17. mai påTrans Am-jakt i USA

17. mai påTrans Am-jakt i USA

Det finnes et utall av måter man kan feire nasjonaldagen på. Even Eng i Stasbil i Ørje prøvde noe helt nytt i år, og kan i ettertid slå fast at det å jakte på fine Pontiacer i USA kan anbefales. Mer spenning, og mindre bunadssvette og hornmusikk enn den tradisjonelle varianten… 

Eng satte seg på flyet for noen dager siden, for dels å sjekke ut noen annonserte biler for seg selv, og dels for å sjekke ut en bil som en kunde hadde blinket seg ut på egen hånd. Med erfaringene fra den gangen han selv bodde der ante han at alt kanskje ikke var helt slik det så ut på bilder, selv om ingen nødvendigvis var ute etter å lure noen. 

– Det viser seg ofte at oppfatningen av hva som er strøkent og «godt nok» er vidt forskjellig i USA og hjemme i Norge. Og det viste seg å slå til denne gangen også, forteller Even. 

Første del av turen ble fokusert på Trans Amen som en kunde i Norge hadde falt for. Forståelig nok for alle som har sett «Smokey and the Bandit» i ungdommen, en 1979-modell der alt er slik det skal være, er en virkelig drømmebil. 

Kunden hadde selv funnet bilen annonsert. En korrekt bil med Y84-option, som altså gjør den til en «Special Edition» med gullfarget snuteemblem, gullfarget pinstriping, gulleloksert dashboard og gullfargede Snowflake-felger, i tillegg til de spesielle SE-ørnene på panseret og takstolpene. For en virkelig nostalgiker holder det ikke bare med en vanlig, sort Trans Am med gullfarget panser-ørn, det må være en ekte Special Edition, som i filmene. 

Vel fremme kunne Even slå fast at bilen var fin. Skikkelig fin, til og med, når det gjaldt karosseri og finish utvendig. Men inni kunne tilstanden gjerne vært noen hakk bedre. 

– Igjen; det syntes ikke så godt på bilder, men interiøret var en gang i tiden pusset opp, og deler byttet ut med deler fra andre biler, som så var blitt lakkert. En helt grei reparasjon, men ved å se nøye etter oppdaget man fort litt slitasje og lakkskader, som viste at dørsider, deksler, paneler og andre ting kom fra biler som hadde hatt både hvitt, blått, gult og rødt interiør. Samt noen andre farger, forteller Even. 

Så ble det altså litt rødt, hvitt og blått på 17. mai likevel. 

Interiøret var helt og komplett, og virket greit nok på litt avstand. Slik hadde selgeren tenkt, men slik tenker ingen i Norge som er ute etter å kjøpe en slik bil. Spesielt når den ser helt strøken ut utvendig, da forventer man automatisk samme nivå på innsiden. 

Siden bilen sjekket ut på tilfredsstillende måte for øvrig, ble ikke interiøret ansett som noen deal breaker. Disse bilene er blitt så sjeldne, og så populære også i USA, at sjansene ikke står i kø. Og etter å ha blitt forklart litt mer om hva en norsk kunde nok forventer, lot selgeren seg overtale til å justere prisen en god del i forhold til det som var utgangspunktet. Dermed ble det handel likevel, ingen har grunn til å føle seg lurt, og kunden i Norge har i løpet av få dager sin Trans Am på vei hjem til Norge – til en bedre pris enn det som var forventet på forhånd. 

Etter en hyggelig Trans Am-handel dro Even «hjem» til Connecticut for å se etter andre biler som kan egne seg på gulvet i butikken i Ørje. Dollarkursen er ikke slik at «alt» er lønnsomt å importere for tiden, snarere tvert imot, men ved å saumfare både lokale annonsekanaler og de større på nettet dukker det opp mye man kan vurdere. Veldig mye, sett med norske øyne. 

– Jeg vurderte å finne en Trans Am til, men de som dukket opp nå var altfor dyre. Men vi får stadig spørsmål om amerikanske pickuper i butikken, og med det i minnet dro jeg ut for å sjekke en Chevrolet C20 som jeg ble tipset om. Det viste seg å være en fin bil, og i tråd med det veldig mange norske bilentusiaster ønsker seg av en praktisk og nyttig veteranbil, så den blir også med hjem på samme båt som Pontiacen. Om noen uker blir den å se i butikken, forteller Even. 

På samme måte som her hjemme er det å kjøpe bil i USA også forbundet med litt papirarbeid, ikke minst er det viktig å ha alt på stell når bilen skal eksporteres – mangler noe, blir den rett og slett ikke sluppet ut av landet av havnemyndighetene. Dermed har en del av turen også blitt tilbragt i en ganske solid kø hos Department of Motor Vehicles, eller «DMV», som den amerikanske tilsvarigheten til Biltilsynet heter. Men med tålmodighet og air condition lar det meste seg løse, selv om det ikke er favoritt-delen av jobben. 

– Blir det mer bilhandel før du setter deg på flyet hjem igjen? 

– Jeg har øyne og ører åpne så lenge jeg har beina på amerikansk jord, selvsagt. Som nevnt er det ikke alle biler som er lønnsomme å importere når man tar med dollarkurs og norsk prisnivå i beregningen, og det er heller ikke alt her borte som er like fint som det virker i annonsene. Men jeg skal en tur ut nå ganske straks for å se på en 1957 Chevrolet stasjonsvogn som høres interessant ut. Classic Chevy er jo populært, og stasjonsvogner er ganske uvanlige å finne. Så får vi se om det kan bli noe der, sier vår mann i USA i en pause mellom slagene. 

Om få dager er han tilbake i Ørje. I mellomtiden er det bare å ringe på forhånd for å gjøre avtaler dersom du ønsker å se på biler i butikken. Det finnes «vikarer» ikke langt unna som kan låse opp lokalene og sørge for at du får deg fin bil til de siste mai-dagene. Og finner du ikke noe som frister nå, så er det altså mer på gang med båt hjem fra USA i løpet av få dager.