Chevrolet Suburban – verdens lengstlevende bilmodell

Chevrolet Suburban – verdens lengstlevende bilmodell

Begrepet «klassiker» brukes ofte i bilsammenheng. Ikke så rart, det finnes mange merker og modeller der ute som har en stor nok plass i folks bevissthet til å fortjene en slik betegnelse. Mange av dem har et eksotisk eller mystisk slør over seg, eller et prisnivå og en eksklusivitet som i seg selv påkaller drømmer og generelt store følelser. 

Men alle klassikere handler ikke om fantastiske fartsressurser, lyden av en snerrende motor rett bak seteryggen eller kaskader av krom og blank lakk. I noen tilfeller er det nesten tvert imot – som her: 

Chevrolet Suburban er så nær man kan komme en bestevenn på fire hjul. Den rommer det meste, tåler det meste, og er så ukomplisert og enkel at den er til å stole på i alle situasjoner. Slik har den vært helt siden den kom, og selv om akkurat det kan være farlig å påstå, har den mange ganger blitt omtalt som verdens lengstlevende bilmodell som ikke har skiftet særlig karakter underveis. 

Så langt har i hvert fall ikke vi hørt noen komme med vektige argumenter som bestrider det. 

Chevrolet Suburban Carryall kom på markedet i 1935, og modellen fyller følgelig 85 år neste år. Da tipper vi det blir feiring også her i Norge, for bilen står like høyt for mange her i landet som den gjør blant «soccer moms» og andre familiefolk med behov for mange seter og god bagasjeplass i bilens hjemland. 

For få år siden ble det solgt rundt 120.000 Suburbans årlig i USA. Smak litt på tallet, og tenk så på at det også finnes en litt kortere men ellers identisk variant som heter Tahoe, og at GM også produserer to andre og mer påkostede utgaver som i utgangspunktet bygger på Suburban: GMC Yukon XL og Cadillac Escalade. Det blir til sammen MANGE digre SUVer per år, og amerikanerne får ikke nok av dem. 

Det gjorde vi ikke her hjemme heller for en del år siden. Etter å ha blitt stadig mer komfort-innrettet opp gjennom årene ble Suburban mer og mer velegnet også for norske familier, og med generasjonen som dukket opp like inn på 1970-tallet begynte det å komme en og annen på norske skilter. Det blomstret skikkelig opp da dieselmotor ble tilgjengelig, forståelig nok med norske drivstoffpriser, og da det i tillegg ble mulig å registrere dem svært fordelaktig med hensyn til avgifter som lett lastebil, så sto kjøperne bokstavelig talt i kø på 1990-tallet. Det førte til at Chevrolet var Norges i særklasse mest solgte lastebil i noen år, hvilket var temmelig spesielt for et amerikansk bilmerke. 

I USA tok aldri diesel i «personbiler» av, hvilket førte til at Suburban (og Tahoe) kun ble produsert med bensinmotor igjen like etter 2000. Innskjerpinger i kriteriene for lastebilstatus førte dessuten til at de fleste variantene falt utenfor, og måtte importeres som vanlig personbil hvis de skulle få norske tall og bokstaver i begge ender. Dermed gikk Suburban fra å være en forholdsvis billig «lastebil» med dieselmotor til å bli en kjempedyr personbil med bensinmotor nærmest over natten, og de senere årene har det stort sett vært begravelsesbyråene som har kunnet kjøpe slike biler – logikken ser ut til å ha vært at «om du skal få lov til å kjøre i en så flott bil, skal du i hvertfall ikke ha sjanse til å nyte turen». 

Trøsten for de mange tilhengerne av tradisjonstung og tilforlatelig bilkonstruksjon med krefter i overflod, har vært at det er mye Suburban på norske veier fortsatt, etter boomen på 1990-tallet. I Norge ble de nesten uten unntak solgt med firehjulstrekk og den tidligere nevnte 6,5 liters diesel V8en på rundt 190 hester, mens normalutgaven i USA faktisk hadde bensinmotor og gjerne vanlig bakhjulstrekk – der var det plassen til familien og kreftene til å trekke eksempelvis en båthenger som var viktige, ikke evnen til å dra seg frem på ubrøytede vinterveier i et hyttefelt på fjellet. 

Siden disse bilene ble forholdsvis rimelige å ta inn til Norge, kostet importøren også på seg å gå for den litt finere LT-varianten. Det medførte mest merkbart skinninteriør, mørke vinduer i den bakerste avdelingen samt masser av elektrisk komfortutstyr som de billigere bilene manglet, og dermed kunne det som i USA egentlig var en ganske billig og enkel «slitehest» oppfattes som en ganske eksklusiv bil i Norge den gangen. Det er jo også først i løpet av de siste 20 årene at europeiske og asiatiske biler for alvor har kommet opp på samme nivå som amerikanerne når det gjelder standardutstyr i biler, som elektriske vinduer, låser, klimaanlegg og skinninteriør. 

I våre dager skjer det igjen ting med bilavgiftene, og det høres ut som at det igjen kan bli litt lettere å kjøre røslige biler av denne typen her i landet – og at det kan åpnes for klassifiseringer og bruksfradrag som gjør dem i hvertfall noe rimeligere enn de har vært, også før de blir 30 år gamle. Men det vil uansett ikke bli på langt nær like billig som i bilens hjemland å kjøre Suburban i overskuelig fremtid, så det tyder dessverre på at også de som har en ufremkommelig hyttevei, familie med behov for syv seter og enorm bagasjeplass, og kanskje et yrke der de har behov for å trekke hengere med en liten gravemaskin eller to på, må fortsette å drømme om bilen som virkelig kunne løst alle oppgaver på en like enkel måte. 

For det er nettopp det som er Suburban sin store force, og som har gitt den klassikerstatus i løpet av sitt 85-årige liv; det er bil nok til alle tenkelige oppgaver. Nordmenn må nok fremdeles belage seg på å vente bokstavelig talt hele livet på å få kjøre Suburban, i hvert fall om vi snakker om en ny og eksklusiv sådan. 

Av de som kom inn på 1990-tallet tynnes det i rekkene. Ikke engang biler av dette kaliberet kan stå imot tidens tann og tøff bruk i all evighet. 

Men unntakene finnes, og forleden rullet det inn et slikt i vår butikk i Ørje. Det handler om en 1999-modell av det som var selve favoritten i Norge, en firehjulsdrevet K2500-versjon med LT-utstyr som omfattet fullskinn, air condition, el-seter og -vinduer, separate varmeapparat foran og bak, motor- og kupévarmer og ellers alt som skal til for et bekymringsløst liv i de fleste situasjoner. 

Bilen er kuriøst nok en nøyaktig kopi av bilen som mafia-godgutten Tony Soprano kjørte i de første sesongene av serien «Sopranos», før han svært beskjedent oppgraderte til Cadillac Escalade. For Tony var en forsiktig mann til tross for sine økonomiske ressurser, og det har tydeligvis også eierne av denne bilen vært – her er det uvanlig mye igjen, og en uvanlig bra finish til norsk Suburban å være. 

Bilene har fremdeles et stort og hengivent publikum, og i denne tilstanden vil ikke denne bilen bli stående i butikken lenge. Har du lyst på stor, robust og kraftfull amerikaner for ethvert oppdrag, bør du svinge innom og kikke på denne. Mens en ny tilsvarende ser ut som, og er avgiftsbelagt som en ekstrem luksusbil, er trolig denne helt i bunnen av priskurven. Det blir ikke flere av disse, og med fortsatt godt vedlikehold kan denne gi deg en bestevenn på hjul i enda mange, mange år for en svært beskjeden pris. 

For mer utfyldene info om nettopp denne bilen, følg linken, eller ta kontakt. 🙂

https://stasbil.no/biler-for-salg/1999-chevrolet-suburban/