1975 Buick Regal – kongelig komfort for massene

1975 Buick Regal – kongelig komfort for massene

Å gi de store forbrukergruppene en smak av luksus de egentlig ikke har råd til, har alltid vært et godt markedsføringstrick. Ikke minst i amerikansk bilproduksjon. 

Av Tore Robert Klerud 

Fenomenet «personal luxury cars» har vi vært innom i denne spalten mange ganger tidligere: Egoistisk innrettede, tilsynelatende litt ulogiske coupé-versjoner av de største og mest luksuriøse bilene, som gjerne fungerte som kombinert transportmiddel og nødvendig statussymbol for velsituerte familieoverhoder, fra en forsiktig start på 1950-tallet, og til det ble vanligere utover 1960-tallet, da til og med fornuftige tyskere lot seg rive med og bygget todørs-versjoner av de største Mercedesene og BMWene. 

En av pionérene i denne klassen var Buick, som lanserte sin store luksus-coupé Riviera tidlig på 1960-tallet som et svar på Cadillacs Eldorado og Fords Thunderbird. Senere skulle flere komme til blant annet i form av Oldsmobile Toronado og combacket til Lincolns Mark-serie. Alle biler som ble beundret av alt og alle, og ga bilkjøperne noe å strekke seg etter. 

Men produsentene var ikke dummere enn at de forsto at ikke alle ville klare å strekke seg helt dit, og ikke var det meningen heller. Løsningen for å «score» blant et stort, lojalt og kjøpesterkt publikum ble å lage en form for belønning også midtveis på stigen – personal luxury cars basert på billigere biler med utstyr som ga en god smak av luksus og så eksepsjonelt flotte ut. OG, ikke å forglemme, rettferdiggjorde et markant påslag i pris, samtidig som de i store trekk var basert på utstyr og detaljer som likevel lå på hylla, tilgjengelig som separat ekstrautstyr også på andre modeller. 

Noen av de mindre produsentene som Kaiser, Studebaker og AMC hadde sett slike luksuriøse mellomklassemodeller som en interessant nisje i en årrekke allerede, men uten å klare å få særlig volum ut av det. Men de store produsentene satset voldsomt på å skape en slik super-lojal kjøpergruppe som aspirerte mot de mest eksklusive bilene, og mot slutten av 1960-tallet fikk de flere slike litt mer beskjedne luksusmodeller å velge blant som de faktisk kunne ha råd tll – hvis de strakk seg bare litt lenger enn de kanskje hadde tenkt. 

Pontiac kom med sin Grand Prix til modellåret 1969, en mellomklassebil som virkelig var påkostet sammenlignet med andre biler i den størrelsen. Allerede året etter kom Chevrolet etter med den etter hvert så legendariske Monte Carloen, som var usedvanlig forseggjort med stor grad av distinkte karosseripressinger som også skilte den markert fra de øvrige konsernbrødrene som var bygget på samme plattform. Oldsmobile ville ikke være dårligere, og lanserte samtidig også sin Cutlass Supreme med klare «personal luxury»-trekk, som en klart definert oppgradering over den vanlige Cutlass-modellen. 

Cadillac fikk ingen slik definert luksus-modell i mer kompakt utførelse. For det første ville det trolig ha rokket litt ved merkets status som GMs ultimate luksusmerke, dessuten hadde de ingen mer kompakt bil å basere en slik junior-utgave på – alle Cadillacs modeller, både den billigste innstegsmodellen Calais og de mer påkostede De Ville- og Fleetwood-modellene var fullsizere rundt 1970. 

Men Buick kom med, omsider. Etter å ha vært ganske outrert gjennom 1960-tallet, var også deres dyreste luksuscoupé Riviera blitt ganske tradisjonell i uttrykket på begynnelsen av 1970-tallet, slik man egentlig alltid hadde forventet at en Buick skulle være. Buick var jo engang luksusbiler for folk som egentlig ikke ville synes så godt, og det ble solgt mange Buicker som hadde høyere prislapp enn de billigste Cadillacene. 

Tradisjonell og nedtonet i uttrykket var dermed også deres første personal luxury-utgave i mellomklassen da den endelig kom i 1973, samtidig med den første oljekrisen. Den het Regal, og var som Pontiacs, Chevrolets og Oldsmobiles tilsvarende modeller basert på det såkalte Colonnade-karosseriet. Modellfloraen som delte dette karosseriet var allerede USAs bestselgende bilmodeller, og det tiltagende tilbudet av luksusversjoner innenfor rekkene fungerte slik det var beregnet: Disse bilene ble gulrøtter for kjøpere som følte for å unne seg litt luksus, det styrket merkelojaliteten, og det ga en finfin-fortjeneste for GM. 

At det var relativt tradisjonelt oppbygde biler dimensjonert med tanke på slitestyrke gjorde også at det var biler få opplevde problemer med, noe som bidro til suksesshistorien. Selv i Norge ble det solgt en god del Colonnade-biler, først og fremst Chevrolet Malibu, selv om det først var neste generasjon som skulle sørge for en veritabel amerikansk invasjon på norske veier da de ble tilgjengelige med dieselmotor. 

På Buick Regal, som de andre slektningene, var det altså bensin som gjaldt. Mange forskjellige V6- og V8-alternativer fantes, for de fleste gjaldt det dog at her var det satset på bedagelig gange og (forholdsvis) lavt bensinforbruk fremfor lynrask aksellerasjon og avanserte kjøreegenskaper. Unntaket fra den regelen var Pontiacs Grand Am, søstermodellen til Grand Prix, som hadde luksusnivået fra denne i kombinasjon med sportsligheten fra Trans Am – i hvert fall forklarte man modellnavnet slik. 

Buick Regal startet livet litt forsiktig som «Century Regal», men allerede i modellens andre år, 1974, ble Regal oppfattet som en egen serie, selv om karosseriet og konstruksjonen var den samme, og Regal fremdeles sorterte under Century-kapittelet i salgslitteraturen. Og i Regal kunne man altså glede seg over mye mer utstyr og litt andre visuelle detaljer enn i Century, som på denne tiden fikk en nærmest voldsom reklame-effekt av at TV-detektiven Theo Kojak i Telly Savalas´ skikkelse kjørte tildels ganske friskt rundt på Manhattan i en kobberfarget Century sedan. 

Også Regal kunne faktisk etterhvert leveres med fire dører, og var altså ikke per definisjon kun en «luxury coupé», selv om det stort sett kun er den modellen folk tenker på når Regal-navnet nevnes. Test det neste gang du er på fest og trenger utgangspunkt for litt small talk, vi tør nesten vedde på at ingen husker eller har hørt om Regal i firedørs sedan-utgave. 

De fleste vil tvert imot tenke på en bil som ser ut omtrent som, eller akkurat som, bilen på disse bildene. Den er så typisk diskret Buick, og så typisk elegant luksuriøs coupé som man er vant til å se disse bilene. Og den er også i en så fin og tilsynelatende urørt stand, at den med tanke på alderen vitner litt om den typiske Buick-kjøperen den gang den var ny: Voksne, ansvarlige og forsiktige mennesker som unnet seg litt av livets goder, men samtidig tok godt vare på det de hadde. 

Bilen er som en 1975-modell produsert midt i Colonnade-karosseriets levetid, og dette er altså den «vanlige» Regal coupé-utgaven med rammeløse dører, men likevel uten hardtop-konstruksjon. At man droppet planene om å bygge en tradisjonell hardtop-variant av Colonnade-karosseriet skal visstnok ha hatt sammenheng med det den gang forventede kravet om kollisjonssikkerhet ved rulling på taket, det samme kravet som fikk både GM og Ford til å avslutte produksjonen av tradisjonelle convertible-karosserier, før det skulle vise seg å aldri bli noe krav i det hele tatt. 

På de mer folkelige todørsvariantene av dette karosseriet kan den store vindusflaten bak døren virke litt voldsom. I stedet har Regal coupeen som flere av sine luksuriøse konsernsøsken betydelig nedskalerte bakre sidevinduer i kombinasjon med vinyltak av «Landau-typen», som bare dekker bakre halvdel av taket. Om utsikten mot sidene kunne vært større med standardutgavenes konstruksjon, ble i hvert fall resultatet svært lekkert med landau-toppen på plass. 

Fargen, som vi mistenker for å være Buicks «Glacier blue» i kombinasjon med hvit landau-topp gjør at bilen fremstår som en fjellstø, gammel luksusbil. Interiøret går i blå tekstil som mest minner om cordfløyel, som likevel er i imponerende god stand til tross for at alt tyder på at det er det originale fra 1975. 

Bilens første eier gjorde som svært mange andre, og huket av for Buicks 350 kubikktommers, 5,7 liters V8 i stedet for den standardmonterte V6-motoren. En big block-motor kunne også leveres, men var nok et mer sjeldent tilvalg på Buick enn på for eksempel Pontiac den gangen – Buick-eiere var kjent for å kjøre pent, og var nok ikke interessert i å bidra ytterligere til oljekrisen. 

Pent kjørt har den også blitt på sine senere år, etter at den kom til Norge i 2011. De siste par årene har den vært lokalt eid her i Ørje, og nytt god pleie av en eier som nå nylig har fått realisert drømmen om en Lincoln Mark V, og dermed forflyttet seg over til elitedivisjonen når det gjelder personal luxury cars. Dermed er tiden kommet for neste eier til å nyte godt av snart 50 år med forsiktig eierskap når Buicken nå er klar for å innvie en ny eier i litt påkostet hverdagsluksus anno 1975.