1937 Plymouth Business Coupe – den eneste av 551.994

1937 Plymouth Business Coupe – den eneste av 551.994

Noen ganger beskriver et bilnavn bare et ganske fjernt utgangspunkt. Denne Plymouthen er en slik helt unik bil. 

Av Tore Robert Klerud 

Konfeksjon er fint, og formålstjenlig for de aller, aller fleste av oss. Men skreddersøm er nå en gang skreddersøm, hvordan man enn vrir og vender på det. Så også når det gjelder bil, men ut over å krysse av for fabrikkens tilgjengelige variasjoner i utstyr, er det få av oss som går til det skritt å bestille noe helt etter eget hode. 

Og enda færre som bretter opp ermene for å gjøre noe selv for å skape det man ønsker. 

I hvert fall når det gjelder bruksbiler. I hobbygarasjene rundt omkring foregår det derimot mye skreddersøm, ofte etter mønster av hvordan etterkrigstidens ungdommer i USA utfoldet seg med skrutrekkere, sveiseapparat og lakksprøyte. Den gang for å skaffe seg et rimelig fremkomstmiddel med litt personlig touch, ut fra tanken om hvilke deler som kunne fungere og bli ganske kule i kombinasjon. 

Manges aversjon mot amerikanske biler har i årevis basert seg på at «de er jo så vanlige». Og det har de jo vært, de fleste av dem. Volumprodusentene spyttet ut enorme antall av sine mest markedstilpassede modeller – for øvrig, og i ærlighetens navn, i likhet med bilprodusenter andre steder i verden, etter hvert som flere lands bilindustri kom på fote etter krigsårene. Men i USA boomet økonomien, biler ble fort gamle og tilgjengelige for generasjonene som til enhver tid var nye bilister. Og ved å gjøre litt jobb på dem, fikk de både ned kostnadene og tilfredsstilt skapertrangen. 

Å bygge biler som i varierende grad kunne klassifiseres som «rods» ble allerede på slutten av 1940-tallet en sentral del av amerikansk ungdomskultur. Og da er det kanskje ikke så rart at fenomenet også kom hit etter kort tid, selv om tilgangen på både biler og ekstra utstyr til å fikse dem var en ganske annen her enn i USA etter krigen. 

Mulighetene til å få godkjent hjemmebygg var også litt andre her enn i USA, selv om det finnes eksempler på at norske hjemmebygg av relativt primitiv karakter slapp gjennom nåløyet hos «Bilsakkyndige», og fikk skilter både på 1950- og 1960-tallet. Regelverket ble dog innskjerpet ganske betraktelig, og da vi begynte å få råd til og mulighet for å få tak i biler å bygge om, så var mulighetene til det aller meste i praksis blitt borte. 

Men drømmen om en skikkelig klassisk rod levde videre for svært mange norske bilentusiaster, parallellt med den bitre erkjennelsen av at svenskene hadde et av de mest liberale regelverkene for ombygde biler i hele Europa – om ikke også i verden. Og så er det jo slik, hevdes det i hvert fall, at den som ler sist, ler best. 

I løpet av de senere årene har også norske roddere kunnet smile bredere og bredere. Det har ikke vært snakk om noe frislipp, snarere tvert imot – de tekniske kravene har blitt profesjonalisert, på samme måte som prosessen man må gjennom for å komme i mål. Men den nye situasjonen er i hvert fall den at dersom man kan legge frem en plan for det man ønsker å bygge, og den kan dokumenteres som solid nok, er det nesten ingen grenser for hva man kan klare å få myndighetene med på. 

Det har også åpnet for import og omsetning av ombygde biler i en helt annen utstrekning enn tidligere, i hvert fall så lenge det som er gjort med dem er fornuftig og greit dokumenterbart. Slik det er gjort på Plymouthen du ser på disse bildene. 

Business Coupe´n fra 1937 var fra starten av nettopp en slik «vanlig» bil, beregnet på kunder som bare skulle ha en billig og grei transport til jobb og fritid. Plymouth produserte hele 551.994 biler det året, og ikke en eneste av dem var vel egnet til å skape større følelser innenfor vesten enn den generelle gleden og tilfredsheten over en ny bil – så lenge det varte. Samtidig er denne volumbilen fra slutten av 1930-tallet en typisk modell som nok mange gjennom årene har brukt som base for å bygge noe eget i bilens hjemland. 

Denne bilen ble også foredlet til sin nåværende fremtoning der borte, og det skjedde så sent som i årene 2005-2007. Det er altså ikke en amerikansk ungdom med bryl i luggen og Lucky Strike-pakka i bretten på T-skjorteermet som har utfoldet seg med sveiseapparatet, selv om stilen bilen er bygget i stort sett er så tro mot de klassiske grepene at den «kunne ha vært» fra den-gang-da. 

Det beste av to verdener, kan vi slå fast. For her har man vært tro mot det klassiske, samtidig som man har hatt tilgang til moderne teknologi og moderne deler, som gjør bilen både sikrere og triveligere å kjøre enn den ville ha vært om den var bygget for 50 år siden. Eller 70… 

Chevrolet V8 er nesten standard i ombygde biler, takket være at den gamle small block-konstruksjonen er bygget gjennom så lang tid og i så enorme antall at de er billige i seg selv, og at tilgangen på trimmingsdetaljer er tilsvarende enorm og prisgunstig. Her er det en 350 kubikktommer, eller 5,7 liter, i LT1-utgave fra en 1991 Chevrolet Corvette som er benyttet. 

Chassiset er selvsagt også justert på mange måter for at bilen skulle få ønsket høyde, bredde og ikke minst ønskede kjøreegenskaper til å matche den spenstige Corvette-motoren. Blant detaljene som virkelig skriker «klassisk rod-oppskrift» er forstillingen, som stammer fra en Ford Mustang II. Dette var den for øvrig så utskjelte og i entusiastkretser neglisjerte Mustang-generasjonen som kom i 1974 og varte til den nye «Fox-generasjonen» kom fem år senere. Mustang II var dramatisk nedskalert, dramatisk lite inspirerende og morsom til å være en typisk ungdomsbil, og i det hele tatt en dramatisk skuffelse på de aller fleste måter. Men er det ett lyspunkt som den modellen huskes for, så er det altså forstillingen, som i dag er roddernes førstevalg når de skal ha noe å henge forhjulene på. 

I tillegg til den omfattende jobben som er gjort på karosseriet både inn- og utvendig med detaljforandringer og lakkering som selvsagt inkluderer både glitter og flammer, har også interiøret fått et helt nytt uttrykk. Og som løk på laksen har bilen fått en liten touch av 2000-tallets high tech, i form av fjernede dørhåndtak og åpningsmekanisme som styres med fjernkontroll – akkurat «slik ungdommen liker». 

Som man forstår, en rod som det ikke er tatt noen snarveier i arbeidet med. Så var den da heller ikke til salgs, da en nordmann kom over den på et biltreff i USA for noen få år siden, og kom i prat med eieren, som hadde bygget den selv. Enden på visa ble likevel at nordmannen importerte bilen til Norge i 2017, etter sannsynligvis å ha måttet åpne den helt store lommeboka. 

En venn av første norske eier står oppført i vognkortet i dag, og han har nå funnet nye ting som frister. Dermed har han satt bilen inn for salg hos oss, og den som alltid har ønsket seg en skikkelig klassisk rod har nå muligheten for å oppfylle drømmen. Over-oppfylle, faktisk. For selv om bilen kunne sett nesten lik ut i store trekk allerede på 1960-tallet, får man nå bonusen av at bilen har blitt bygget med dagens krav til finish, moderne teknikk – og ganske sikkert et byggebudsjett som lå langt høyere enn det de første generasjonene av amerikanske roddere kunne strø om seg med. 

Skulle du ønske å vite mer om nettopp denne bilen kan du følge linken her til annonsen eller fylle ut skjema nedenfor så tar vi kontakt.