CLS shooting brake – stasjonsvogn uten at det synes… 

CLS shooting brake – stasjonsvogn uten at det synes… 

Man må lide for skjønnheten, heter det. Et ikke helt ukjent perspektiv for oss som er mer enn gjennomsnittlig glade i biler og bildesign, heller. Noen har gjennom historien gått tildels drastisk til verks for å kombinere praktisk bruk med stilig utseende, og det er også bakgrunnen for at «coupé-stasjonsvognen» du ser på bildene ble til. 

 Nå har ikke Mercedes-Benz vært de som har eksperimentert voldsomst med utagerende pennestrøk på designavdelingen gjennom årene. Tvert imot har de satset på diskret eleganse, og likevel klart å skape imponerende mange modeller som huskes nettopp for sitt lekre design. Så har det i mange tilfeller også fått lov til å gå litt ut over de praktiske kvalitetene på de mest eksklusive modellene. 

 Det var i høyeste grad tilfelle også da de for 15 år siden bestemte seg for å lage en ny og lekker coupé, men samtidig å gjøre den litt enklere å komme seg inn i. Dermed ble begrepet «firedørscoupé» lansert med modellen CLS. Eller egentlig «relansert» – andre produsenter hadde tross alt gjort tilsvarende eksperimenter med sine coupémodeller tidligere, blant annet Ford Thunderbird fra slutten av 1960-tallet. 

 CLS hadde et særdeles mykt og strømlinjeformet design, med en veldig lav og avrundet takprofil som det mest definerende trekket. Som mange andre coupeer var bilen en ren fireseter, og plassen i baksetene var begrenset – spesielt i høyden. Men den var i det minste enklere enn tradisjonelle coupeer å komme inn i, som nevnt. 

 Markedet betraktet den nok likevel mest fra et tradisjonelt «firedørs-perspektiv», og det som var ment som en litt mer praktisk coupé ble følgelig kuriøst nok oppfattet som en litt mindre praktisk sedan.  

 Slikt kan man oppleve når man lager nye ting for å jevne ut overgangene mellom forskjellige kategorier; oppfatningen kommer helt an på perspektivet man observerer nyheten fra. Men heldigvis for planleggerne hos Mercedes var stort sett alle enige om at bilen var usedvanlig lekker, og lekker nok til at de kjøpte den i – forholdsvis – store antall, praktisk eller ikke. 

 Under skallet var det meste velprøvd. Karosseriet og interiøret fikk sin egen form, men teknisk var CLS basert på velprøvede E-klasse. Og mens den silkemykt designede første generasjonen var bygget på W211-serien, fikk andre generasjons CLS på samme måte som sitt opphav, E-klasse W212, litt skarpere definerte linjer og kantete detaljer. 

Den store nyheten på andre generasjon CLS, som for øvrig har internkoden W218, var varianten du ser på bildene, og som du nå kan komme inn og se og kjøpe i vår butikk i Ørje. Her snakker vi altså om nok en ganske krevende utfordring med å kombinere design og praktiske løsninger: 

Nå mente man nemlig at en praktisk coupé med fire dører ikke var nok. Folk som ville ha en lekker coupé hadde nok ikke bare behov for fire dører, men faktisk også en stasjonsvogn, var tanken. Og så tok man altså mål av seg til å bygge en bil som skulle ha en praktisk «ryggsekk», samtidig som at akkurat dét ikke skulle ødelegge en lav, slank og fallende taklinje. 

Utfordringen kan synes på linje med å skape fred i Midt-Østen, men man kom altså opp med en løsning. Bilen ble døpt «CLS Shooting Brake», en betegnelse som tidligere hadde vært brukt på varianter av tradisjonelle små todørs-coupeer med et praktisk og svært synlig «tilbygg» bak, som eksempelvis Volvo 1800 ES og Reliant Scimitar. 

CLS Shooting Brake dukket opp i 2012, etter introduksjonen av andre generasjon CLS, og den fikk mange til å måpe. Meningene om designet var nok mer delt enn om den vanlige CLS-coupeen, men bilen slo godt an – den fungerte for det første meget godt for de som ville ha en bil som ble lagt merke til, og for de målbevisste coupé-kundene var dette selvsagt noe av det mest praktiske de noen gang hadde sett og forsøkt å få kroppen og bagasjen sin inn i. 

Dessuten hadde den til forskjell fra den vanlige CLSen normalt baksete med tre sitteplasser, og stasjonsvogn-ambisjonene gjorde at takhøyden for de i baksetet slett ikke ble så gal. Så fikk det heller være at den sett fra et tradisjonelt stasjonsvogn-synspunkt var ganske trang og ulogisk, sammenlignet med den vanlige E-klassen, som den delte teknikk og grunnkonstruksjon med. 

Bilen vi har fått inn i butikken er en 2013-modell av det som er den mest vanlige og mest logiske utgaven i Norge – en CLS 250 CDI, som altså betyr 204-hestersversjonen av den velkjente 2,1 litersmotoren. Her er det altfor mye utstyr til å nevne i denne sammenhengen, men den som er på utkikk etter en velutstyrt, moderne bruksbil med særpreg har her en gyllen sjanse til å få noe som samtidig også har høy entusiastbil-faktor. 

Bilen har ryddig og fin historikk med bare drøyt 90.000 kilometer på klokka. Begge nøkler er naturligvis med, og det er bare noen få uker siden siste service. Der ble det blant annet byttet bremseklosser og -skiver til en ikke ubetydelig kostnad, og bilen står også på temmelig ferske sommerdekk.