1996 SVT Cobra – 24 år gammel, og like giftig…

1996 SVT Cobra – 24 år gammel, og like giftig…

Noen tror muskelbilene var helt tannløse fra 1975 til 2000. De har ikke prøvd denne håndbygde Mustangen 

Av Tore Robert Klerud 

Perioden fra rundt 1967 og til den første oljekrisen hadde drept alt som kunne smake av unødvendig power og bensinforbruk rundt 1975 var selve gullalderen når det gjelder muskelbiler. Først og fremst amerikanske, siden det var der de villeste bilene med ungdommelig tilsnitt ble produsert, men i verden sett under ett, også. Tiden etter 1975 ble dyster, slik sett. 

Men utover på 1990-tallet begynte det å skje noe. Litt uventet, siden verden var blitt et stadig mer alvorlig sted å oppholde seg. Men noen hadde også da et behov for å skille seg ut med et mer rampete kjøretøy enn gjennomsnittet, uansett hva naboen måtte si og mene om det. Og selv om drivstoff-forbruk og sikkerhetskrav gjorde konkrete innhogg i de tekniske mulighetene for å få til noe som var «farlig morsomt», gjorde også den tekniske utviklingen at man faktisk kunne få til noe som ble enda mer viltert enn 30 år tidligere, samtidig som det ble mer bruksvennlig, sikkert – OG i det minste «forholdsvis» økonomisk i bruk, om man sammenlignet med de gamle bigblock-beistene fra den gang da. 

Det var de rendyrkede sportsbilene som førte an. Chrysler lanserte sin Viper for å utfordre legenden Corvette på begynnelsen av 1990-tallet, og dermed var kappløpet om å lage råere utgaver av disse bilene i gang. Og det smittet som alltid over på de litt billigere og enklere bilmodellene litt under dem på rangstigen. 

GM og Chrysler Corporation tok ikke helt av med sine typiske ungdomsbiler på 1990-tallet, selv om de siste utgavene av Corvette C4 og nye C5 ble spenstige og kapable biler, ressursmessig sett. Camaro og Firebird ble forfinet, men ingen direkte landeveisraketter likevel. Racet skulle først ta seg opp i full bredde da retro-trenden slukte opp det gamle ponycar-segmentet, og både Mustang, Camaro og Challenger ble utviklet som stadig mer kapable retro-utgaver av seg selv så vidt inn på 2000-tallet. 

Men Ford var unntaket. De bestemte seg tidlig for å justere opp trøkket i Mustangen da kappløpet mellom de rendyrkede sportsbilene startet på begynnelsen av 1990-tallet, og fikk dermed – som tidligere i Mustang-historien – et solid forsprang når det gjaldt å levere moro på hjul. 

Rent ponycar-messig er det ellers ikke mange som ser på 1990-tallet som en veldig fresk tid. Camaro og Firebird, så lenge det varte for sistnevnte, og Mustang mistet det skarpe designet fra 1980-tallet, og designmessig ble «såpestykke-bilene» fra 1990-tallet mer nedtonet enn mange kanskje satte pris på. Chrysler var langt på vei helt fraværende når det gjaldt å levere kule biler til et ungdommelig publikum på denne tiden. 

Men altså; hos Ford skjedde det noe. Så mye, faktisk, at de bestemte seg for å samle all utvikling av biler med høy underholdningsfaktor i en egen divisjon, Special Vehicles Team – som oftest kun omtalt som «SVT». Her må det ha vært ganske gøy å jobbe, for det har kommet mye gøy fra den kanten etter hvert. Blant annet materialiserte spinnville ideer seg i form av biler som ikke kunne ha blitt produsert andre steder enn i USA, vi tenker da først og fremst på versting-pickupen «SVT Lightning», og diverse andre. Og vi kan nok takke Fords SVT-divisjon inndirekte for at de har inspirert også konkurrentene til å lage ting som hadde like høy morofaktor som de var ufornuftige – nøkternt sett. 

Man så imidlertid ikke nøkternt på ting hos SVT. Her var alt mulig så lenge ikke pengetellerne i hovedorganisasjonen satte foten altfor kraftig ned, og en spesialversjon av den legendariske Mustangen var det aller første de fikk gehør for å sende ut på veien. «Cobra» ble den hetende, et fryktinngytende navn for alle som har sett så mye som et bilde av en slange, og et navn som hadde gode tradisjoner i Mustang-historien, helt tilbake til den gangen Carroll Shelby foredlet gamle ur-Mustanger og brukte både sitt eget og slangens navn på de særdeles vellykkede bilene som han bygde. 

Cobraen skulle være den aller råeste Mustangen, og tronet høyt over de andre utgavene da den ble lansert som en nyhet på 1993-modellen, for øvrig den siste årsmodellen av den kantete gamle «Fox-generasjonen» som i bunn og grunn hadde vært med helt siden 1979. Som de andre verstingene i Mustang-universet benyttet den den like gamle og tradisjonelle 5-liters V8-motoren, dog i frisert form, og ble godt tatt i mot av et publikum som ikke akkurat hadde forventet at dette bilsegmentet skulle bli i stand til å bite særlig fra seg igjen, etter 20 år i oljekrisenes skyggedal. 

Enda morsommere skulle det bli året etter, da den nye Mustangen debuterte. Riktignok, som sagt, med et mer pregløst, rundt karosseri som ikke helt ufortjent ble sagt å ligne litt på Hyundai Coupe. Men selv om mye av teknikken under skallet var videreført fra Fox-generasjonen var den nye bilen langt mer moderne, og mer velegnet for å bygge en tidsmessig ungdomsbil med mer krefter enn det man hadde planer om å legge i en standardversjon. 

Alt lå til rette for at SVT skulle kunne utrette store ting, som i sin tur skulle kunne gi Ford muligheten til å glefse etter adskillig mer kostbare sportsbiler noen hakk lenger opp på rangstigen. 

Cobra-utgaven fortsatte å regjere som toppen av Mustang-familien i 1994 og 1995. Og i 1996 var det tid for å ta det hele ett skritt videre, og gjøre bruk av noe av det potensialet som lå i det nye karosseriet fra et par år tilbake. Den gamle 5.0-motoren ble omsider pensjonert, og det var tid for noe helt nytt: En twincam-utgave av den nye 4,6-litersmotoren som allerede i noen år hadde vist seg som en meget habil, slitesterk og forholdsvis økonomisk drivkilde blant annet i bilene på den store Panther-plattformen – eksempelvis Ford Victoria, Mercury Marquis og Lincoln Town Car. 

Mens 4,6-literen i disse bilene, som tildels også ble satt på tøffe prøver i tjeneste som taxier og politibiler, normalt var singelcam-utgaver, bestilte SVT en betydelig omarbeidet utgave til bruk i sine biler. Støpingen ble gjort av samme produsent som støpte motorer til krevende sportsbilfabrikanter i Italia, monteringen ble gjort for hånd når blokkene kom til USA, og det ferdige resultatet ble til slutt matet med en grovbygd manuell girkasse fra Borg Warner.  

Skreddersømmen resulterte i 305 hestekrefter, som var nok til å sende den ikke kjempestore bilen fra 0 til 60 miles per hour på meget respektable 5,9 sekunder. Også kvartmila på dragstrippen ble tilbakelagt på knappe 14 sekunder. Skulle man komme frem raskere på den tiden, måtte man kjøpe en adskillig mer kostbar bil – eller kanskje helst starte hjemmefra litt før.  

Motorene ble faktisk «signert» med en påsatt etikett av de som hadde bygget dem, en gimmick som man ikke akkurat hadde vært vant til å finne på en i utgangspunktet så billig og enkel bil som en Mustang. 

Som du vel har gjettet for lenge siden så var ikke en SVT Cobra-Mustang så himla billig, heller. For siden den var ganske alene om å gi slike ressurser i denne bilklassen, var det også mulig for Ford å ta ut en økonomisk fortjeneste også, i tillegg til all den gode PR-effekten man fikk ut av dette. Coupé-utgaven startet på rundt 25.000 dollar, mens det kostet ytterligere 2-3 tusen å få vind i håret. Produksjonsvolumet ble dermed ikke enormt stort, og det skulle det heller ikke være. Men SVT Cobra-utgaven hang med som toppen av Mustang-kransekaka helt til den retro-inspirerte utgaven tok over noen år inn på 2000-tallet. 

Bilen på disse bildene er en av rundt 10.000 Cobraer som ble produsert i 4,6-literens debut-år 1996, og er en av 994 coupeer i kombinasjonen Lazer red metallic og Saddle skinninteriør. Her er det også krydret godt med ting fra tilbehørslista, som gjør at prisen ny nok beveget seg ganske høyt opp over det startprisen lå på. 

I tillegg til alt det fabrikkmonterte ekstrautstyret, har den også fått 2 toms effektanlegg fra velrenommerte Magnaflow, og noen andre små oppgraderinger. Men den er først og fremst i en unikt god originalstand til å være 24 år gammel, med kun mikroskopiske bruksspor fra tre eiere. Førstemann, som holdt til ikke langt fra fabrikken i Detroit, hadde den helt til i 2011, og etter ytterligere to meget forsiktige eiere er den flotte muskel-Mustangen fra 1990-tallet nå klar for en ny eier her i Norge. 

Er du Mustang-entusiast vet du fra før at dette er ganske sjeldne greier etter hvert, og tilstanden på denne bilen gjør den intet mindre enn unik. Og oppdager du den først nå, kan du bruke den som et meget konkret bevis overfor alle i din bekjentskapskrets som mener at «gullalderen når det gjelder amerikanske muskelbiler var over i 1975, og har ikke gjenoppstått før helt nylig». Her kan du vise dem at det såvisst ikke var helsvart i alle årene i mellom, heller!