Fiat 500 Abarth – 600 kilo ren moro

Fiat 500 Abarth – 600 kilo ren moro

Hissige italienere trenger ikke være røde og koste en million for å bli morsomme og vekke oppsikt. Snarere tvert imot – som for eksempel denne lille tassen her. 

Av Tore Robert Klerud 

En gang i tiden var en Fiat 500 noe av det enkleste og mest folkelige man kunne kjøpe, sammen med eksempelvis Volkswagens legendariske Boble, Citroëns 2CV og britenes Mini. De var trofaste og nøysomme, og oppfylte basale behov for å flytte mennesker fra punkt A til B i ly for vær og vind.  

Så kom «fremskrittene» hastende, og selv de mest nøysomme fikk biler med mer ressurser på alle måter, enten de ville eller ikke. Og det var selvfølgelig greit nok. Verden går jo fremover, i hvert fall gjorde den det inntil nylig. Men nostalgi-faktoren skal man aldri se bort fra at kan slå inn etter hvert som tiden går. 

Det kan knapt regnes som noen større ære for en bilmodell enn å inspirere til en retro-utgave mange, mange år senere. Det ble en «greie» rundt årtusenskiftet, og da det etter noen år viste seg at Volkswagen høstet enorm oppmerksomhet for sin retro-Boble, var ikke pengetellerne – eller kanskje heller pengeleterne – i det nærmest kronisk pengelense Fiat-konsernet sene om å utnytte situasjonen: Basert på moderne komponenter tryllet de frem en ny 500 i 2007, som designmessig var særdeles tro mot den gamle sliteren som ble lansert 50 år tidligere, og de brukte alle triks i boka for å pushe den til alt fra dresskledde direktører til kvisete 18-åringer.  

Spesialutgaver med farger og design som pekte bakover i tid spilte like mye på følelser som hele nostalgien i selve bilen gjorde. Og den nye 500ens suksess gjorde om mulig den opprinnelige bilen til en enda større klassiker i de flestes øyne. 

Den kunne saktens trenge litt hjelp til det, for en gammel Fiat 500 er ikke en bil som ruver. Selv ved siden av en gammel Boble eller 2CV er Fiaten liten, faktisk hevdes det at den er under tre meter lang. Og noen har sikkert målt før de begynte å fronte det som en sannhet på internett… 

Fiat gjorde da også jobben skikkelig da bilen ble utviklet. Den gamle Topolinoen som hadde vært med siden før krigen hadde gjort en god jobb som basisk transportmiddel for italienerne, og den nye bilen skulle være smart konstruert på alle måter. Man tok utgangspunkt i 600, som kom på markedet rundt 1955, og gikk enda mer drastisk til verks for å kutte bort alt unødvendig, og litt som noen kanskje mente var nødvendig, av dimensjoner. Dermed ble 500 omtrent en kvart meter kortere enn den også forholdsvis «kompakte» 600en, og med en tilsvarende beskjeden bredde ble bilen i og for seg en harmonisk utseende, men dog trang bil dersom fire personer skulle på langtur i den. 

Men det var det selvsagt ikke så mange som skulle. 500 var ment for lokaltransport, dermed gjorde det heller ikke så mye at sikkerhetsnivået nødvendigvis også ble preget av at de små dimensjonene bare ga plass til et minimum av stål og glass mellom passasjerene og farene der ute i verden. 

Noen ser alltid en utfordring i å gjøre selv de mest sedate og folkelige bilmodellene til kraftstruttende moromaskiner. Slik var det på 1960-tallet også. Det var da Fiat 500 opplevde sin storhetstid, før den begynte å gå litt ut på dato og publikum begynte å kreve litt mer, slik at den etter et antall justeringer og oppgraderinger ble faset ut i 1975. Men da den var på høyden, ga det ekstra blest og entusiasme når Fiats samarbeid med Carlo Abarth i 1964 presenterte en grundig oppjazzet versjon med Abarths prestisjetunge skorpion-logo på forskjermene. 

Siden de tidligste årgangene fra 1950- og begynnelsen av 1960-tallet ikke hadde kunnet skryte av mer enn rundt 20 hestekrefter fra den lille luftkjølte 500-kubikkeren kan man si at det var rom for forbedring, også. Likevel nøyde ikke Abarth seg med å justere opp effekten noen prosent og klistre på en logo, de gikk grundig til verks og gjorde i prinsippet om hele motoren – i tillegg til hjuloppheng og chassiskomponenter for øvrig, bør vi understreke. Motorvolumet ble forstørret til hele 700 kubikk, og med mer flyt både inn og ut av motoren økte antall hestekrefter til hele 38. 

Toppfarten på «Abarth 695 SS», som ble det offisielle navnet da bilen kom i salg som 1966-modell, var faktisk hele 140 kilometer i timen. Kanskje ikke så imponerende i dag, men om man tenker på at bilen var omtrent halvparten så stor som en Opel Admiral, så tipper vi kanskje at 140 i en slik Fiat føltes omtrent som 280 ville føles i en Admiral. 

Vi påstår ikke at sammenligningen er helt vitenskapelig fundamentert. Men vi tror likevel den kan ha noe for seg… 

Uansett er det få sjanser til å få oppleve 140 i en ekte «Abarth 695 SS» i dag. Modellen fikk leve gjennom hele siste halvdel av 1960-tallet, men ikke spesielt overraskende ble denne verstingen så sær i forhold til hva Fiat 500ens opprinnelige publikum så etter i en bil, at det ble en forholdsvis begrenset produksjon: Rundt 1.000 biler skal ha blitt produsert totalt, av hvilke et sted mellom 80 og 150 biler antas å eksistere fremdeles, avhengig av hvilke kilder man har mest tiltro til. 

En liten «motorsykkel i bil-forkledning» ble nå uansett Abarth-versjonen av Fiat 500, og en bilmodell som fremdeles huskes av mange – både hjemme i Italia og i verden ellers, hvor man kanskje ikke engang rakk å få med seg denne utgaven før det var for sent, når Abarth la ned den beskjedne produksjonen i 1971. 

Deretter har det i grunnen vært for sent. Originale utgaver ligger skyhøyt i pris, og nivået på vanlige 500 har også økt så mye at det ikke er mulig å bygge sin egen uten at det blir penger av det, til slutt. 

Bilen på bildene er én av få muligheter til å få «Abarth-følelse» fra en gammel klassisk Fiat 500 på norsk jord. Og det uten at man trenger å bygge selv, eller risikere at prosjektet når det er ferdig har kostet det dobbelte av hva man så for seg. 

Denne 1968-modellen kom til Norge fra Italia på slutten av 1990-tallet, og ble omgående gjenstand for en grundig restaurering av både karosseri, drivverk og understell. Motoren er i denne bilen forstørret til et volum på 650 kubikk, og med øvrige tiltak har det resultert i et sted mellom 40 og 45 hestekrefter – altså i tråd med bilen som har inspirert restaureringsprosjektet. I tillegg er girkassen ombygget fra fire til fem trinn, og drivakslene på bilen er forsterket, noe som lyder som en god idé som følge av den økte effekten. 

Karosseriet er breddet med skjermutbyggere som på originalen, og den tverrgående bladfjæren i forstillingen er borte. I stedet har forstillingen fått både skivebremser og coilovers, som hever kjøreegenskapene flere hakk, og bidrar til å gi bilen en umiskjennelig «gocart-følelse».  

Nye seter og originale Abarth-instrumenter setter på mange måter prikken over i´en. De sistnevnte er fremskaffet fra danske Sten Laursen, som man ikke kan unngå å ha hørt om dersom man er interessert i klassisk racing med biler av denne typen. Bilen er også eid av en virkelig entusiast, som har planlagt restaureringen og ombyggingen av bilen ut fra sine egne erfaringer fra klassisk racing med Lotus Elan. Forskjellige biler, men nettopp det gir nyttige ideer når man skal bygge 600 kilo med ren moro – og dessuten klare å få norske skilter på den, slik som denne bilen har. 

Vil du lese mer om denne bilen kan du følge linken her, eller benytte skjema nedenfor så tar vi kontakt.