DeVille Convertible – luksus bygget for å vare 

DeVille Convertible – luksus bygget for å vare 

Noe av det som gir mest andaktsfølelse når man holder på med gamle biler, er måten de er bygget på. Før man hadde teknologi til å beregne alt mulig, var man pent nødt til å ta i så man var sikker. Det er også grunnen til at mange av veteranbilene vi ser på veien i dag har overlevd lenge nok til å gå fra å være bruksbiler til å bli høyt aktede minner fra en svunnen tid. 

Noen ganger ser man også spor som viser hvordan tiden har gått. Et slikt eksempel er Cadillacen på bildene, som forleden dag rullet inn på gulvet i vår butikk i Ørje. Rutinert og patinert, men i fullt oppegående stand, som den virker å ha vært i gjennom alle sine 48 år i folkeforflyttingens tjeneste. 

Nå kan man si at det også bare skulle mangle at en slik bil ikke holder ut i mange år uten å mukke. For bare i sjeldne tilfeller, også i gammel tid, tok man vel i så grovt som amerikanerne gjorde fra krigen og frem til 1970-tallet: Konstruksjonen var tradisjonell og ukomplisert med karosseri på separat ramme, tykt stål og en nærmest overdrevent stor motor for å drive frem den unektelig ganske tunge kolossen. 

Voldsomt, men det virket, og ga eierne stor grad av sjelefred: Mens nye biler i dag er konstruert med så tynne og billige materialer som absolutt nødvendig for å holde til litt utenfor garanti-tiden, gikk mange av disse gamle bilene i flere tiår før rust eller annet omsider tok kvelertak på dem. 

Cadillacen DeVillen fra 1970 er et typisk eksempel. Den er tung, grov og trygg, og var allerede i sin samtid betraktet som noe av det ypperste og samtidig noe av det mest tradisjonelle man kunne kjøpe. 

Mens Cadillacs toppmodell Fleetwood Eldorado på slutten av 1960-tallet hadde blitt transformert til en «personal luxury car», med mer outrert design og moderne løsninger som forhjulstrekk, måtte man gå ett hakk ned og lete i den nest mest fasjonable modellserien for å finne en stor, rommelig og luksuriøs convertible, som amerikanerne fremdeles likte svært godt. 

Så godt, faktisk, at året etter ble også Eldoradoen litt mer tradisjonell i fasongen, og kunne leveres i åpen versjon igjen, mens den åpne DeVillen forsvant ut av programmet etter å ha vært produsert helt siden 1949. Skulle du ha luft i håret til og med 1970, var det altså en DeVille akkurat maken til denne du måtte kjøpe, og ikke mindre enn 15.172 kjøpere gjorde nettopp det i 1970. 

De fikk en stor og velkjørende bil med et bra utstyrsnivå, selv om ikke absolutt alt var standard i DeVille-serien. Alle Cadillacer hadde selvsagt automatgir, servostyring og -bremser, elektriske seter, vinduer og dørlåser, samt diverse annet snacks i form av cornering lights foran og diverse lamper og komfort-detaljer innvendig. DeVille hadde i tillegg mer av det samme, askebegre med lighter i alle fire hjørner av interiøret, og finere materialer i interiøret enn de billigere variantene. 

Convertible-modellen hadde praktisk nok skinninteriør som standard, og det sier enda mer om hvordan man bygget bilene for å vare når også det på denne bilen er helt, og bare «passe slitt» etter snart 50 år. Disse bilene hadde dessuten uvanlig høye seterygger på forsetene, som gjør komforten uvanlig god, til tross for at justering av ryggens vinkel fremdeles ikke var blitt vanlig på amerikanske biler. 

Bilen drives av en 472 kubikktommers, eller 7,7 liters, V8-motor. Den kom på markedet i 1968, og ble etterhvert kjent som en av Cadillacs beste motorkonstruksjoner noensinne.  

I nettopp 1970 ble den på Fleetwood-serien forstørret til 500 kubikktommer eller 8,2 liters volum, som også de billigere variantene fikk noen år senere, og den havnet til og med i Guinness Rekordbok som verdens største personbilmotor i en periode. Som følge av oljekrisen ble den redusert til 425 kubikktommer i 1977 og 368 tommer i 1980, og kort tid etter at den gikk ut i 1981 begynte den å bli populær blant annet i drag racing, på grunn av forholdsvis lett konstruksjon, god holdbarhet og et enormt potensial for å ta ut enda mer hester. 

I 1970 var 472-motoren oppgitt til 375 hester, og du vil merke at det er mer enn godt nok til at du aldri savner enda mer pulver. Noen sportsbil er dette uansett ikke, men den har adskillig mer «pepp» enn mange andre åpne amerikanere fra denne perioden. 

Er du ute etter en slik bil, er du dog trolig ute etter å kjøre pent og rolig, og kose deg med å få fuglekvitter og lyden av gresshopper i veikanten inn i bilen. For lyder er overraskende nok en veldig stor del av opplevelsen med å kjøre åpen bil, og fra bilen er det ikke mye å høre annet enn en godmodig rumling fra de åtte under panseret når du gir gass. 

I tillegg har bilen hyggelig originalt ekstrautstyr som 8-spors kassettspiller, og i likhet med alt annet vi har vært borti av utstyr på denne bilen, så fungerer det faktisk. Og det er noe av sjarmen med denne bilen – lakken er stedvis matt og med noen slitekanter, som vitner om hva den har opplevd gjennom snart 50 år på veien. Samtidig er alt utstyret – og det er mye på en slik bil – fullt oppegående, og det er en av svært få biler av denne typen vi har vært borti der klimaanlegget ikke bare blåser, men faktisk også blåser kald luft! 

Nå er ikke behovet for kjøling på varme sommerdager like stort her som det var i bilens hjemland, der man på de varmeste sommerdagene ikke kan kjøre med taket nede – da blir det rett og slett for varmt. Nå sommeren er på det beste her, blir det likevel aldri varmere enn akkurat passe for å kjøre med taket nede. Men skulle vi få en knallsommer, kan det jo likevel være stas å kjøre opp taket igjen, skalke alle luker og kjøle ned solbrentheten litt innimellom…