2001 Kenworth T800 – her får du julestemning i juni!

2001 Kenworth T800 – her får du julestemning i juni!

Amerikanske lastebiler er sært og sjeldent i Norge, men noen entusiaster og noen biler finnes. Her er imidlertid en bil som «alle» har et forhold til – antagelig du også. 

Av Tore Robert Klerud 

Vi våger påstanden at dersom du ikke har fått med deg denne bilen, er du hardnakket motstander av kullsyreholdig leskedrikk, eller av hele julehøytiden generelt. For denne bilen har etter hvert fått et like sterkt fotfeste i nordmenns juletradisjoner som brent ribbesvor og grevinnen og hovmesteren, gjennom sin årlige turné rundt om til kjøpesentre over hele landet dresset opp i full mundur for å etterligne traileren fra den ultra-amerikanske Coca-Cola-reklamen på TV. 

Det er altså en amerikansk lastebil det er snakk om. En Kenworth, som sammen med litt mer firkantede Peterbilt nok er toppen av lastebildrømmen for alle som har sett klassiske, amerikanske bilfilmer og latt seg fascinere av disse arbeidsjernene som krysser det enorme amerikanske kontinentet dag ut og dag inn, mens countrymusikken gjaller ut av åpne vinduer og solnedgangen i ørkenen speiler seg i motivlakkerte aluminiumsflater og utagerende krom-pynt. 

De som har førstehåndskjennskap til trucker-yrket i USA er riktignok ganske unisone når de tilbakeviser drømmeaspektet ved yrket. For det er dårlig betalt, dårlig regulert, slitsomt, farlig – og ikke veldig komfortabelt. For når de amerikanske lastebilene ser veldig klassiske ut i linjeføringen, er det i høy grad fordi de i bunn og grunn ikke har vært utviklet spesielt med tanke på fører-komfort gjennom årene, hevdes det. På den annen side har gode veier med slakke svinger alltid gjort at de har vært rause med lengden på trekkvognene, slik at de bak det noe spartansk utstyrte førerhuset har plassert desto større «sleepers», nesten på størrelse med en liten campingvogn, der man om ikke annet har hatt god plass til å få døgnhvilen sin uten å få et ratt i siden hver gang man snur seg. 

Som nevnt har de særegne amerikanske lastebilene fått sitt ganske så hengivne publikum også på vår side av Atlanterhavet, både av yrkessjåfører som har sansen for noe helt annet enn det de selv har tilbragt sin yrkeskarriere bak rattet på, men også av folk som er ganske fjernt fra trucker-yrket. Romantikere med beskjedne B-førerkort og villagarasje tilpasset en Opel Corsa er også representert blant disse entusiastene, som gjerne er svært opptatt av alle former for «americana» fra noen tiår tilbake. 

Og de har ikke hatt behov for å ta utvidet førerkort, heller. For bestanden av slike biler i Norge har vært omtrent ikke-eksisterende, helt frem til for en del år siden, da det begynte å dukke opp noen som ganske sære «hobby-biler». Før det begrenset det seg til en og annen Mack, White eller Freightliner, som det ble solgt en håndfull av til spesielt krevende anleggsbruk og spesialtransport på 1960- og tidlig 1970-tall, etter at de europeiske merkene hadde tatt så godt som totalt over det tunge lastebilmarkedet rundt 1960. 

Grunnen til at det aldri har tatt av, har – uten at vi er spesialister på feltet – hatt med det å gjøre at de lå litt bak de europeiske når det gjaldt teknikk og komfort. Og sikkert også forskjeller i tekniske krav til bremser, lys, størrelse, avgasser – det er ikke vanskelig å tenke seg at det har vært mange fallgruver her. Det som var godt nok i flate, romslige USA, var nok ikke alltid formålstjenlig eller endog godt nok for smale, krevende fjellveier i Norge. 

Selv om det så tøft ut på film. For det så VIRKELIG tøft ut på film, enten det var politisk ladede «Convoy» med Kris Kristofferson, ren skrekk i Steven Spielbergs like ukjente som undervurderte regi-debut «Duel», eller lette komedier som «Smokey and the Bandit». 

Blant meget få unntak er nettopp bilen du ser på disse bildene. Den har altså blitt en liten berømthet i Norge nettopp for sin årlige reklametur for Coca-Cola, der dens klassiske amerikanske utseende nærsagt er «hele greia». Og så er det ironiske i denne sammenhengen nettopp det at den ikke er så veldig «klassisk». Den er tvert imot svært moderne, faktisk. Men det er det bare de virkelige entusiastene som ser. 

For amerikanske lastebilprodusenter, som også i noen grad har fått konkurranse også på sitt hjemmemarked av europeiske merker, har på samme måte som blant annet Harley-Davidson og Indian motorsykler skjønt at når de klassiske designene ved en tilfeldighet gjennom årenes løp er blitt ikoner, så får man jo forsøke å benytte det for alt hva det er verdt. Dermed ser nyere amerikanske lastebiler ut grovt sett som de alltid har gjort, men det er blitt litt rundere design av hensyn til luftmotstand, litt annen oppbygning på grunn av sikkerhet, og tusener av andre variasjoner av vidt forskjellig grunn i løpet av de siste tiårene. 

Det er ikke alltid like enkelt å «treffe» når man skal forsøke å modernisere ganske voldsomt noe som man samtidig vil ha mest mulig uendret visuelt, noe ikke minst retro-bølgen når det gjaldt personbiler for noen år siden viste oss. Det har vist seg å være minst like vanskelig når det gjelder amerikanske lastebiler – men igjen er det, ifølge de fleste, de to bjellesauene i klassen, Kenworth og Peterbilt, som kanskje har kommet best fra det. 

Denne rullende Coca-Cola-reklamen er faktisk ikke mer enn 19 år gammel, og ble i sin tid solgt ny i Norge, eller rettere sagt importert til Norge som ny. For noe forhandlernett, eller noen forhandler i det hele tatt, fantes det ikke den gangen heller, og det var takket være en entusiast at bilen kom hit og fikk lokale Østfold-skilter. 

En entusiast som ikke skulle ha den til pynt, men som mente at amerikanske lastebiler kunne ha noe for seg også i kommersiell bruk i Norge. Og ideen lot han modnes over noen år, samtidig som han begynte å kontakte de korrekte personene hos Kenworth i USA for å få ballen til å rulle. 

– Helt ukjente med Europa var de ikke, selv om det var helt upløyd mark for dem her oppe i Skandinavia. Nedover på kontinentet er det faktisk vanligere med slike biler enn man tror, spesielt i Frankrike og Tyskland. De fungerer fint som trekkvogner for maskintransport, tankhengere og diverse andre formål der trallene ikke er så lange at totallengden blir noe problem. Dessuten er det alltids noen som ikke bryr seg om det, og kjører likevel der nede, ler Johan Kristian Rud fra Eidsberg. 

Det var han som ville gi Kenworth en sjanse til å få innpass i Norge, og jobbet iherdig over et par år med planlegging og ikke minst spekking av denne bilen for å få noe som kunne fungere best mulig i norsk transport, om enn lengden var og ble et problem etter europeisk standard. I hvert fall satte den en viss begrensning for hva bilen kunne brukes til, men Rud gjorde planleggingen ned i minste detalj, og hadde god bruk for den i kommersiell trafikk i fire-fem år. 

Blant tusener av detaljer som kunne velges fritt, satset han på motor fra Detroit Diesel og en halvautomatisk girkasse fra Eaton, begge varianter som var i bruk i andre kjøretøy også i Europa, for å gjøre deletilgangen enkel og rask når det trengtes. Takket være lav vekt og finjustert oppsett på innsprøytningen gikk bilen omtrent en halvliter billigere per mil enn en tilsvarende Volvo, minnes han. 

– Med ADR-godkjenning på plass ble det mye kjøring med tank, og den gikk i fast rute både på Sverige og kontinentet med harpiks, som er noe av det farligste man kan frakte på vei med en transporttemperatur på 300 grader, forteller han. Før den kom så langt ble den imidlertid kjendis både i presse og på TV, og da han hadde hentet den etter siste euro-tilpasning av fartssperrer og annet på Kenworths europeiske anlegg i Frankrike, spredte ryktet seg nok til at flere journalister ventet på ham ved passeringen over Svinesund. 

Han kjørte den en del selv, men hadde også andre sjåfører på den. Felles for dem var at de nok måtte ha litt «sansen» for å trives med å kjøre bilen, den var tross alt ganske så annerledes fra omtrent alt annet på veien. Og selv da kunne det enkelte ganger bli litt vel mye oppmerksomhet fra yrkesfeller og annet publikum underveis. Også fra politi og biltilsyn i inn- og utland, selv om de raskt konstaterte at alt var godkjent og på stell, og vinket ekvipasjen videre etter å ha tilfredsstilt både det offisielle oppdraget og den personlige nysgjerrigheten. 

– Amerikansk lastebil handler om skreddersøm, og bilen ble bestilt både for at den skulle være mest mulig praktisk i bruk i Norge, samt for at den skulle se tøffest mulig ut. Blant annet valgte jeg hytte med klassisk, delt frontrute, gammeldagse krommede speil i stedet for moderne lakkerte, ekstra dieseltanker for å fylle ut «hølet» mellom hjulene og klassisk, gammeldags dashboard med så mange instrumenter som mulig: De ringte fra fabrikken og spurte hvilke instrumenter jeg trengte, jeg sa bare at jeg ville ha hele dashboardet så fullt at det ikke var plass til flere, humrer Rud, som betrakter akkurat den lille gimmicken som ganske unødvendig – men som en homage til hvordan slike klassiske lastebiler gjerne er spekket på film. 

Gjennom utstrakt samarbeid og planlegging med fabrikken ble så godt som alt COE-sertifisert på forhånd, dermed begrenset de største problemene seg ved førstegangsvisning til farge på markeringslys. Dermed hadde prosjektet i praksis nådd enden av interessefeltet for Johan Kristian da bilen ble registrert og tatt i bruk, men han beholdt den altså i noen år før den gikk videre til neste eier. Da var kontakten med Coca-Cola allerede opprettet, og gjennom de siste 15-16 årene har bilen vært pensjonert fra vanlig tjeneste, men jobbet etter noenlunde samme turnus som julenissen – med en kjøpesenter-turné i colabrusens tjeneste i november og desember. 

Nå har den nåværende eieren fått lyst til å prioritere andre ting enn Norges kanskje grommeste, rullende julepynt, og satt bilen inn til salg hos Stasbil i Ørje. Det skulle være unødvendig å understreke at den skiller seg ganske markant fra de andre bilene som gjerne figurerer i denne butikken, men allerede etter et par dager parkert inntil E18 i solsteken har den generert masser av interesse. 

Selv om det er så langt utenfor sesong som man kan komme for det meste som minner om jul. Men det er jo på den annen side virkelig tiden for å leske strupen med en kald Cola…