imidlertid aldri noe vanlig syn her hjemme, litt uklart av hvilken årsak. Prisen var selvsagt solid, og gjenspeilet at det var snakk om en bil med stor motor og mye utstyr. Designet kan også ha hatt noe med det hele å gjøre, for med en litt baktung profil og ganske tidstypisk japansk designspråk hadde den som nevnt ikke særlig sportslig utstråling, som i det hele tatt kunne minne om gamle 2000 GT.  

Det ble det forandring på i 1982, da det var tid for andre generasjon. Rettlinjet kileform var fryktelig «i tiden», og i ettertid er det fristende å si at svært få klarte å få det til å se så velproporsjonert ut som nettopp Toyota med andre generasjon Celica Supra. De klarte til og med å legge av seg japansk hang til krimskrams og ornamentikk i detaljene, og bilen ble befriende minimalistisk og tidløs i designet, ikke helt ulik de jevngamle utgavene av Pontiac Firebird og Chevrolet Camaro.  

Hvor tidløs den ble, forstår du når du ser bildene av bilen vi nettopp har fått inn i butikken i Ørje. 1984-modellen virker både sportslig og eksklusiv på én gang, slik disse bilene gjorde da de var nye, og folk beundret den grove, firkantede grillen med vippelykter over, og de svulmende skjermbredderne som rommet originale aluminiumshjul i et like vellykket og enkelt design. 

Under det lave panseret satt fremdeles en gammel kjenning fra 1970-tallet, en sekssylindret rekkemotor på 2,8 liter, som i bunn og grunn visstnok også skulle bygge på den gamle toliters-sekseren som satt i legendariske 2000 GT på 1960-tallet. Både manuell og automat kunne leveres, og et vell av utstyr – bilen var jo fremdeles i første rekke en stor salgssuksess i USA, der den ikke ble fullt så kostbar sammenlignet med alt annet som den ble på vår kant av verden. 

De som kjørte slike biler litt inspirert, og de var det nok i ærlighetens navn ikke veldig mange av, kunne berette om fine kjøreegenskaper i et chassis som var habilt, om enn komfortabelt oppsatt. Lotus var da også involvert i utviklingen av hjulopphengene, og de kunne jo ett og annet om biler med sportslige kjøreegenskaper. 

Men de fleste ble kjørt med respekt, av sjåfører som satte pris på eksklusiviteten og det hyggelige momentet i motoren, som uansett ikke var rå nok til å by på de helt store sportsbil-følelsene. Det skjedde først da det var tid for tredje generasjon i 1986 – da ble motoren forstørret til 3 liter, og også tilgjengelig med turbo. Men det tidløse designet fra andre generasjon levde i store trekk videre, selv om noen trodde det skulle bli enda mer tidløst når de rundet det av, og tok bort de mest markerte profilene. Dem om det. 

Noen liker moren, andre liker datteren. Når det gjelder Celica Supra er det i hvertfall svært mange som liker andre generasjon, og når det i sin tid ble solgt svært få av disse kostbare bilene i Norge, er det ikke å undres over at en og annen kommer inn som veteranbiler nå. 

Det er bakgrunnen for at den røde bilen på bildene, som altså er fra facelift-årgangen 1984, nå finnes her, og står til salgs hos oss.  

Her virker det aller meste å være både urørt og på stell, og det er ikke så overraskende når man ser på kilometerstanden. Bilen har ikke gått mer enn rundt 100 mil i året i snitt, og siden det stort sett var rust i kanaler som var det største problemet for disse bilene, så har den forståelig nok klart seg bra. Om den ikke er i utstillingsstand må den få lov å passere som en meget velholdt 34-åring.  

Bilen ble funnet i Sverige av sin norske eier, og tatt hjem med en opprinnelig plan om bruk i historisk racing. Men etter å ha tittet, pusset, kjørt og blitt kjent med den fasjonable gamle GT-vognen syntes han rett og slett det var litt for galt å bruke en så urørt og fin bil til den slags, og dermed har han gitt oss i oppdrag å finne en ny eier som kan sette pris på den akkurat slik den er i stedet. 

Med tanke på hvor mange som var fascinert av disse bilene da de var nye, så burde ikke det være noe problem. Sjansene til å finne en Celica Supra som bringer tilbake følelsen av 1980-tallet slik denne gjør, er ikke så mange.