Studebaker – en lettbent og futuristisk amerikaner       

Studebaker – en lettbent og futuristisk amerikaner     

Det var ikke lett å være uavhengig bilprodusent i USA i årene før andre verdenskrig. Men noen overlevde depresjonen, og fikk nye muligheter i de optimistiske årene etter krigen. Dessverre fikk de nye utfordringer, også. Men en stund kunne produsenter som Studebaker henge med, og bringe variasjon og nye tanker inn blant de tyngst etablerte. 

Bilen på bildene var en av de mer vellykkede som satte et visst avtrykk i bilmarkedet både i hjemlandet og utenfor, og som også sikret en stor nok suksess til at Studebakers fremtid syntes sikret i hvertfall for noen år fremover. 

Champion var Studebakers innstegsmodell gjennom flere generasjoner, helt frem til den ble avløst av Lark-modellen på slutten av 1950-tallet. Da var det bare noen år igjen til økonomien skulle felle merket, men Lark nøt – som Champion – hederlig omtale også på vår kant av verden, og det ble solgt noen nye av både Champion og etterfølgeren Lark også her i landet. 

Den aktuelle bilen er intet unntak. 1949-modellen har tilbragt hele sitt liv i Norge, og til tross for omsorgsfull bruk har den også fått en skikkelig restaurering underveis blant de fire eierne, hvorav nummer 2 og 4 er samme person. Nå står den striglet og klar for eier nummer fem i vår butikk i Ørje. 

Som innstegsmodell i Studebaker-familien var det Champion som også sikret de største salgsvolumene. Designet på vanlig to- og firedørs sedaner var moderne med integrerte forskjermer og nymotens «three box»-struktur, mens såkalte «selvmordsdører», altså bakhengslede bakdører, var en egentlig ganske gammeldags detalj som ble lagt merke til.  

Det gjorde på den annen side også de store og avrundede, sammenhengende vindusflatene bak på spesialutgaven Starlight Coupé. Den fikk tilnavnet «glassverandaen», og ga Studebaker mye oppmerksomhet i en tid da det trengtes – men for den saks skyld så rimelig positivt ut med tanke på fremtiden. 

At designet ble lagt merke til, var ikke veldig overraskende. Den berømte industridesigneren Raymond Loewy hadde hatt hånd om design for Studebaker, men da konsernledelsen foretrakk de private designene fra en av hans ansatte, ikke mindre berømte Virgil Exner, ble sistnevnte sparket av Loewy og ansatt direkte av Studebaker. Gjennom et beordret, om enn ikke særlig hjertelig, samarbeid mellom de to kom Studebakers etterkrigsdesign til verden, før det betente samarbeidet sprakk og Exner endte opp i sin mest kjente posisjon hos Chrysler like inn på 1950-tallet. 

Kombinasjonen av de to herrenes kløkt avstedkom på alle måter en annerledes og futuristisk bil, sammenlignet med de langt større bilprodusentene, da dette karosseriet debuterte som 1947-modell, i både Champion- og den litt mer påkostede Commander-serien. Vektbesparelse hadde vært i fokus, og i kombinasjon med en liten og ganske effektiv rekkesekser på bare 2,8 liter, girkasse med overdrive og frihjul oppnådde Studebaker svært gode forbrukstall. 

Nå var ikke bensinforbruk hovedfokus for mange bilkjøpere på denne tiden, men det viste at man kunne et par ting om det å rasjonalisere og finne nye løsninger. Det vistes også gjennom ting som tilbaketrukket «sikkerhets-dashboard» med nymotens instrumentbelysning, komfortutstyr som courtesy lighs for å lette inn- og utstigning, bakkestart-hjelpen «Hill Holder», og et henimot ekstremt rommelig interiør til tross for beskjeden utvendige mål. 

Alt dette kunne også leveres for en svært sympatisk sum penger, sammenlignet med bilene fra de større aktørene på markedet. Det sikret et bra volum i noen år, frem til det var tid for en ny generasjon Studebakere i 1953.  

Samtidig reduserte den lave prisen den økonomiske suksessen, og gjorde at Studebaker ikke hadde på langt nær like store ressurser til å redesigne bilene nesten totalt for hvert år, slik GM, Ford og Chrysler kom til å gjøre gjennom så godt som hele 1950-tallet. Dermed endte det som vi vet med en lite fruktbar fusjon med like kriserammede Packard mot slutten av tiåret, og kroken på døra for Studebaker reelt sett i 1963, selv om den canadiske avdelingen av konsernet holdt det gående med fortsatt produksjon helt til 1966. 

Lav pris og små og drivstoffgjerrige motorer var med på å sikre den nevnte suksessen for Studebaker i deler av verden der økonomien ikke hadde svingt seg skikkelig opp etter krigen ennå, og i Norge var merket vel ansett. Etter krigen var det ikke uvanlig å se rommelige og solide Studebakere i taxinæringen, og et ikke ubetydelig antall ble også solgt til privat bruk. 

Bilen vi har fått inn i butikken er en av dem. Den kom til Norge som flunkende ny bil i november 1949, og ble solgt til disponent Høiland i Drøbak. Han tok godt vare på sin Champion, som i tillegg til standardutstyret var bestilt med bakkestart-hjelp, noe som sikkert kom godt med i skråningene ned mot Oslofjorden. På et eller annet tidspunkt sluttet han å bruke bilen, men den ble fortsatt tatt vare på, og befant seg demontert i kasser klar for en restaurering da andre eier fra Ørje kom over den for rundt 30 år siden. 

Reparasonsbehovet var stort sett begrenset til gulvet, og bilen fikk gjennomgå en omfattende jobb med oppsveising av hele gulvet før den ble montert sammen igjen. Noen år senere gikk den videre til en ny eier nummer tre i Aurskog Høland i Akershus, der den fikk ny finish. Karosseriet ble strippet, reparert med tinn og lakkert som en mesterprøve ved et karosseriverksted, og den nøyaktige lakkjobben holder fremdeles en meget høy standard, mange år senere. 

Ytterligere noen år senere kjøpte eier nummer 2 i Ørje bilen tilbake, og der har den vært i forsiktig bruk frem til nå, fremdeles med interiøret og alle vitale deler intakt, og med svært beskjeden kjørelengde siden 1949. 

Noen racerbil er den definitivt ikke med bare 81 hestekrefter, men takket være overdrive-kassen holder den uanstrengt følge med dagens trafikk. Det originale og rimelig strøkne interiøret gir en spesiell kjøreopplevelse, og på panseret troner den originale panserpynten – mot alle odds: 

Da bilen var ny, ble panserpryden som vanlig beordret skrudd av av hensyn til fotgjenger-sikkerhet ved en eventuell påkjørsel. Den manglet fremdeles da bilen skulle monteres og på veien igjen etter rustreparasjonen på 1990-tallet, og daværende eier ringte for moro skyld til første eiers sønn for å høre om den kunne finnes noe sted, uten å få noe optimistisk svar. Et drøyt år senere ringte han imidlertid tilbake, da han under rydding i morens gamle lintøyskap hadde funnet «noe som kanskje kunne passe»…