Corvette Pace Car – bilen som hang på alle gutterom

Corvette Pace Car – bilen som hang på alle gutterom

Noen biler blir umiddelbart legender. Og det hjelper selvsagt når det dreier seg om en spesialutgave av en bilmodell som allerede i utgangspunktet er å betrakte som en legende i seg selv, slik tredje generasjon av -Chevrolet Corvette allerede var på 1970-tallet. 

For til modellåret 1978 var det tid for den amerikanske sportsbilens 25-årsjubileum, og amerikanere lar sjelden en slik anledning til å skape litt ekstra fest og markering gå fra seg. Og den aller mest ikoniske av flere spesialutgaver dette året står i dag til salgs i vår butikk i Ørje – bilen som prydet veggen på så godt som alle gutterom i perioden 1978-1985, nemlig en Corvette Pace Car fra Indanapolis 500-løpet.

Vinden blåste ikke helt amerikanernes vei på siste halvdel av 1970-tallet, med OPEC 1-krisen fra 1973 og «invasjonen» av europeiske og asiatiske kompaktbiler i friskt minne. Og mens man slet med å omstille seg, var det hverken penger eller optimisme nok i GM-organisasjonen til å forsere arbeidet med en helt ny Corvette-generasjon. Dermed gikk bilen inn i sitt jubileumsår, som også ble den tredje generasjonens tiende år, uten større strukturelle forandringer, litt med lua i hånda. 

Men litt forsto de at de måtte gjøre. Dermed fikk jubilanten en helt ny fastback-bakende, stort sett bestående av en stor og buet bakrute, som både bedret utsikten bakover, bedret aerodynamikken og ikke minst bidro til å øke bagasjeplassen fra en middels god vits til i det minste et minimum av hva man kunne forvente. Bakruten ble ikke mulig å åpne fra utsiden, slik mange hadde håpet, men det hjalp nå veldig uansett. 

Videre fikk alle 1978-modellene spesielle «25th anniversary»-emblemer, og en spesiell lakk-kode bestående av henholdsvis mørk og lys grå metallic under og over midten ble lansert som «jubileumsutgaven». Den ble populær – men det var likevel krefter utenfor General Motors og Chevrolet som skulle gi grunnlag for den mest oppsiktsvekkende og populære Corvetten av dem alle, for mange år fremover. 

Racing er enormt stort i USA, og Indy-serien engasjerer like voldsomt og ikke minst like bredt som langrenn gjør i Norge. Hvert år plukkes det ut en modell fra en amerikansk bilprodusent som får æren av å være pace car for årets løp, og med Corvettens 25-årsjubileum var det kanskje hverken overraskende eller nødvendigvis resultat av voldsomt hard intern konkurranse når den æren tilfalt «den eneste amerikanske sportsbilen» dette året. 

Det var som sagt litt triste tider i amerikansk bilindustri, og Corvette var i verdensmålestokk ikke det heftigste man kunne få av sportsbil. Snarere tvert imot. Konstruksjonen var aldrende, motorene kraftig detunet for å spare drivstoff, og det var amerikansk patriotisme som holdt liv i modellen – den var, tross alt, fremdeles den amerikanske nybilen som gikk best, og i de flestes øyne så tøffest ut. Og når markedet i utgangspunktet var vennlig innstilt til bilen, og atpå til kunne feire dens 25-årsjubileum, skulle det lite til for å skape ytterligere hype rundt den. 

GM hadde samme år lansert en spesialversjon av sin dyreste firedørsbil, den lille men svært eksklusive Cadillac Seville, som var bygget med «europeiske mål» nettopp for å konkurrere direkte med BMW og Mercedes. I spesialversjonen «Elegante» kunne den fås i to tofarge-kombinasjoner, hvorav en versjon med sort over og sølv metallic under hadde fått voldsomt god mottagelse. Det fargetemaet ble dermed valgt når man skulle designe pace car-utgaven av Corvetten også, med en tynn rød kontraststripe ved overgangen. 

De originale aluminiumsfelgene fikk polert finish, og til forskjell fra standardbilene fikk også felgene rød stripe ytterst langs kanten mot dekket. I tillegg monterte man store spoilere både foran og bak på bilen, som hadde en klar misjon rent teknisk, men som ikke mindre viktig også tøffet opp utseendet ganske betraktelig. Tidligere tiders ganske flate og primitive seter ble også byttet ut, helt nye seter var på gang til neste modellår, men de ble hasteprodusert slik at Pace Car-utgavene skulle få dem som en «førpremiere». Interiøret i bilene ble bygget i sølv metallic helskinn, eller i en kombinasjon av skinn og grått stoff, som bare et fåtall var gjerrige nok til å kjøpe. 

Da de første bildene av bilen ble vist, ble det raskt klart at her måtte man i tillegg til de offisielle bilene som skulle brukes på selve bilracet, også bygge langt flere replikaer for salg til publikum enn det man normalt pleide å gjøre. Folk sto i kø for å kjøpe en, og produksjonstallet endte til slutt på 6.502 Pace Car-utgaver, grovt regnet én bil til hver Chevrolet-forhandler i USA. Bilene ble levert med de store «Pace Car»-klistremerkene til dørene umontert, da man regnet med at det kunne bli «litt mye» for en del av kundene, men siden de aller fleste bilene skulle stå i utstillingen hos forhandlerne en stund først, ble de aller fleste klistret på i forbindelse med klargjøringen. 

Få av dem ble imidlertid stående veldig lenge. Kjøperne bød over hverandre, og selv om prisen på bilen i utgangspunktet var på over 13.600 dollar, sammenlignet med en standard Corvette til drøyt 9.300 dollar, gikk mange av dem for over det dobbelte. Mange forhandlere tjente grovt, men noen hadde også vært litt godtroende og lovt dem bort til priser som etterhvert viste seg å være altfor lave, og det ble faktisk noen rettssaker som følge av at forhandlere nektet å selge bilene til priser som var avtalt på forhånd – før de så hvilken vei dette bar.

Mange begynte også å lage falske Pace Car-utgaver av standardutgaver, noe som raskt ble avslørt: De unike setene lot seg ikke skaffe før de kom som standard året etter, og GM hadde vært forutseende nok til å gi de ekte Pace Car-utgavene et unikt chassisnummer: Mens standardbilene hadde et 4-tall som åttende siffer i chassisnummeret, hadde en ekte Pace Car et 9-tall der. 

Mange av de som kjøpte bilene dyrt, satte dem mer eller mindre rett på lager for å avvente en enorm verdistigning. Altfor mange, skulle det vise seg, for i dag er det ikke uvanlig å finne slike biler som nesten ikke har blitt brukt i det hele tatt. De bilene omsettes riktignok for det vi kan kalle «meget gode priser», men verdiutviklingen har nok likevel ikke blitt helt så astronomisk som man hadde forventet. 

Men investerings-aspektet gjør at det også finnes en del biler som har blitt brukt, men dog forholdsvis sparsomt, og som underveis har blitt tatt meget godt vare på, nettopp fordi de har vært Pace Car-utgaver. For disse bilene var «hotte» saker, og hang på veggen på ethvert gutterom også her i Norge til langt utover 1980-tallet. Dermed er det ikke å undres over at det kom inn en del av dem da de endelig ble modne for veteranimport som 30-åringer. 

Synes du at du har ventet lenge nok, og sittet og tittet drømmende på plakaten på veggen i mange nok år, har du nå sjansen. Bilen som har rullet inn på gulvet i vår butikk er av den godt ivaretatte sorten, som med 27.000 miles eller knappe 44.000 kilometer ikke er mer enn såvidt innkjørt. Bilen både ser ut og føles som «ny», etter å ha vært tatt godt vare på av til sammen tre eiere i Indiana, USA, og senere to i Norge. 

Den har det flotte sølvfargede skinninteriøret, og godt utstyrsnivå for øvrig, slik de fleste av disse bilene ble bestilt fra fabrikken. Hadde kilometerstanden vært enda lavere, og bilen utstyrt med den kraftigste L-82-motoren på 225 hester og firetrinns manuell kasse, ville vi snakket om et svært høyt prisnivå her, men det at den er utstyrt med standard L-48-motor på 195 hester og automatkasse gjør den både hyggelig og lettkjørt – og overraskende overkommelig rent prismessig. 

Fordelen er også at mange fremdeles har bilder av disse bilene lett tilgjengelige – om ikke på veggen på gutterommet, så i hvertfall i friskt minne. Og ha-begjæret er fremdeles så sterkt, at med fortsatt god pleie vil disse bilene neppe falle i verdi fremover, heller. 

Så kanskje er det nå du skal gjøre alvor av den gamle drømmen fra 1970-tallet – før noen andre kommer deg i forkjøpet…