230 CE – en skikkelig lekkerbit med taxi-kvalitet

230 CE – en skikkelig lekkerbit med taxi-kvalitet

Spør du en taxisjåfør i dag om hva som er de siste 50 årenes beste taxibil, er sjansene store for at han eller hun svarer Mercedes w123. Få biler har i moderne tid fått så omfattende anerkjennelse for både slitestyrke, komfort og eleganse som nettopp denne bilen – eller modellrekken, som den etterhvert ble til. 

Et av de mest imponerende trekkene ved den unisone begeistringen for bilen, var at den på samme gang ble lovprist for sin eleganse, status og luksus av de som kjøpte de flotteste utgavene, som for sine kvaliteter som arbeidsredskap av de svært mange som kjøpte simplere versjoner for å bruke dem i jobb som taxier, politibiler eller ambulanser. 

For 123-modellen ble snart til en hel modellrekke med både standardkarosserier og eksterne påbygg, og det fantes utvilsomt en Mercedes 123-bil for enhver lyst og ethvert behov. 

Om enn ikke for enhver lommebok. For gedigen kvalitet kostet penger. Mye penger. Og på denne tiden gadd ingen på Mercedes-fabrikken bry seg om hva andre gjorde. De skulle levere topp kvalitet, så fikk det koste det det måtte koste. 

Allerede ut fra den omtalen kan man ane konturene av en blivende legende. Og bilen hadde på ingen måte et enkelt publikum å please. Som oppfølger til den nesten like legendariske «strek åtte»-modellen fra 1968, som på mange måter hadde satt standarden for det Mercedes skulle levere av vanlige familiebiler fra da av, ble den målt med kritiske øyne. Både av de som valgte den på grunn av kvaliteten den utstrålte, og av dem som valgte den fordi de skulle tjene til livets opphold nettopp ved å slite på den samme kvaliteten. 

Der forgjengeren, som ble kalt «strek åtte» fordi den kom som 1968-modell, men som «het» w115 eller w114 alt etter hvilken motor den hadde, var banebrytende revolusjonell med masser av moderne sikkerhet og komfort innbakt i konstruksjonen, skulle w123 for det meste sørge for en fortsatt evolusjon.  

Og det gikk ikke veldig lang tid før man forsto at man hadde «truffet». Salget gikk strykende, publikums ha-begjær økte heller enn avtok gjennom modellens levetid, og dermed ble det hele 9 modellår på 123-serien før 124 kom og tok over stafettpinnen. 

I ettertid kan man konstatere at også den ble en legende. Men det får bli tema for en annen utlegning. 

Nå handler det nemlig om en 123-bil. En av den mer uvanlige sorten, som vi har fått gleden av å rulle inn på gulvet i butikken vår i Ørje – der vi allerede har konstatert at fine Mercedeser av disse generasjonene fremdeles, ja kanskje mer enn noen gang, virkelig er i stand til å trekke et interessert publikum inn fra E18 rett utenfor vinduet. 

Bilen er en 230 CE, som i praksis var jåle-versjonen av den ellers ganske nøkterne sliteren. For man innså tidlig at endel kjøpere ikke trengte fire dører og romslig plass i baksetet, men gjerne ville ha en lekker coupé-versjon av den for øvrig like kvalitets-sydende konstruksjonen. Det beste av to verdener, så å si. 

Det hadde man allerede tatt følgene av på forgjengeren, med stort hell. Man gjorde ikke noe halvveis med B-stolpe og dører med innrammede vinduer, men begynte med blanke ark og lot vinduer, takfasong, akselavstand og sådant mere bli akkurat slik det måtte bil for at bilen skulle bli lekker og harmonisk – og en fullverdig coupé med hardtop-karosseri. 

Det funket igjen på 123-serien, ikke helt uventet. Høy pris gjorde at salget kanskje ikke ble voldsomt sett i forhold til totalen, men med en totalproduksjon på nesten 2,7 millioner biler av 123-serien totalt, var det neimen ikke dårlig med i underkant av 100.000 coupeer. Tilsvarende tall for forgjengeren, «strek åtte», hadde vært i underkant av 70.000 av en total på 1,8 millioner, så man beholdt «grepet» også på det man kan kalle jålemarkedet innenfor denne bilklassen. 

Til å begynne med i 123-seriens levetid var forgasser fremdeles normalen, og også coupeene kunne fås med en rekke motoralternativer – i USA til og med med dieselmotor. I Europa var det dog bensin det skulle lukte av en slik bil.  

230 C var den simpleste, mens 230 CE fikk injection-motor og litt mere puff. På samme måte kunne man også få 280 C og CE med seks sylindre, men da kostet det også mye mer, selv om Mercedes som alltid lot et minimum av utstyr være standard, og lot kunden spesifisere – og betale ekstra for – hva som ellers måtte friste. 

Kynisk, kanskje, men når bilene allerede i utgangspunktet var kostbare, er det lett å forstå at man valgte en strategi der man muliggjorde et riktignok ribbet men dog tilgjengelig alternativ, for de som egentlig ikke hadde råd, men som likevel ville strekke seg så langt de kunne for å få det til. Og de var det faktisk mange av. 

Hadde man først krysset av for en coupé-versjon, så hadde kronene allerede begynt å rulle. Men også en coupé kunne fås uten veldig mye utstyr, ut over bilens to udiskuterbare fortrinn: Det umåtelig lekre coupé-designet, og den voldsomme byggekvaliteten. For mange var det nok til å sikre velvære-følelsen bak rattet. Når man kjørte med vinduene nede i en elegant bil, som til og med var konstruert for å ha mindre turbulens enn sammenlignbare hardtop-karosserier, da trengte man virkelig ikke ting som radio for å trives. 

Bilen som vi har fått inn i butikken, er en forholdsvis beskjedent utstyrt utgave. Riktignok har den 230-motoren med injection, og den har originalt soltak, som gjør opplevelsen av den som «sommerbil» ganske komplett. På den annen side ble det aldri huket av for ting som automatgir og elektriske vinduer da bilen var ny, dermed er det en særdeles enkel og «lettstelt» hobbybil i dag. 

1981-modellen kom til Norge da den var 10 år gammel, og har både før og siden levd et ganske beskyttet liv. Det har blant annet resultert i en kilometerstand som er uvanlig lav, men likefullt virker å stemme. Den har også byttet farge på et tidspunkt, og er på ingen måte noen utstillingsbil når det kommer til finish, men en nylig gjennomgang i forbindelse med EU-kontroll viste at det er en mekanisk solid bil, som vil kunne gi en herlig veteranbil-tilværelse for den som trives mer med å kjøre enn med å samle pokaler. 

Slikt gjør selvsagt utslag i hyggelig retning på prisen, og om første eier sparte litt på konfekten da han eller hun i sin tid bestilte bilen, gir den i dag enda mer stil, eleganse og kvalitetsfølelse sammenlignet med hva moroa koster. Ikke alle veteranbiler utvikler seg i den retningen…