Continental Mark II – Luksusbilen som hadde «alt»

Continental Mark II – Luksusbilen som hadde «alt»

I dag setter mange bilprodusenter sin ære i at det skal være mulig å bestille til omtrent alt mulig som ekstrautstyr til bilene de tilbyr, slik at kundene kan gjøre dem mer individuelle. Og, selvsagt, slik at de vil betale enda mye mer for bilen til syvende og sist enn det som sto på lappen på ruta. 

Slik har det alltid vært, i større eller mindre grad. Men på 1950-tallet var det noen som gikk den andre veien også, og gjorde det til et poeng at bilene deres hadde absolutt alt som standard, slik at det ikke fantes mer igjen som man kunne drømme om å bestille. Dårlig økonomi, høres det ut som, men så kostet da også disse bilene ganske ekstreme summer penger.

Continental Mark II var en av dem. En bil som først og fremst skulle ta opp arven etter Lincoln-konsernets toppmodell fra slutten av 1930-tallet, som i sin tid hadde blitt utviklet som en spesialbygget, personlig bil for Ford-sjefen Edsel Ford. Basert på en V12-motorisert Lincoln Zephyr fikk den lavere karosserilinjer og utenpåliggende reservehjul bak, noe som skulle danne skole for fremtidige luksusbiler med to dører. 

Mark II ble videre aktualisert av at General Motors kom med sine «personal luxury cars» Cadillac Eldorado, Oldsmobile Fiesta og Buick Skylark I 1953. Også disse var todørs coupeer med ekstremt utstyrsnivå, hvorav Eldoradoen skulle bli selve bjellesauen i markedssegmentet i 50 år fremover. 

Men Lincoln skulle vise seg å bli en god nummer to i folks bevissthet, og det var mye takket være denne bilen. Markedsført gjennom en helt egen divisjon ble «Continental» en egen merkevare, enda litt mer eksklusiv enn Lincoln, og planen var at Mark II skulle bli både en todørs coupé, todørs cabriolet og en firedørs sedan, til forskjell fra konkurrentene fra GM. Slik skulle det imidlertid ikke bli. 

Da Continental Mark II debuterte som en todørs coupé som 1956-modell, var den forholdsvis behersket i designen. Lite unødvendig pynt i forhold til samtiden, men med noen karakteristiske trekk som også var hentet fra den opprinnelige Mark-modellen på 1930-tallet: Lav, med langt panser og kort bagasjerom, og med reservehulet stående bak – her bak en unik utsparing i bagasjelokket. 

Bilen var med hensikt den mest kostbare bilen som kunne kjøpes for penger i USA ved introduksjonen, med en listepris på bare litt under 10.000 dollar. Dette ble dog slått i bilens andre og siste produkjsonsår 1957, da Cadillac kom med sin firedørs, nærsagt spinnville Eldorado Brougham, og satte rekorder på nærsagt alle fronter. Men da var Continental Mark II sine dager allerede talte, etter at 2.556 biler var produsert det første året og kun 444 som 1957-modeller. 

Utstyrsmessig var det lite å klage over. Bilen hadde selvsagt «alt», inklusive nymotens påfunn som varsellampe for lavt bensinnivå i tanken og andre ting som ikke skulle bli vanlig på flere tiår ennå. Kun air condition sto på listen over mulig tilleggsutstyr. Til gjengjeld kunne man velge mellom hele 19 eksteriørfarger, og så mye som 43 interiør-versjoner i fem forskjellige materialkombinasjoner. 

I tillegg til diskret, om enn gedigen styling, fikk man en bil med et kvalitetsnivå som ingen annen bilprodusent hadde vært i nærheten av, i hvertfall i USA på den tiden. Produksjonen ble gjennomført for hånd med tallrike inspeksjonsrunder underveis, og foregikk i en fabrikk uten samlebånd. Bilene ble i stedet montert på separate dollyer, og fikk motorer fra Lincolns standard-produksjon som deretter ble demontert og montert på nytt for hånd, for å sikre kvalitetsnivået. 

Continental Mark II tok dermed over dobbelt så lang tid å bygge som andre biler fra Lincoln-Mercury-divisjonen, og ikke uventet gikk man til tross for prisen med røde tall for dette prosjektet sett for seg. Rundt 1.000 dollar tapte man for hver bil som ble bygget, og dermed var det heller ingen overraskelse at man ikke forsøkte å øke salget mer enn nødvendig. En Continental Mark II var det ypperste man kunne kjøpe i 1956, og det bidro bare til hypen – og til å begrense tapet – at det ikke ble solgt i bøtter og lass av dem. 

Blant datidens kjendiser var bilen naturligvis en populær modell, og den karakteristiske bakenden har blant annet prydet platecover med Elvis Presley gjennom tidene. 

Hit til Norge kom det etter hva vi vet ingen av dem, og det er i seg selv ganske spesielt: Om de var kostbare så det sved, pleide det etter hvert å dukke opp noen ekstreme amerikanske luksusbiler på norske skilter også i bilrasjoneringens dager på 1950-tallet. Men ingen vi har snakket med kjenner til noen Mark II på norske skilter før «30-årsregelen» gjorde de mulig å importere billig på 1980-tallet. 

Da kom det til gjengjeld inn noen, før disse bilene skjøt fart verdimessig i hjemlandet. I dag skal det finnes fire-fem på skilter, samt sikkert noen til i varierende tilstand rundt om i garasjer og verksteder. Og nå er altså én av dem til salgs i vår butikk i Ørje. 

Bilen er en 1956-modell, og en av to som ble importert på 1980-tallet av den berømte veteranbil-restaurereren Jon Bråthen på Minnesund. Denne endte etter noen år opp sammen med en delebil hos Trond Jørgensen i Askim, som restaurerte den for en del år siden. 

Den unike bilen er i flott stand, og føles som en langt mer moderne bil å kjøre enn andre biler fra 1956 – også om man sammenligner den med samtidige luksusbiler. Her et det altså duket for en kjøreopplevelse av de bokstavelig talt sjeldne, samtidig som man må regne med å svare på mange spørsmål langs veien. For dette er biler som aldri har vært vanlige å se på norske veier, ikke utenlandske heller for den delen, og som garantert aldri vil bli det.