164 – Volvos debut i de finere kretser

164 – Volvos debut i de finere kretser

Ingen rynker på nesen når du kommer med en Volvo i dag. Noen vil til og med mene at du har tatt steget opp i de høyere divisjoner med bilvalget ditt. Men det er ikke så lenge siden Volvo ble regnet som traust, trygt og sånn skikkelig midt på treet. Volvo 164 var bilen som begynte den langsomme eleveringen av merkets status for snart 50 år siden. 

 Nå har en av de tidlige utgavene rullet inn på gulvet i butikken vår i Ørje, der den bærer sin alder med bravur. Og det er en bil som fremdeles virker gedigen, og som man betrakter med respekt. 

For all del, Volvo hadde oppnådd et svært godt rykte for både kvalitet og sikkerhet da 164 var under planlegging, og de hadde begynt å få godt fotfeste ikke minst på det viktige USA-markedet som «små», trygge og økonomiske nummer 2-biler. Med Amazon hadde man hevet statusen, men Volvo ble fremdeles betraktet som bare «fin», og ikke «flott». 

Det var på tide å gjøre noe. I sine unge år hadde den lille produsenten i verdensmålestokk vist at man kunne bygge eksklusive biler i små antall. Det hadde man også hatt planer om på 1950-tallet: 

Volvos norsk-ættede design-guru Jan Wilsgaard hadde da på gang en bil spesielt rettet mot det amerikanske markedet, til hvilken han også hadde fått utviklet en V8-motor. Wilsgaard var i alle år sterkt inspirert av amerikansk bildesign, og den håndbygde prototypen av modellen som skulle  skli rett inn i amerikanske folkesjeler og garasjer var til forveksling lik en Kaiser Manhattan. 

Prosjektet ble imidlertid stoppet, til Wilsgaards store skuffelse. Prototypen «Philip» ble kuriøst nok tatt i bruk som direksjonsbil hos den Volvo-eide traktorprodusenten Bolinder-Munktell, der den gikk i mange år før noen innså at den nok kanskje fortjente en plass i Volvos historiske samlinger. Og Wilsgaard fortsatte å designe mer lavmælte Volvoer, først den like USA-inspirerte Amazonen, som minnet sterkt om en nedskalert Chrysler Imperial. 

Femten år senere var utfordringen å bygge like eksklusive biler som på 1930-tallet, men i større skala, samtidig som man holdt igjen på utviklings- og byggekostnadene. Da kunne det bli riktig lønnsomt… 

To stikkord så ut til å være definerende for veien man valgte: Stor motor og mye utstyr. 

Utstyret var enkelt å fikse. Man gjorde bare en del av det som allerede var tilvalg på 140-serien til standard, og så utviklet man litt mer av slikt stæsj som fine tyskere, briter og amerikanere allerede hadde. Utviklingskostnaden her kunne også forsvares, siden det også kunne gjøres tilgjengelig som kostbart ekstrautstyr på 140-serien. 

Motormessig kunne man valgt å blåse støvet av den gamle V8-motoren fra det nedlagte «Philip»-prosjektet på 1950-tallet, som i stedet hadde fått et eget liv som drivkraft i Volvos lette lastebiler i perioden 1956 til 1966. Det ble noe overraskende droppet, kanskje på grunn av at man så en gryende oljekrise, men kanskje også fordi man mente hoppet fra folke-utgavens rekkefirer opp til en V8 ville bli for stort. 

En ny sekssylindret motor måtte nødvendigvis koste litt å utvikle. Men konstruktørene tok utgangspunkt i den firesylindrede B20-motoren, og la litt enkelt sagt til to sylindre til. Resultatet ble en 3-liters rekkesekser, som skulle vise seg å være både enkel og velkonstruert – og med et på rekkesekser-vis riktig velklingende lydbilde, for de som var opptatt av slikt. Og det var en god del av kundene i dette segmentet. 

Man kunne selvsagt gjort også den tilgjengelig som tilleggsutstyr på de billigere bilene, men siden man allerede hadde bestemt seg for å være gjerrige med resten av bilen, og bruke samme råkarosseri som på 140-serien, måtte man nesten gjøre noe for å skille ut nykommeren som en helt egen modell. Dermed lot man altså motoren bli både stor og lang, slik at den måtte få en unik og lengre front enn de firesylindrede bilene. 

Forskjellen på 164 og 140-serien ble dermed ikke bare utseendet på det som sitter foran frontruten, men også lengden på hele snutepartiet. Noe svært, svært mange ungdommer med kreative planer har innsett litt for sent gjennom historien, når målet har vært å lage «162er», «165er» og andre spesialvarianter som Volvo aldri selv bragte lengre enn til tegnebrettet.

Motorkarakteristikken og det hevede utstyrsnivået inne i bilen gjør likevel at bilen på en makeløs måte føles annerledes og adskillig mer påkostet enn en 140. Dermed kan man fastslå at Volvo og sjefsdesigner Wilsgaard igjen traff ganske godt med bilen, som også ble tatt godt imot av publikum. Spesielt på hjemmemarkedet og i USA, der den fortsatt var ansett som en «liten», trygg og nå også eksklusiv nummer 2-bil. 

I Norge solgte den også «bra», i hvertfall til å være en såvidt kostbar bil. Jaguarer, finere Fiater, Opels Kaptein- og Admiral-modeller og de mest påkostede Granadaene og Consulene fikk tøff konkurranse, det virket som at stort sett bare Mercedes sine kunder oppfattet svensken som en «oppkomling» som var lite aktuell å vurdere. 

Bilen som har dukket opp i Stasbils butikk er en 1971-modell, altså en av de tidlige årgangene, med forgassermotor og manuell girkasse med elektrisk overdrive. Den startet sitt liv i Oslo, og ser ut til å ha levd et noenlunde stillferdig liv etterpå. Den unngikk dog ikke rustspøkelset, som de fleste av disse Volvoene har vært utsatt for, men har i de senere årene vært et langtidsprosjekt for en sveisekyndig eier som har gitt den et nytt liv. 

Motoren og bremsene er også overhalt, og bilen har fått et nytt lakkstrøk i den originale mørkegrønne fargen. Deretter har den blitt lagret i en tid, før den nå er klar for en ny eier. Bilen er EU-godkjent og med sine originale skilter i behold, slik at den som ønsker å drive restaureringsprosessen helt i mål kan dermed konsentrere seg om å bringe det lyse skinninteriøret fra «patinert» og helt opp til strøken stand – hvis man vil.