Ford Zephyr Zodiac – luksus på aidensfieldsk vis

Ford Zephyr Zodiac – luksus på aidensfieldsk vis

Et litt lubbent design og godslig karakter fører tankene mer mot Aidensfield enn mot Monte Carlo. Men denne luksusvognen gjorde seg bemerket der også. 

Av Tore Robert Klerud 

Ford-konsernet har aldri vegret seg for å slå på stortromma når de skal lage grombiler. Gamle Henrys kongstanke var riktignok at alle skulle ha råd til å kjøre bil, men så ligger det jo heller ingen motsetning i at de som hadde dårlig tid, mye penger og var godt vant også kunne få lov til å betale litt ekstra for det. 

Den europeiske delen av Ford var i mange tiår kjent for å følge nøye opp strømningene fra hovedbølet på den andre siden av Atlanterhavet, og gjentok mye av det som man hadde suksess med i USA i litt nedskalert og Europa-tilpasset målestokk. Slik fikk vi eksempelvis store og komfortable Granada, som kunne leveres med i europeisk målestokk uvanlig mye utstyr, og Capri henvendte seg til de unge og fjonge med sportslig karakter, iøyenfallende linjer, og – for de som ønsket det – ganske friske motorer. 

Europa brukte litt mer tid på å komme på fote etter krigen enn USA, men da 1940-tallet ble til 1950-tall var det marked for å tenke litt på hva man kunne selge til de som satt forholdsvis godt i det også her. Dermed laget man et bredt modellutvalg da det var tid for å rulle ut en helt ny serie familiebiler i 1950. 

Designet fikk man hjelp med fra Ford i USA, og det ble dermed ingen overraskelse i at det karakteristiske «pontong-preget» fra de amerikanske modellene, populært kalt «shoebox Fords», også ble lett gjenkjennelig i den britiske utgaven. Og om de amerikanske Fordene på denne tiden så litt firskårne og skoeske-aktige ut, så ble den britiske bilen om mulig enda mer godslig: De amerikanske designerne hadde klart å få redusert størrelsen, men sluttproduktet hadde litt for mye «valpefett» til å kunne kalles «nett». 

Om den ikke så ut som noe olja lyn, hadde bilen dog annet å vise til. Den var blant de tidligste, ifølge noen kilder faktisk den aller første britiske bilen med moderne MacPherson-forstilling, og også den første britiske Forden med selvbærende karosseri. Ikke å undres over da at kjøreegenskapene gjorde et kvantesprang i moderne retning, og med riktig motorisering skal disse bilene faktisk ha vært svært så kjøreglade – selv om det kanskje ikke akkurat er det man tenker på når man ser en slik bil i dag. 

Det var heller ikke det de tenkte på, de som kjøpte innstegsmodellen av den nye bilen da den ble introdusert i 1950. Billigste og enkleste Zephyr, som egentlig het Zephyr bare på papiret og ellers ble omtalt som Consul, hadde en ganske snill firesylindret motor og stort sett akkurat det man forventet av en enkel familiebil. Men selv den kunne man få som både stasjonsvogn og faktisk også cabriolet – krigstunge år var over, og selv vanlige folk skulle kunne få slå seg løs med en bil der de kunne nyte himmelen som tak, om de så ønsket. 

Mer schwung ble det over sakene om man gikk for en av de mer påkostede variantene – Zephyr Six eller Zephyr Zodiac, som kom som en enda mer luksuriøs variant i 1953. Disse hadde som navnet antyder en 2,3 liters rekkesekser i fronten, som også var forlenget tilsvarende i forhold til den enklere Consulen. Og om de ikke var som racerbiler å regne i utgangspunktet, ga de i hvert fall gode nok kjøreegenskaper og store nok motorressurser til at det var mulig å få dem til å bli det: Rundt midten av 1950-tallet var flere britiske motorsportsutøvere å finne bak rattet på slike biler, og de gjorde seg bemerket ikke minst i Rally Monte Carlo. 

Sportslig suksess var selvsagt god reklame for den for øvrig svært godslige, USA-inspirerte familiebilen, som raskt ble et svært vanlig innslag i trafikkbildet både hjemme i Storbritannia og, etter hvert som bilsalget tok seg opp etter krigen, også her. Det fantes en Consul eller Zephyr for de fleste, og nettopp det brede modellutvalget – at det fantes modeller innenfor samme serie som man virkelig kunne strekke seg etter – gjorde at mange ønsket å eie og bli sett i en slik bil. 

Det var selvsagt ikke tilfeldig at Ford hadde valgt Zephyr-navnet til nykommeren. Det samme navnet hadde tradisjoner innenfor Ford-konsernet, og hadde tidligere vært brukt på Lincolns kompakte, men likevel V12-bestykkede utgaver på 1930-tallet, luksusbiler som også hadde en viss suksess i Europa. Og langt senere, helt ute på 1980-tallet, skulle det komme til å bli brukt på Mercury-utgaven av Ford Fairmont hjemme i USA. 

Om det ikke var jålete nok med et gammelt Lincoln-navn, til og med med forbokstaven Z, la de altså også til «Zodiac» da de i 1953 ville tekkes et enda mer kravstort publikum med en ny toppmodell. Bygger man en bil med to navn på Z etter hverandre, ja da mener man alvor. Og Zephyr Zodiac ble en iøyenfallende bil allerede fra første glimt. 

Her var nemlig tofarget lakk standard, på samme måte som på litt påkostede biler «hjemme» i USA. Og inspirasjonen fra amerika var tydelig også videre, Zodiacen fikk både skinninteriør, hvitsidedekk og ekstralys, og komfortutstyr som vindusspyler og varmeapparat som standard. Selv motoren ble tunet litt ekstra, og fikk høyere kompresjon på Zodiac-utgaven, noe som dog ikke førte til mer enn to-tre hestekrefters forbedring. Dermed rundet man 70 hestekrefter fra 2,3 liters sekseren. 

Den åpne versjonen av de sekssylindrede Zephyrene fikk til og med elektrisk cabriolet, der hvor man på den billigste Consulen måtte finne seg i å slå taket opp og ned med håndmakt. Skjønt – de lærde, og ikke minst de ulærde, på internett strides om hvorvidt den aller ypperste Zodiac-utgaven ble tilbudt i åpen versjon eller ikke. 

Helt sikkert er det uansett at bilen på bildene er virkelig og eksisterende, der den står i Stasbils lokaler i Ørje. Og før den kom dit har den hatt et langt og rikt liv i kongeriket – den ble faktisk solgt ny her så tidlig som i slutten av juli 1954. Med tofarget lakk og skinninteriør må den nødvendigvis ha vakt både oppsikt og begeistring i et bil-hungrende og ikke spesielt godt vant etterkrigs-Norge, og etter en liten prøvetur kan vi slå fast at den vekker rikelig med oppsikt den dag i dag. 

Slike biler er vi jo som nevnt innledningsvis ikke akkurat bortskjemt med å se hverken på biltreff eller rundt om i hobbygarasjene i Norge nå for tiden. Og om det ble solgt en og annen av dem da de var nye, så ble de nok likevel aldri noe vanlig syn. I hvert fall ikke i Zodiac-utgave. 

Hvem som kjøpte bilen ny, eller hva den kan ha opplevd underveis, det er ikke kjent i dag. Bilen har etter hvert endt opp i Lillehammer- og Gjøvik-traktene, hvor den i løpet av de senere årene har fått det man kan beskrive som en god amatørrestaurering av hele karosseriet fra bunnen og opp, med ny lakk i opprinnelige farger som kronen på verket. Interiøret er tatt til et enda høyere nivå med en profesjonell omtrekking, og det virker også som at opplysningene om at motor, bremser og chassiskomponenter for øvrig er overhalt for ikke så lenge siden – den går i hvert fall svært pent, og oppfører seg særdeles sivilisert langs veien. 

Noe annet ville da heller ikke vært å forvente av en akkurat passe snobbete brite, tegnet av amerikanere – selv om noen da bilen var ny altså fant at den passet minst like godt som utgangspunkt for en rallybil som til en boulevard-cruiser…