1963 Ford Galaxie 500 – finere enn nødvendig

1963 Ford Galaxie 500 – finere enn nødvendig

Når er en veteranbil fin nok til å skape glede? Det finnes intet standardsvar. Men etter to års småfiks er i hvert fall denne herlige Forden «godt innafor»… 

Av Tore Robert Klerud 

De aller fleste av oss som har drevet litt med veteranbiler og -motorsykler har i løpet av livet skrenset borti problemstillingen både én og flere ganger. Man «skal bare» pusse litt ekstra på en detalj, og så tar det av. Enten ble det kræsj mellom det som var igjen, som ikke var så fint, og de helt nye, skinnende blanke delene man satte på, eller også oppdaget man at det nok var mer som trengte en kjærlig hånd og åpen lommebok enn man først hadde sett for seg. 

Dermed har man nok også gått på noen budsjettmessige «kriser», som av hensyn til husefreden har blitt kamuflert ved å la prosjektet dra ut over tid. 

Problemstillingen er på ingen måte ukjent heller for den som driver butikk. Det meste av biler som kjøpes inn trenger en gjennomgang og fiks av noen detaljer før det er klart for at en ny eier skal få ta over, og kunne kjøre mest mulig sorgløst til første og beste biltreff eller kaffesamling i pur velvære og stolthet. 

I en perfekt verden, selvsagt. Vi vet at ting kan skje, ikke minst med gamle ting med stor personlighet. Og at det kan dukke opp ting som var langt på vei umulig å se eller forutse før det plutselig skjedde. 

Den baby-blå fullsize-cabrioleten på bildet er en slik bil, en 1963 Ford Galaxie 500 convertible – som kildene på nettet ikke blir enige om fremdeles hadde tilnavnet «Sunliner» eller ikke. Uansett er den en egeneid bil hos Stasbil i Ørje, og ble norsk statsborger etter at den ble handlet inn fra USA via en svensk mellommann på sommeren for snart to år siden. En fin, åpen cruiser av klassisk og populær type, som burde falle godt i smak på det norske markedet. Riktignok med noen konkrete ting som måtte utbedres først, men det var med i beregningen. 

Båten kom, bilen ankom etter hvert Ørje, og sommeren 2018 kom – og den gikk nesten aldri over, heller. Hovedjobben på bilen var å finne i gulvet, der den trengte litt friske plater. En konkret og grei jobb, som også kunne vært gjort på en veldig enkel måte. For Stasbil og innehaver Even Eng var det imidlertid ikke noe alternativ å gjøre det «enkelt» – men det skulle likevel være relativt overkommelig å gjøre det også på den korrekte måten. 

– Dagene gikk. Du vet hvordan det er, ler han. 

Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Og venter man på en skikkelig voksen 1960-talls convertible, da kan man vente en stund, også. 

Disse bilene er bygget på en tid i bilhistorien da de mest kreative eksperimentene etter krigen hadde materialisert seg i konstruksjoner som etter hvert hadde blitt ganske velprøvede og pålitelige, samtidig som innsparing enda ikke hadde blitt noe stort tema. Dermed var det tatt i så man var sikker både i dimensjoner og byggekvalitet, og har man råd til å betale den bensinen som i ærlighetens navn går med, er biler fra denne perioden og frem til midten av 1970-tallet noe av det mest pålitelige og bekymringsløse man kan kjøre med. 

En hyggelig forutsetning å starte med, når bilen atpå til er skapt for en ikke ubetydelig grad av nytelse fra fabrikken. Galaxie var Fords største og mest påkostede personbiler på første halvdel av 1960-tallet, påkostet i hvert fall om man beveget seg opp på Galaxie 500- eller XL-nivåene. 

XL var, som vi tidligere har vært inne på i denne spalten, Fords svar på Chevrolets Super Sport, eller SS-utgaver, med separate frontstoler og litt mer actionpregede fremtoninger. På en bil som denne er det ikke overraskende at første eier i stedet krysset av for lavere utstyrsnivå, tolv kvadratmeter amerikansk convertible er uansett ikke det du kaster rundt gatehjørnene på jakt etter spenning og rallyfører-anerkjennelse, selv om disse bilenes meritter blant annet i NASCAR-racing den gangen gjorde dem ekstra populære. 

Mye tyder imidlertid på at første eier likevel satte pris på å ha litt ekstra overskudd langs landeveien, da han eller hun gikk for den 390 kubikktommer store big block-motoren. Det var bare ett av et helt utall valg man kunne gjøre med hensyn til motorisering, girkasser og utvekslinger på disse bilene. Så mange, faktisk, at man selv den gangen skulle lete en stund for å finne to som var helt like. 

Bilens videre historie er ikke kjent i særlig detalj, før den altså dukket opp til salgs i området rundt Chicago, og derfra kom hit. Da var den i det som med norske øyne kan kalles «helt grei» stand, passende for en bil som i første rekke skal nytes på fine sommerdager, fremfor nødvendigvis å vinne premier etter å ha blitt vasket, bonet og detalj-renset med Q-tips. 

«Helt grei» stand bortsett fra en rustskade i gulvet, altså. Som tok litt tid å få organisert reparasjonen av – og når den først kom i gang, var det altså fristende å stadig fikse litt flere detaljer som fint hadde gått å leve med for de fleste norske veteranbil-eiere. 

Som nevnt en ganske velkjent utvikling i prosjektene for svært mange som skrur på sin egen bil. Litt mer utfordrende for en butikk, som tross alt skal leve av den marginen som man håper skal bli igjen selv etter at alt nødvendig er gjort med bilen. Etter nærmere to år med dels nødvendige og dels rause ekstra prosjekter fremstår det vel som ganske klart at det ikke blir denne bilen som legger grunnlaget for julebordet på Stasbil, innrømmer innehaveren. 

– Hehe, nei, denne bilen ble ingen gullgruve. Men av og til er det vanskelig å vite akkurat hvor man skal si at en bil er fin nok. Vi er jo entusiaster også, ikke bare kremmere, sier han. 

Resultatet er at bilen i dag fremstår i meget god teknisk stand, med et sunt og friskt karosseri både over og under. Masser av småting som trengte tilsyn etter 57 år har fått en gjennomgang, og bilen rakk å komme gjennom nåløyet med teknisk førstegangsgodkjenning hos Statens Vegvesen bare et par timer før korona-viruset stengte ned hele etaten. 

Finishmessig er den så fin, og med akkurat så mye patina at det ikke har fristet å forsøke å lage «nybil» av den. Under skallet er alt som sagt gjennomgått, og alt skal være så nær en original 1963-følelse som det er mulig å komme. I årenes løp har 390-motoren blitt byttet ut med en 289 kubikktommer, som også kunne leveres som ett av de mange originale alternativene. Den ble som oftest levert i kombinasjon med totrinns FordOmatic automat, men i denne bilen får man litt ekstra komfort som følge av at den mer solide og tre trinns CruiseOmatic-automaten, som ble originalmontert sammen med den større motoren, fremdeles er på plass. 

Resultatet er det man kan kalle en stilig klassiker med overraskende «moderne» kjøreegenskaper, og en godt utredet og gjennomarbeidet tilstand. Her har det i hvert fall ikke vært stresset for å bli ferdig – det er nesten så Even frykter det vil føles litt tomt etter denne når den nå er klar for å gjøre sommeren uforglemmelig for en ny eier. 

Vil du lese mer om nettopp denne bilen kan du klikke deg inn på linken her, eller fylle ut skjema så tar vi kontakt. 🙂