GMC Eleganza – den perfekte bil for en «hjemmepåske»

GMC Eleganza – den perfekte bil for en «hjemmepåske»

Amerikanernes utferdstrang og hang til komfort har gjennom årene gitt opphav til noen overdådige «campingbiler». Biler som er som skapt for en norsk korona-påske med karantener og hytteforbud 

Av Tore Robert Klerud 

Vi setter ordet «campingbil» i anførselstegn like godt først som sist. For slike biler etter amerikansk målestokk er ikke bare tilpasset forsiktig bruk noen uker midt på sommeren når værgudene og feriepengene smiler til en stakkars lønnsmottager. I USA er man langt mer på flyttefot gjennom hele livet enn vi er vante med, og for mange amerikanere er det en valgt livsstil å bo på fulltid med hjul bokstavelig talt under hele tilværelsen. Om ikke konstant på tur, så i hvert fall med mulighet for å bryte opp og dra videre i løpet av fem minutter, og man skulle føle for det. 

Følgelig er det en grunn til at amerikanske bobiler, som blir et mer korrekt uttrykk, er både større, mer robuste og langt bedre utstyrte enn europeiske paralleller – om slike egentlig helt finnes, om man tenker etter. Og det er nok også grunnen til at det største utgavene kun har hatt en svært beskjeden utbredelse på vår side av havet gjennom årene. 

Bilen på bildene er et eksempel på de virkelig store og virkelig velutstyrte, selv om det finnes enda mer ekstreme varianter også. Dette er en 1977-modell GMC Eleganza i 26 fots utgave, en virkelig klassiker, som også de av oss med litt sans for det som rørte seg på amerikanske veier en gang i tiden nok har fått med oss. 

Fasongen og utseendet er lett gjenkjennelig, og om vi ikke har sett så mange av dem langs veien eller i trailer parks langs det amerikanske veinettet, har vi garantert fått dem med oss på film. Der har de gjerne fått lov å forsterke karikaturene av vidt forskjellige rollefigurer, og ikke alltid på så flatterende vis som de nok kunne ha gjort da de var nye. 

For dette var en virkelig klassiker allerede da den var ny, og det var ikke spart på noe. Takket være rause dimensjoner hadde man god plass til et skikkelig soverom med en enorm seng, en stor stue med fluffy skinnmøbler, kjøkken med både benkeplass og alskens hvitevarer inkludert, og ikke minst et baderom som de aller, aller fleste andre som nyter campinglivets gleder og sorger kunne misunne en. 

Hvorfor? Jo, nettopp fordi mange amerikanere hadde slike biler som sitt første eller i hvertfall høyest prioriterte hjem, og fordi de hadde plass nok til å inkludere de fasilitetene som de var vante med fra «landjorda». 

For oss nordmenn er det navn som Winnebago og Triple E som dukker opp først i hjernebarken når vi tenker på erketypiske, amerikanske «mobile homes». De har gjennom årene bygget mange både hel- og halvintegrerte bobil-utgaver som også i noen grad er blitt klassikere, og blitt lett gjenkjennelige for bilnerder også i vår del av verden. På 1980- og 1990-tallet kom det også en del slike biler hit gjennom eventyrlystne importører i en raskt voksende bransje, og mange nordmenn fikk smak på amerikansk bobil-luksus – de fleste gjennom halvintegrerte biler som i fronten gjerne var gjenkjennelige som en Ford eller Chevrolet van. 

Men den pontong-formede klassikeren fra GMC har det vært smått med på våre breddegrader. Og det er vel lite som taler for at det vil bli noen invasjon av disse noen gang. 

Men noen vet hva de vil ha. Joar Rye, som driver Bøflaten camping i Valdres, tok for et drøyt år siden kontakt med Stasbil i Ørje for å høre om muligheten for å skaffe en slik bil fra USA. Ikke et spørsmål som dukker opp flere ganger om dagen, akkurat, men en interessant utfordring, syntes Stasbil-innehaver Even Eng. Som videreformidlet forespørselen ut i sitt kontaktnett over store deler av USA, for å finne frem til det beste som kunne skaffes i et marked han til da ikke hadde beveget seg særlig i. 

– Men dette var en artig utfordring. For det viser seg at disse bilene både er ganske spesielle, og at de har et enormt stort entusiastmiljø rundt seg, forteller han. 

I tillegg til det helt egne utseendet som gjør dem lett gjenkjennelige på lang avstand, og gjør dem til  det man kan kalle bobilenes parallell til den klassiske Airstream-campingvognen, er de også spesielle på den måten at de faktisk er bygget av GMC selv, og ikke av en ekstern karosseribygger. For den som har vært litt borti lettere tilårskomne campingbiler av europeisk merke er det en kjent sak at spesielt de integrerte bilene kan gi noen utfordringer som følge av at den som har bygget påbygget ikke alltid har tatt særlig hensyn til vedlikehold av chassiset i bunnen, og at det av og til kan herske tvil om hvor deler og utstyr egentlig kommer fra. 

Disse GMCene ble altså montert fra første til siste skrue på samme fabrikk, og svært mye av komponentene i chassis, motor og drivverk er plukket fra GMs lager av eksisterende deler. Det gjør eierskap selv 40 år etter til en overraskende udramatisk opplevelse når ting må vedlikeholdes eller byttes ut, selv om bilens fremtoning på alle måter naturlig nok får en til å frykte det stikk motsatte. 

Det var også en av grunnene til at Rye ville satse nettopp på en slik klassiker. Og han ville ha en som var i god stand. For i dette markedet kan man naturlig nok få akkurat så fin eller dårlig bil som man er villig til å betale for. 

Even fant en strøken og nylig totaloverhalt bil sør for Tucson, Arizona, og var selv over for å se over den og kjøre den til det mest praktiske stedet for shipping til Norge – hvilket ble Brunswick, Georgia. Med andre ord: Bilen ble nøye prøvekjørt før hjemsendelse, men det ble heller ikke avdekket noen problemer med den utover en punktering. 

Flere firmaer i USA spesialiserer seg på vedlikehold og også restaurering av disse bilene, og denne hadde ikke lenge forut for kjøpet vært hos et slikt verksted i Michigan for det man må kunne kalle en «total make over». Absolutt alt ble gått gjennom og restaurert eller byttet ut både mekanisk og visuelt, slik at bilen ble i så nær «nystand» som over hodet mulig. 

Vi er ikke trent nok i 70-talls rullende interiørarkitektur til å skille hva som er autentisk og hva som er nytilpasset, men det i seg selv tyder på at jobben er gjort på en smakfull og fin måte, slik at bilen både er klassisk og fullstendig oppdatert til dagens standard. 

Amerikanerne hadde allerede den gang kjøkkenfasiliteter som mikrobølgeovner og integrerte radioer i kjøkkeninredningen, så utstyrsnivået er nok ganske likt det opprinnelige. Men alt er altså nytt, og det gjelder både utstyr, møbler og overflater. Kjøkken og bad har eksempelvis flislagte gulv, mens det er tepper og treverk i andre deler av bilen. Separate air condition-anlegg i oppholds- og sovedelen er selvsagt på plass, og underholdningsbiten med tidsmessig oppgraderte brunevarer lar ingen føle på noen form for askese på turen. 

På norsk jord gjorde den røslige bilen seg selvsagt godt bemerket da den ble hentet på havna, og ei heller hos Statens Vegvesen hadde man noen utpreget rutine for å ønske slike biler velkommen til kongeriket. Men de norske skiltene kom på plass uten store innvendinger, og litt utpå sommeren i fjor kunne Joar hente sin nye bobil-klassiker hjem til sin egen campingplass. 

– Han tok den på en runde i Skandinavia før han parkerte for vinteren, og møtte nok ikke så mange andre tilsvarende på den turen, tror Even, som stadig har kontakt med den målbevisste campingplass-driveren i Valdres. Når sesongen på plassen er i gang bor han selv i GMCen, og får han lyst til å ta en liten tur så er det altså bare å koble fra landstrømmen, trykke på knappen og felle inn markisen, starte V8en og sette spaken i «drive». 

Akkurat slik svært mange amerikanere liker å leve livet sitt, uavhengig av om det er ferietider eller ikke. Og akkurat slik mange nordmenn sikkert også kunne tenkt seg å leve nå i påsken, når de ikke får lov å dra på den tradisjonelle hytta – som «sitter fast» i fjellheimen ett eller annet sted, uten muligheter for å rulle ut på landeveien. 

– Det er nok langt mellom de som er like fine som denne her. Men vi sjekker gjerne om vi kan finne flere gjennom våre kontakter i USA, dersom det er flere som har lyst på en virkelig klassiker som både kan tjene som feriebolig og entusiastbil på én gang, forsikrer Even Eng i Stasbil.