1941 Cadillac coupé – når bildesign blir til kunst

1941 Cadillac coupé – når bildesign blir til kunst

Design ble først et satsingsområde for produsentene av de dyreste bilene i løpet av 1930-tallet. Og de nådde raskt en foreløpig topp – ifølge svært mange representert ved 1941 Cadillac. 

Av Tore Robert Klerud 

De første tiårene av bilhistorien var en flott tid for alle som klarte å produsere ett eller annet som beveget seg ved egen hjelp, og klarte å ta med seg folk på ferden. Det sies at det skal ha vært flere tusen forskjellige produsenter i de tidlige årene, og det var sikkert et sunnhetstegn at de minst vellykkede bukket under i tur og orden rundt første verdenskrig. 

Men behovet for biler var fortsatt stort, og salget høyt – selv gjennom depresjonen fra 1929 og oppover. Mange trengte billige biler, og de som fremdeles hadde god råd ville gjerne vise det med en luksusbil. Dermed fortsatte utviklingen gjennom hele spekteret, selv om en del av de mest outrerte luksusmerkene som eksempelvis Duesenberg forsvant i løpet av 1930-tallet. 

Felles for de som var igjen, var at kvaliteten og påliteligheten etter hvert begynte å bli ganske bra. Og da måtte man finne på noe for å spille på flere følelser enn det rene behovet for befordring fra A til B. Design ble et stikkord også for fabrikantene selve, litt inspirert av de flotte kreasjonene som separate body builders hadde tilbudt på deres chassier til velbeslåtte kunder i en årrekke. 

Først ute av de store var GM, som allerede i 1927 opprettet sin dedikerte designavdeling, der legendariske Harley Earl ble ansatt som leder og kreativ spydspiss. Som vi har nevnt tidligere, den første bilen som ble bygget etter aktiv deltagelse fra den nye designavdelingen var nykommeren LaSalle, som skulle tette igjen pris- og prestisjegapet mellom Buick og Cadillac i GM-paletten. Og et kjennetegn for LaSalle i alle årene merket fikk lov å leve videre frem mot andre verdenskrig, ble nettopp et utsøkt design. 

Men de var ikke alene. Samtlige bilprodusenter tok etter i større eller mindre grad, med GMs dyreste merker et hestehode foran etter den tidlige satsingen nettopp på design – både av hensyn til estetikk og funksjonalitet. 

Og satsingen var som nevnt godt timet. Bil hadde gått fra å være en ren nødvendighet til også i økende grad å bli et statussymbol for de som ville briske seg, og «briskelysten» spredte seg også nedover til de som ikke nødvendigvis hadde råd til en veldig dyr bil, men som ville vise frem sin individuelle smak i valget av «den» bilen foran et konkurrerende merke. 

Dermed hadde designerne gode dager. Aerodynamikk og forbrukstall var foreløpig ikke noe sentralt tema, dermed kunne bilene designes som noe henimot pyntegjenstander, så lenge det ikke gikk altfor mye ut over den praktiske bruken. Og siden «art deco» var en ganske sterk designtrend i alt fra bygninger til radiokabinetter for tiden, influerte det også bildesignerne i stor grad. 

Faktisk er det fristende å si at denne tidlige, ganske løsslupne perioden – rett før andre verdenskrig kom med alvor og begrensninger – må ha vært den perioden hvor bildesign fløt friest, og der designerne fikk utfolde seg mest individuelt med sine ideer. Vel tok bildesign, og da først og fremst amerikansk sådant, også av i løpet av 1950-tallet, men da var det under sterk inspirasjon fra den spennende romfarten, og alle løp litt etter hverandre i samme visuelle retning. 

På samme måte som Cadillac har blitt et designikon for 1950-tallet gjennom 1959-modellene, er samme merke også ansett blant de aller fleste «guruer» på feltet som ansvarlig for et av de definitive høydepunktene fra mellomkrigstiden. Da er det 1941-modellen som blir trukket frem, altså bilen du ser et eksemplar av på disse bildene. 

1941 Cadillac var helt ny og moderne på de fleste måter. Rammene var nye, forsterket og forbedret både av hensyn til kjøreegenskaper og soliditet, karosseriene var nye, og bare motor og drivverk var carry overs fra tidligere år – men der lå Cadillac allerede godt an, blant annet takket være 346 kubikktommers V8-motoren med hydrauliske ventilløftere, som på markedet var kjent som omtrent lydløs. 

Til modellåret 1941 var den ultra-luksuriøse V16-motoren pensjonert, og nettopp 346 V8en var for enkelhets skyld det eneste valget i merkets mange modeller. Den utviklet 150 hestekrefter, slett ikke dårlig for sin tid, og ble levert som standard med tre trinns manuell kasse. GMs første automatkasse, HydraMatic, var introdusert i Oldsmobile i 1939 og Cadillac i 1940, og den kunne selvsagt også leveres. Intet mindre enn 125 dollar kostet det å slippe å gire selv, men det ble da også sett på som den ultimate luksusopplevelsen – og det gjorde bilkjøring oppnåelig også for mange handicappede, eller folk som tidligere hadde oppfattet oppgaven som litt skremmende. 30 prosent av Cadillac-kjøperne i 1941 kostet på seg denne luksusen. 

De som fryktet at automatgir skulle være komplisert og upålitelig, fikk raskt beroliget seg: Da amerikanske bilfarbrikker etter Pearl Harbor-angrepet i desember 1941 plutselig var med i krigen, ble bilproduksjonen raskt erstattet av produksjon av tanks og annet krigsmateriell, og nettopp Cadillacs 346 V8-motor og HydraMatic automatkasse sto for fremdriften i svært mange av disse. Dermed var automatgir allerede godt anerkjent da krigen var over, og i hvert fall for luksusmerkene ble det det selvfølgelige valget svært raskt – for Cadillacs del ble automatgir standard i løpet av første halvdel av 1950-tallet. 

Likevel, det er det visuelle designet som 1941 Cadillac først og fremst huskes for. 1941, og de få nesten uforandrede bilene som ble produsert som 1942-modeller før krigen stoppet det hele. Her har man samlet designelementer som hver for seg fremstår som høyden av nettopp «art deco», og likevel smelter inn i linjer som den gang var topp moderne – og samtidig tidløse nok til at de i dag fremstår som klassiske og «udødelige». Bokstavfonter, mengde og øvrig stil på ornamenteringen bidrar til en helhet som har bidratt til å gjøre 1941 Cadillac til et førstevalg blant de som ønsker seg en førkrigsbil som ligger nærmere det moderne enn de likefullt også staselige tidlige 1930-tallerne, som pekte mer bakover mot messing-alderen. 

Modellutvalget var stort, i det som ble et rekordår for Cadillac med over 59.000 (noen kilder hevder 66.000) solgte biler. Series 61 gjorde comeback etter å ha vært borte et år, som innstegsmodellen med to- og firedørs lukkede karosserier, som erstattet tidligere LaSalle. Videre fant man volum-modellen Series 62, med et stort antall varianter, så den litt mer «upscale» Series 63 med én sedan-modell, til nye Series 67 med én sedanvariant på et enda lengre chassis enn det man fant under Series 75, som de fabrikkbygde limousinene ble bygget på. Dessuten levde den særegne luksuriøse sedanen Series 60 («Sixty Special») selvsagt videre. 

Forvirret? Fullt forståelig. Mest berømt er en variant av Series 62, nemlig firedørs convertible, en karosserivariant som ble produsert for foreløpig siste gang, frem til Lincoln for en periode gjeninnførte firedørs convertible-karosserier i 1961. Mest populær for de med litt mer «normal» lommebok er trolig bilen du her ser bilde av – altså coupé-varianten av Series 62. Til forskjell fra coupeen i billigere Series 61, som var en mer «utflytende» fastback, har Series 62 coupé et strammere «club coupé»-karosseri, med markert koffertrom og bakre avslutning av taket. 

3.885 slike Series 62 coupeer ble bygget, hvorav 1.900 – altså nesten halvparten – hadde en ekstra «D» etter typebetegnelsen 41-6227 på chassisplaten. Det betyr «De Luxe», og at prisen steg fra 1.420 til 1.510 dollar. 

Denne bilen er en slik Series 62 De Luxe 4 Passenger Coupé, og gammel fabrikklitteratur avslører at det stort sett var et høyere utstyrsnivå og finere materialer i interiøret man betalte for. Denne bilen har også blitt utstyrt med blant annet radio og varmeapparat, hvorav ikke minst det siste bragte prisen opp adskillige hakk. 

Historien er ikke kjent i detalj, men chassisplaten avslører at den godt patinerte, sorte lakken om ikke annet er i tråd med det bilen ble bestilt med originalt. Interiøret var fra starten i beige stoff, men har i årenes løp blitt omtrukket i mørkt, rødbrunt skinn – åpenbart i meget god kvalitet, selv om det også viser en viss patina. 

Teknisk sett er bilen imidlertid ikke mye patinert. Etter at bilen kom til Norge fra Sverige for noen få år siden har den nemlig fått en skikkelig gjennomgang. 346-motoren er byttet ut med en tilsvarende fra 1946, som er påkostet en total overhaling. Og da forrige eier drev verksted med overhaling av automatgirkasser, var det ikke så overraskende at automaten fra 1946-modellen også fikk bli med inn i denne bilen, som opprinnelig hadde manuell. Automaten ble naturlig nok også overhalt før den ble satt inn, og alt er gjort med originale deler, slik at bilen i dag fremstår som om den var bestilt slik fra fabrikken. 

Frister det å sette seg inn, vri om nøkkelen og kose seg med en «nøkkelferdig» og sjarmerende patinert utgave av det mange anser som den vakreste mellomkrigs-Cadillacen, så er altså sjansen der nå. Underveis har man glede av det rikholdige De Luxe-utstyret, som viser hvor langt fremme de amerikanske luksusmerkene var den gangen. Hvis det ikke er glede nok i å studere alle de vakre detaljene på bilen når den står i garasjen… 

Vil du lese mer om bilen vi har for salg nå kan du følge denne linken, eller fylle ut skjema nedenfor så tar vi kontakt.