Jaguar XJ12 – en verdensvant rasekatt

Jaguar XJ12 – en verdensvant rasekatt

år skal de fleste av oss feriere i vårt eget land. Men en skikkelig biltur trenger ikke bli noen nedtur, spesielt siden du har sjansen til å gjøre den i denne svært så bereiste Jaguaren. 

Av Tore Robert Klerud 

«Tradisjon» er rare greier. I seg selv blir det ofte mye av essensen i et bilmerkes personlighet. Men tradisjon vokser jo frem etter hvert, så man kan begynne å lure på hva det egentlig var som definerte det samme bilmerket i starten – før nettopp «tradisjonen» hadde vokst frem. En slags høna-eller-egget-problemstilling. 

Det er ingen som helst tvil om at «tradisjon» skaper mye av pondusen som Jaguar-tilhengerne fascineres av. Tradisjon, as in «klasse» og «konservativt». For Jaguar har alltid satset på å bygge eksklusive ting etter meget konservativt mønster. På den annen side, når man ser på britisk bilprodukjson gjennom tidene så er vel nettopp «konservativt» gjennomgangstonen for de fleste. 

Sportslighet er et annet stikkord som inngår som en del av tradisjonen. For lette og sportslige utgaver var et satsingsområde for Jaguar, og både innenfor motorsport og som produsent av nette, små roadstere gjorde man seg bemerket både innenfor og utenfor landets grenser. Blant annet var det populariteten til britiske roadstere generelt, og Jaguar XK 120 spesielt, som gjorde at GM forsto at de måtte ta utfordringen på alvor etter krigen – og utviklet Chevrolet Corvette som svar på tiltalen. 

Det sportslige genet har blitt overført, i hvert fall så langt man har fått det til, også til øvrige biler i Jaguar-paletten gjennom årene. Har man et PR-fortrinn, må man jo forsøke å utnytte det for alt det er verdt. Dermed har også de større Jaguarene fått litt ekstra fokus på kjøreglede og – innenfor rimelighetens grenser – også kjøreegenskaper når de har blitt utviklet. Som en britisk parallell til BMW har de motoriserte «kattene» blitt både spenstige og med tiden mer og mer luksuriøse. 

Det gjelder ikke minst det som etter hvert ble den mest kjente av produsentens biler, og en av de mest langlivede seriene, nemlig XJ. I over 50 år har den vært med oss, og som en røslig sedan har den fått en naturlig plass i folks bevissthet som det britiske svaret på Mercedes S-klasse og BMW 7-serie, i hvert fall om man forenkler det litt. For Jaguaren har nok også blitt valgt, ikke minst her hjemme, også av folk som kunne kommet til å ende opp med en italiensk eller amerikansk luksusbil, hvis det ikke hadde vært for italienernes tvilsomme rykte og amerikanernes utvilsomme bensintørst. 

I Norge ble nok dermed Jaguar XJ først og fremst luksusbilen for de som ønsket å fremstå som selv-tenkende og litt mer «avanserte» i smaken enn de som løp i flokk etter Mercedes og BMW. For bilene forekom i et visst antall gjennom hele 1970- og 1980-årene, til tross for oljekriser og konstante trusler om dommedag for britisk bilproduksjon. Så sterk var merkevaren og «tradisjonen» blitt, at et knippe nordmenn holdt ut, og kjøpte stadig nye Jaguarer. Og vårt inntrykk er at de i overveiende grad gjorde det på grunn av håndverkstradisjonene, materialvalg-tradisjonene og alle andre konservative trekk som kjennetegnet disse bilene. Sportslighet var uansett ikke noen prioritert feature for nesten noen som kjøpte luksusbiler i Norge den gangen – norske veier innbød ikke til det, så det var bare å kjøre forsiktig og nyte komforten mens man håpet å unngå å møte en misunnelig Fleksnes-skikkelse rundt neste sving. 

I senere år har også vi blitt mer kravstore når det gjelder sportslig tilsnitt og kjøreegenskaper i luksusbil-segmentet. Og Jaguar har ikke ligget på latsiden, men fulgt opp med ganske så spenstige utgaver for å matche «supersedaner» som BMW M5, Audi RS6, Mercedes E-klasse AMG og Cadillac CTS-V. I de senere år med en tilpasset utgave av den nye XF-serien, som størrelsesmessig tilsvarer disse konkurrentene, men før den tid tok man det man hadde, og laget en rimelig rå utgave av XJ også: XJR, som vi tidligere også har omtalt i denne spalten. 

Før den tid var det antall sylindre som var Jaguar XJ´ens claim to fame når det gjaldt teknikk, og teknisk overtak i forhold til konkurrentene. For Jaguar hadde en V12 på programmet, og det var de rimelig alene om. For de som trengte et kjøpeargument ut over det håndverksmessige, og strengt tatt ikke vektla den «sportslige» imagen i særlig grad, var altså motoren i seg selv noe som kunne forsvare et kjøp. Man var nesten garantert å stille med samme antall sylindre som tre av de andre til sammen når man dukket opp i neste familieselskap – og da var det uansett ingen som helt torte å ta opp spørsmålet om hvordan man kunne våge å kjøpe britisk bil, eller om det var noen som helst slags grense for hvor drikkfeldig den voldsomme motoren var… 

XJ12-utgaven kom i 1972, og satte altså skapet på plass: Flest sylindre, flest bensintanker, mest krom og edeltre i interiøret – og utvilsomt mest særpreg i klassen. Slik sett ble den «noe for seg selv», og en internasjonal suksess. Om ikke direkte målbart i salgstall, så i hvert fall som en image-bygger for Jaguar. 

Den fasjonable Vanden Plas-utgaven på disse bildene er i seg selv et bevis på at dette var høyst gangbar prestisje verden rundt både da den var ny og fremdeles da den var «nesten ny». 

Helt ny var den i august 1988, og da ble den solgt fra en Jaguar-forhandler i Calgary, Canada, til en dame med det tildels royalt klingende navnet Elizabeth Jensen. Hun nøt sin 12-sylindrede rasekatt helt frem til 1995, da dokumentasjonen viser at den hadde sin siste service hos samme forhandler på en kilometerstand som nærmet seg 100.000. 

Som nevnt; Jaguar, og spesielt V12-utgavene, hadde sitt svært hengivne publikum over hele verden. Og ikke minst innenfor enemerkene til det en gang så stolte, britiske imperiet. Etter å ha tilbragt sine formative år i Canada, vandret denne bilen på en eller annen måte videre til den tidligere kolonien Zimbabwe i Afrika, hvor den ganske sikkert også fremsto som et markant statussymbol, til tross for at den nærmet seg 10 års alder.  

Den alderen er normalt ganske kritisk for en luksusbil, det er da den bare virker avlegs og nesten «mot sin hensikt» rent status-messig, samtidig som den koster en del penger å vedlikeholde. Og det er begynnelsen på slutten for svært mange biler i denne klassen. 

Men på samme måte som klassiske Jaguarer aldri var topp moderne da de var nye, ble de heller ikke håpløst gammeldagse etter hvert som de ble «voksne». Det har reddet en del av dem, og kanskje også denne. For det vi vet om den så langt, er at den ble solgt en gang rundt 1997 i Harare, Zimbabwe, og at den etter hvert endte opp i en nordmanns eie mens den var der. 

Han var ansatt ved den norske ambassaden, og kjøpte den staselige V12-Jaguaren for å ta med seg hjem til Norge da han oppnådde pensjonsalderen rundt slutten av 1990-tallet. Det å ta med seg biler hit og dit i verden, og så til slutt å få registrert dem på norske skilter, har mange ganger vist seg å bli stoppet av diverse byråkratiske regelverk og krav. I dette tilfellet skulle man tro at en bil med Canada-spesifikasjoner burde være en enkel sak å få godkjent, men muligens var det turen innom Afrika som gjorde at det ble problemer. Den norske ambassade-ansatte fikk i hvert fall ikke klarsignal for å ta med seg bilen rett fra Harare til Norge, og endte opp med å sende den på en liten «dannelsesreise» til slektninger i USA i mellomtiden. 

Etter nok et opphold i Nord-Amerika, denne gang på ganske nøyaktig et år, fikk den til slutt innvilget opphold i Norge, og i 2002 kom den hit. Første loggførte EU-kontroll i 2004 viser en kilometerstand på 126.000 kilometer, og nå, 16 år senere, har den kun gått ytterligere 200 mil. 

Det norske eierskapet begrenser seg så langt til to personer, som atpå til er naboer. Som kilometerstanden antyder har de nok brukt mer tid på vedlikehold enn på å kjøre rundt i bilen, og dermed er det i dag i meget god bruksstand, til tross for at den har gått så lite som den har i løpet av de siste årene. Kvitteringer fra Jaguar-spesialisten Sandberg Auto på Rud i Bærum viser da også at bilen har fått det den har hatt behov for, da den i løpet av de siste årene er påkostet for mer enn halvparten av verdien i servicer og vedlikehold av bremser og øvrig mekanikk. 

Etter at bilen kom til Ørje og Stasbil har den også blitt tatt enda et hakk videre tilstandsmessig. Den har fått litt opprydding i gammelt nettverk av elektriske ledninger, og gjennomgang av diverse utstyr som med årene hadde sluttet å virke – sannsynligvis som følge av for lite bruk og for mye lagring. Dermed er både instrumenter, takluke og vindusheiser tilbake i sin skjønneste orden, og det eneste som gjenstår av reparasjoner til neste eier er å få liv i cruise controlen og air condition-anlegget igjen. 

Hvis man føler at man trenger det. Lyden fra V12-motoren er egnet til å trekke til seg all oppmerksomhet, og nå som i 1988 – og i 1972, da modellen kom – inngir denne bilen så mye respekt at det siste man tenker på er at det skulle vært kjølig og pregløst i coupeen…