1965 Corvette – vakker sportsbil for de som mente alvor

1965 Corvette – vakker sportsbil for de som mente alvor

Mange sportsbiler – kanskje de fleste – kjøpes for at de skal ta seg godt ut i oppkjørselen hjemme, eller trekke til seg misunnende blikk i trafikken. Noen mener imidlertid alvor, og spesifiserer bilen slik at den er mer rask og krevende enn snill og vakker. Her er en som funker i begge kategorier. 

Chevrolet Corvette var fremdeles forholdsvis moderne da andre generasjon, i ettertid kalt «C2», kom i 1963. Valget om å holde på den samme grunnkonstruksjonen til helt opp på 1980-tallet gjorde dog at den amerikanske sportsbilen etterhvert måtte tåle å bli latterliggjort, og på 1970- og tildels 1980-tallet var det ikke mange som regnet glassfiber-bilen fra «junaiten» som noe annet enn en kuriositet.

De burde ha teste ut bilen på bildene. For selv om mekanikken og kjøreegenskapene på disse bilene ble fort gamle, kunne de bestilles med så mye motor fra fabrikken at de kunne sette seg i respekt i mange, mange år – dog med en kyndig eier bak rattet. Det var bare det at de fleste som kjøpte Corvette en gang i tiden, også gjorde det mest for å ha en kjøreglad og ukomplisert bil som tok seg godt ut. Og da holdt det i de fleste tilfeller med standard motor i kombinasjon med masser av komfortutstyr. 

Ikke minst hadde amerikanerne blitt både vant med og veldig glade i automatgir, siden det hadde kommet for fullt rett etter krigen. Og bare tanken på en automatkasse i en sportsbil fikk både japanere, italienere og tyskere til å slå latterdøren på vidt gap. 

Ingen kunne imidlertid nekte for at Corvette var litt av et blikkfang. Både første og andre generasjon ble raskt regnet som klassikere for sine flotte design, og i mellomtiden var også den langlivede tredjegenerasjonen i ferd med å gjenta bragden. 

Men det er altså heldigvis ikke slik at man må velge, dersom man skal ha gammel sportsbil; mellom en pen men tam Corvette eller en mer ilter sportsbil fra en annen produsent. En av de man kan takke for det, er han eller hun som bestilte denne bilen ny. 

1965 var et viktig år i Corvette-historien. Da fikk den andre generasjonen en midtlivsoppgradering med blant annet skivebremser i alle fire hjørner, som bidro til å håndtere et stadig økende antall hestekrefter. Det kom blant annet fra de nye og enormt store big block-motorene, som også debuterte dette året med 396 kubikktommers volum, og som skulle bli selve symbolet på et overskudd av krefter i de ti årene som fulgte. 

Mange sverget dog til de fysisk mindre og lettere smallblock-motorene fremdeles, ikke minst for å få bedre balanse i bilen. Så også i dette tilfellet. Vår Corvette ble bestilt med 365 hester-versjonen av den 327 kubikktommer, eller 5,4 liter store motoren. Det var den heftigste versjonen man kunne få av smallblock-motoren med vanlig forgasser. I tillegg krysset vedkommende også av for firetrinns manuell kasse, og bakaksel med sperre. Dermed var drivverket optimalt med tanke på balanserte kjøreegenskaper og «morofaktor». 

Samtidig ble kulepennen holdt under streng kontroll gjennom alle punktene for mulige komfort-options. Hverken servostyring, servobremser, elektriske vinduer eller noe annet slikt «tull» fikk være med – her skulle det kjøres bil, og ikke cruises i parader eller på utstilling. Det skulle ikke forundre oss om første eier faktisk var såvidt seriøs med tanke på de sportslige egenskapene at alle komfort-tilbehørene ble holdt på avstand nettopp for å spare vekt og bortfall av effekt. 

Uansett hva som var bakgrunnen, og hva som skjedde videre, må bilen ha hatt en noenlunde trygg karriere på veien. For da den kom til Norge etter en grundig restaurering helt først på 2000-tallet, viste det seg at både motoren, girkassen og bakakselen har samme nummerinnstempling som chassisnummeret på bilen, og at de altså har sittet på samme sted uten utskifting gjennom alle disse årene. 

«Matching numbers», heter det på fagspråket, og er i seg selv et fortrinn som øker bilens verdi som samleobjekt. Rent bortsett fra det er det altså også et tegn på at bilen aldri har vært revet ned i molekyler og satt sammen av en hel haug tilfeldig sammensamlede deler, slik mange av disse bilene er blitt etter at de begynte å øke i verdi. 

Ekstra morsomt er det at det følger med en tykk perm med enorme mengder kvitteringer og andre papirer fra restaureringsprosessen, og det er også diverse kvitteringer og dokumenter der som i hvertfall bitvis kan dokumentere historikken på den helt bakover mot 1970-tallet. De viser at bilen har residert i såvel California som Georgia og Alabama før den kom til Norge. 

Restaureringen i USA ble da også gjort nøyaktig etter originale spesifikasjoner: Lakken er i den samme fargen som bilen hadde ny, og det samme kan sies om øvrige detaljer som er blitt restaurert eller byttet ut med fabrikknye. Siste eier har eid bilen i en årrekke, og på den tiden hygget seg med den både på treff og turer innenlands og på ferietur gjennom Europa, og når den fremdeles er rimelig strøken i finishen og ikke har vist særlige tegn til slitasje, må man kunne konkludere med at restaureringen ble gjort med meget god kvalitet den gangen. 

C2-Corvetter ble kun produsert i fem årsmodeller, og det har bidratt til at det i dag er langt færre biler enn folk som ønsker seg en, noe som selvsagt har ført til en ganske bratt verdistigning for disse bilene de siste 10-15 årene. Vår bil er heller ikke i en prisklasse som passer for alle, men samtidig er det en utgave som bør være veldig «riktig» å satse på for en vordende Corvette-eier. Med dette oppsettet i dokumentert original form er den både interessant rent investeringsmessig, og den gir en herlig og rå kjøreopplevelse som vitner om hvordan seriøse sportsbiler var den gangen. 

Selv om de ikke var tyske, japanske eller italienske, så kunne en Corvette såmenn også skremme fanden på flatmark – OG gjennom krappe svinger.