1959 Ford Thunderbird – cool som en isbre 

1959 Ford Thunderbird – cool som en isbre 

Femtitallets løsslupne formspråk, ikke minst på luksusbilene, er noe vi aldri vil få se igjen. Det forsterker fascinasjonen for disse bilene, som er like mye skulpturer og pyntegjenstander i parkert tilstand. Og det som kan forsterke sjarmen ytterligere, er når fargen virkelig står i stil med designet.  

Et slikt eksempel har vi nylig fått inn i butikken vår i Ørje. Det handler om en 1959 Ford Thunderbird, Ford-konsernets bidrag til den da ganske ferske kategorien «personal luxury car», som gjerne var ment som en litt egoistisk innrettet jålebil for familiens overhode, mens den som administrerte barn, hus og hjem gjerne rådet over en stor stasjonsvogn – uten at vi har nevnt noe om kjønnsrollemønster. Vi var, som sagt, på 1950-tallet… 

Thunderbirden startet som tidligere nevnt på dette nettstedet som en like luksuriøs, men mindre anvendelig roadster med sportslig tilsnitt, om enn ikke videre sportslige egenskaper. Til tross for at den opprinnelige utsolgte den mer primitive, men også mer sportslig ambisiøse Corvetten fra Chevrolet, var ikke Ford helt fornøyde. Og etter å ha holdt på det opprinnelige toseters roadster-designet gjennom tre modellår, akkurat så lenge så Chevrolet omsider fikk skjerpet seg og gjort Corvette til en gryende suksess med livets rett, så satset Ford helt annerledes med sin Thunderbird. 

Til årsmodell 1958 var den tidligere spinkle toseteren blitt en langt mer fullvoksen – om enn ikke enormt stor – bil med baksete og tradisjonelt hardtop-karosseri. Bilen ble utypisk nok for en amerikaner bygget med separate stoler foran som standard, benkesete kunne ikke engang leveres til denne. Og baksetet ble markedsført som tilpasset for to, selv om det utmerket vel rommet tre personer. Altså hadde man skapt en ego-bil for de velbeslåtte som ble pushet som en fireseter. I seg selv kuriøst nok i USA, og det ga opphav til tilnavnet «Squarebird». 

Designet på bilen ble ganske typisk for epoken, med en stor, sulten grill, og doble frontlykter, som endelig ble lovlig i samtlige stater i USA fra og med årsmodell 1958. Selve takprofilen var det elementet som minnet mest om Fords øvrige fullsize-modeller, og bakenden fikk som seg hør og bør markerte, om enn ikke voldsomme halefinner. 

Det som skilte Thunderbird mest ut, var kanskje den forholdsvis beskjedne bruken av listverk og pynt. Langs sidene var det få pynteelementer, som varierte gjennom de tre årsmodellene «Squarebirden» fikk leve, og man holdt eventuelle tofargekombinasjoner fra hverandre ved å tilby egen farge på taket for de som ønsket variasjon. 

Under skallet var det dog litt forskjell fra øvrige Ford-modeller. Konstruksjonsmessig hadde nemlig Thunderbird mer til felles med Ford-konsernets toppdivisjon Lincoln, som på denne tiden hadde fått selvbærende karosseri. Man tok ingen sjanser med dimensjonene, så vektbesparelsen i forhold til om bilen hadde hatt separat ramme på tradisjonelt vis var nok ikke enorme, men det ga i hvertfall en litt annen kjørefølelse for de som måtte føle for å kjøre den store bilen på inspirert vis, og «bragging rights» i forhold til det meste annet på markedet. 

Standardmotoren var en 5,8 liters eller 352 kubikktommers V8 som var nyutviklet for 1958, som en mer moderne etterfølger etter Fords såkalte «Y-blokk», som ikke må forveksles med Erling Viksjøs utrydningstruede praktbygg i regjeringskvartalet. Den 300 hester sterke standardmotoren var tatt fra Fords og Edsels standardprogram, men man kunne også spesifisere en 7-liters eller 430 kubikktommers motor på 350 hester, samme motor som var standard i Lincoln og tilvalg i Edsel og Mercury.  

430-motoren fikk etter sigende bilen til å gjøre ære på det falske panserscoopet, og gå som juling. Men de bilene er det langt mellom. Kjøreegenskapene var da også forholdsvis tradisjonelle til tross for unibody-konstruksjonen, selv om den første årsmodellen hadde spiralfjærer i påvente av luftfjæring, som var under utvikling. Det prosjektet ble dog skrinlagt, slik at årsmodellene 1959 og 1960 i stedet fikk tradisjonelle bladfjærer.

Ellers var det ikke veldig mye å bestemme seg for når man satt hos forhandleren. Thunderbird var en kostbar bil, og det meste var standard. Cruise-O-Matic automatgir ble valgt av så godt som alle, selv om man også kunne få bilen med tretrinns manuell. Litt ut i det første modellåret kom også en spektakulær convertible-utgave, der taket på Lincoln-vis foldet seg sammen og ble helt usynlig under et metallcover, men til gjengjeld tok opp det meste av plassen i bagasjerommet. 

Salgsmessig ble «Squarebirden» en suksess. Selv i 1958, som var et tragisk år for amerikansk bilbransje, fikk man en dramatisk salgsøkning sammenlignet med fjorårets lille toseters roadster. Sammen med kompakte Rambler var Thunderbird alene om å fikse en salgsøkning det året. Og det ballet på seg videre også de påfølgende to årene, slik at man var svært optimistiske da man lanserte en ny og adskillig mer moderne utseende Thunderbird for 1961.

Med kun tre års produksjon har likevel de opprinnelige «Squarebirdene» blitt sjeldne fugler i vår tid, men særegent 1950-tallsdesign gjør dem helt klart til ikoner fra en uforglemmelig tidsalder. Og få er så kule å se på som 1959-modellen vi nettopp har fått inn, noe som ikke minst skyldes fargen. For selvsagt er en bil i fargen «Glacier green» cool som en isbre – det oser av 1950-tall lang vei, og man forstår at dette er lek med design og farger som vi aldri vil få oppleve maken til. Samtidig er ikke fargen mer ekstrem enn at den kan godtas av de fleste – også de som ville steile over å eie en rosa bil, uansett hvor tidsriktig det måtte være. Taket er i kontrastfargen «Colonial white», en typisk Ford-farge fra 1950-tallet, og det rimelig hele og presentable interiøret går også i fargene grønt og hvitt. Bilen er i meget god bruksstand uten spor av større reparasjoner, med Cruise-O-Matic automat og standard bakakselutveksling på 3,10. Det eneste avviket vi finner fra originalstand er at 352-motoren en gang i tiden er blitt byttet ut mot en mer moderne 390-motor.

1950-tallsikonet kom til Norge fra Sverige i 1992, og har åpenbart blitt tatt godt vare på både her og under sin tid hos broderfolket – hvor lenge den enn må ha vært der etter at den kom fra USA. Skal du ha et skikkelig 1950-tallsikon i de helt riktige fargene, kommer du ikke utenom denne. Og svinger du innom hos oss og kikker nærmere på den, vil du oppdage at den nok er billigere enn du hadde forestilt deg, også.