Mercedes 280 SL – «millionær» på sparebudsjett

Mercedes 280 SL – «millionær» på sparebudsjett

Dagens veteranbilentusiaster har ikke alltid like sprengt lommebok som de som kjøpte bilene nye. Det er nesten så man skulle tro Mercedes-Benz tenkte på dem allerede for 50 år siden. 

Av Tore Robert Klerud 

Det er egentlig like greit å innse det først som sist: Å ha gamle biler som hobby vil aldri bli like billig som å hekle servietter eller å lage julepynt av kongler. Likevel blir heldigvis bilhobbyen mer og mer utbredt blant mennesker med vidt forskjellige forutsetninger også økonomisk, og mange strekker seg litt for å kunne virkeliggjøre drømmen om en fin, gammel bil. 

Og så er det slik, da, at for veldig mange av oss er dette en todelt greie: Vi synes det er stas å ha en gammel dagligdags bil, som minner om noe vi har håndfaste erfaringer med fra barndommen – men har også lyst til å fylle den andre plassen i hobby-dobbeltgarasjen med en skikkelig uoppnåelig bil som vi bare så på TV den gang da inntrykkene festet seg med det aller sterkeste emosjonelle limet. 

For veldig mange er sistnevnte kategori fylt opp av åpne Mercedes SL´er i alskens farger, rullende rundt på de mange ganger kuperte veiene i Beverly Hills og andre åser rundt Los Angeles. For veldig mange av 1970-tallets TV-serier var stedfestet i de omgivelsene, og mer enn én gang så vi slike biler med konkrete kjennetegn dukke opp i forskjellige serier med noen måneders mellomrom.  

De som sørget for rekvisittene til film- og TV-selskapene må ha hatt en ganske romslig flåte av disse bilene den gang. For på 1970-tallet kjørte omtrent samtlige skurker i «Columbo» og «Cannon», hovedrolleinnehavere og andre i «Par i hjerter» samt advokater og finansgenier i alskens spillefilmer slike biler. Og til alt overmål krydde det av dem i «ChIPS», den «snille» krimserien hentet fra trafikkpoliti-miljøet, som ble spilt inn på en ellers øde motorveistrekning som ikke var åpnet for publikum ennå – følgelig med et helt enormt antall statist-biler som man med et litt trenet øye kunne kjenne igjen fra scene til scene. 

Dette tente drømmen om en SL av R107-generasjonen for svært mange nordmenn og skandinaver for øvrig. Og da selve helten i «Dallas», Bobby Ewing, også kjørte en – eller egentlig flere – slike biler helt fra 1978 og til 1989, var bilen blitt et ikon rent TV-messig. 

Men ikke bare det. Den ble et ikon på alle andre måter, også. 

SL-rekken fra Mercedes Benz ble født allerede midt på 1950-tallet, med bokstavene stående for de to hovedprinsippene bak bilen – «sport» og «leicht». Til å begynne med som den kraftige 300 SL, en avansert rørramme-konstruksjon som både gjorde det godt i motorsport. Den kunne leveres som den udødelige «måkevinge-coupeen»i tillegg til en tradisjonelt åpen utgave, som – om en del av oss skal tørre å være helt ærlige – egentlig var mye penere. Men de bygget også en mindre, enklere og langt rimeligere SL-utgave med 190-betegnelse, for å ha noe å tilby de som ville eller måtte være litt mer beskjedne i bilvalget. 

Måkevinge-coupeen og den fete roadsteren med 300-betegnelsen ble borte, og da neste generasjon SL, W113, kom på begynnelsen av 1960-tallet var det i prinsippet den letteste og mest tradisjonelt oppbygde utgaven som ble videreført. Da som en vanlig åpen roadster, svært ofte solgt med avtagbar hardtop i tillegg til softtoppen, for å gjøre den mer behagelig til bruk året rundt. Disse bilene fikk tilnavnet «Pagode» på folkemunne, etter sigende fordi taket på den nevnte hardtopen var så flatt på grensen til nedsunket på midten at det minnet om et fuglebad. Uansett, særdeles vellykket design gjorde også disse bilene til umiddelbare klassikere som var temmelig like gjennom hele 1960-tallet, bortsett fra at motoren vokste fra 230, via 250 til 280 da bilen gikk ut i 1971. 

Bilen vi ser på disse bildene tilhører altså den etterfølgende R107-generasjonen, som vi snakket om innledningsvis. Den var både visuelt og teknisk en videreutvikling av W113, og delte både en del mekanikk og design-clues med W116, den nye store «S-klassen» som debuterte samtidig. Og om 116 skulle bli en skikkelig klassiker med hardt innpå ti år i produksjon til et meget krevende og kjøpesterkt publikum, skulle altså roadster-utgaven (som også skulle få en litt forlenget, men ellers ganske lik coupé-kompanjong kalt SLC) bli enda mer seiglivet. 

SLen av 107-karosseriet slo nemlig så godt an, ikke minst takket være synlighet på TV og i film, som nevnt innledningsvis, at den ble selve standarden på nummer 2 eller 3-biler i rike amerikaneres husholdninger. Og rike amerikanske husholdninger dannet på denne tiden mønster for hva rike husholdninger også i andre land i verden ønsket å aspirere til. Dermed fikk SLen i store trekk leve til den ble ganske påfallende umoderne, med nye motorer og forsiktige oppgraderinger av interiør og utstyr underveis. Men, altså, prisgitt rammene som det nesten 20 år gamle designet satte helt frem til bilen ble erstattet av neste generasjon SL, R129, i 1989. 

Til å begynne med lanserte man SL R107 med fokus på V8-motorene, som var nye i SL-universet. Forgjengeren hadde kun hatt rekkeseksere, og det at jåle-roadsteren fra Mercedes nå kunne leveres med V8 ble sett på som en voldsom fordel for det amerikanske markedet. Riktignok kom den første oljekrisen bare et par år etterpå, men dette var nok en av de bilmodellene hvis kjøpergruppe lot seg affisere minst av akkurat den krisen der. 

V8-motorene til Mercedes var, vi hadde nærsagt selvfølgelig, godt konstruerte, men ikke desto mindre ble de regnet som litt drikkfeldige. Dermed var det klokt også for USA-markedet, og strengt nødvendig for markedene rundt om ellers i verden, at man lot 280-modellen med rekkesekser få lov å leve videre også i den nye generasjonen. For om heller ikke den hadde noe direkte anorektisk forhold til bensin, så var den i hvert fall langt mer beskjeden i matfatet enn V8-utgavene, som til å begynne med hadde 350- og 450-merke på baklokket. 

På mange markeder gjorde forskjellen i volum også store utslag i avgiftsberegningen for registrering, i tillegg til at 280-utgaven selvsagt også var billigere i seg selv fra fabrikken. Ergo ble en 280 SL langt mer «overkommelig» enn en 450, som etter noen år ble den eneste gjenlevende V8-utgaven, og så nær man kunne komme å snakke om «fornuft» når det gjaldt disse bilene. 

Forskjellen i krefter var selvsagt betydelig, men samtidig var dette biler som ikke oppfordret til hard gassbruk. Og publikummet var en kjøpergruppe som nærmest hadde en aversjon mot det. Altså en ganske optimal mix av tilbud og etterspørsel, der forskjellene var ubetydelige i bruk, men ga de som ønsket å briefe med større tall på bagasjelokket muligheten til det – og de som ville spare litt mer av familieøkonomien til tannregulering og college til barna mulighet til det, samtidig som de likevel kunne ha en SL i oppkjørselen. 

Etter at bilene ble gamle nok til å oppnå avgiftsmessig veteranstatus har det kommet mange av dem til Norge. Først biler fra det man kan kalle «før facelift» midt på 1980-tallet, da motorrekken ble fornyet fra 280/450 til 300/500 og senere 560, samt litt interiørdetaljer og pynt i tillegg til diverse justeringer under skallet som ikke synes. I dag er samtlige 107-biler blitt veteraner, og importen har i stor grad dreiet over mot de senere modellene, gjerne med 560-motoren og alt utstyret som ble pøst på de siste årsmodellene for å forsøke å holde dem «oppdaterte». 

De få bilene som ble solgt nye her i landet, hadde stort sett 280- eller 300-motorer. Selv med sekser under panseret hadde de en heftig prislapp, og markedet var begrenset. Etter at veteranimporten slo inn har de fleste ønsket seg «most bang for the buck» og gått for V8-utgaver. Dermed blir bilen på disse bildene sjelden – og sjeldent «fornuftig». 

Dette er nemlig en 280 fra 1984, altså helt på slutten av dennes levetid, og selv om Mercedes aldri snakket så høyt om små justeringer og forbedringer underveis, må det være lov å regne med at en 1984-modell hadde fått luket bort en del svakheter som en 1971-modell ville ha hatt. 

Her er det uansett luket ut både det ene og det andre, i og med at bilen har vært gjennom en restaurering en gang i tiden, etter at den ble norsk statsborger i 2001. Som født, oppvokst og bygget for hjemmemarkedet i Tyskland har den heller ikke trengt å få bygget om lys, støtfangere, avgassrensing eller andre typiske ting som man gjerne ønsker å forandre på biler som kommer fra USA, der kravene til slike ting gjorde at man måtte bytte ut en del ting med USA-spesifikke ting som ikke alltid falt så heldig ut rent visuelt. 

Her er typisk blå metallic-lakk og tilsvarende mørkeblått skinn på plass for å gi bilen et mer tidløst uttrykk enn en del av de mer utagerende 1970-tallsfargene gjorde, og bilen er altså slik den alltid har vært – med europeiske spesifikasjoner hele veien. 

Tidløst, elegant – og så fornuftig det var mulig å være om man ville kjøre SL midt på 1980-tallet, altså. Og statusen og kjørefølelsen får du i fullt monn likevel, uten å ofre mer enn noen sekunder på 0-100-sprinten og litt av V8-utgavenes godlyd fra eksosen. 

For svært mange var det en optimal balanse mellom luksus og fornuft da bilen var ny. Og det har ikke blitt noen dårligere balanseakt i dag heller.