1965 Chevrolet Impala SS 396: «Ja takk, begge deler…!»

1965 Chevrolet Impala SS 396: «Ja takk, begge deler…!»

I dag er det igjen fullt mulig, men i mange år fikk man ikke en fullvoksen familiebil med maskin som en sportsbil. Denne bilen markerte på mange måter slutten på den første av disse epokene. 

Av Tore Robert Klerud 

Muskler er gøy, hvis man kan få anvendelse for dem. Og anbragt mellom forskjermene på en bil, krever en diger motor ganske mye av resten av konstruksjonen for at den skal kunne utfolde seg på en hensiktsmessig, og ikke minst trafikksikker, måte. Dagens sportsbil-konverterte familiefraktere som BMW M5 og tilsvarende leverer begge deler, på en imponerende måte. Men så er de også grundig omarbeidet under skallet, med løsninger som gjør at prisene nærmer seg det man tradisjonelt tenker på når ordet «sportsbil» nevnes. 

Gjennom de langt mer alvorstyngede 1970- og 1980-årene måtte man imidlertid velge: Man fikk være egoist og kjøre trangt og med kun én passasjer dersom man ville ha en fullblods sportsbil som gikk som et uvær, eller så fikk man ta livets utfordringer på alvor, og kjøre pent og pyntelig i en normal familiebil når man følte seg voksen – eller når livet tvinget en til å bli det. «Ja takk, begge deler» var utenkelig den gang. 

Så kom altså slutten av 1980-tallet, da alt blomstret og ethvert luftslott var forventet å vokse langt inn i himmelen. Da ble det marked for slike sports-familiebiler, og hvordan det har utviklet seg kjenner vi altså godt til. 

Men – det er altså ikke første gang, helt, at man kan velge «alt» på menyen. Forrige gang det var mulig, var det først og fremst mulig i USA. Da snakker vi om tiden fra de glade 1950-årene og til en stund utpå 1960-tallet, da man fant ut at de litt mindre bilene egentlig var vel så formålstjenlige som kombinerte moro- og familiebiler. De var jo likevel store nok til å romme en hel familie, og hadde et format som gjorde dem i det minste litt «nettere» å få til å takle også svingete veier med en viss grad av overbevisning: Da vokste modeller som Oldsmobile 442 og Dodge Charger frem, og samtidig kom også de enda mindre «pony-bilene» som Mustang, Camaro, Firebird og Challenger som etter hvert overtok som fanebærere i det som litt omtrentlig omtales som muskelbil-klassen. 

Det var altså fullsizerne som først fikk æren av å forsøke å kombinere muskler og anvendelighet. Vi husker Chrysler 300 «Letter Series» fra midt på 1950-tallet, samt flere andre og billigere hverdagsmodeller som også kunne leveres med større og større motorer. Manuell girkasse, stivere understell og «sportslig» interiør med separate stoler som likevel var så flate at man ville sklidd veggimellom hvis det ikke var for den tilsvarende sportslig utseende midtkonsollen, som gjerne også var en del av pakka.  

Folk fikk mer penger, livet skulle være morsommere å leve, og markedet for slike freske utgaver av de store, vanlige familiebilene var betydelig da 1950-tallet ble til 1960-tall. Ikke minst takket være inspirasjon fra racing i USA, der det var blodtrimmede verstinger av nettopp de vanlige familiebilene som man så på de forskjellige banene. 

I denne spalten har vi tidligere vært inne på de aller mest NASCAR-inspirerte moro-bilene fra første halvdel av 1960-tallet, og hva de avstedkom av inspirerte bilmodeller rett fra fabrikantenes samlebånd. Denne gangen handler det, som entusiastene forlengst har sett av bildene, om en Chevrolet fra 1965. Og ikke en hvilken som helst Chevrolet fra 1965. 

«Super Sport» var Chevrolet-språk for fart og spenning den gang. Den runde logoen med de røde SS-bokstavene var så nært sexy det er mulig å komme når det gjelder bil, og hadde det ikke vært for at bokstavkombinasjonen SS klang litt dårlig i Europa så kort tid etter krigen, ville disse bilene trolig fått et større publikum også her. Selv om noen faktisk ble solgt eksempelvis i Frankrike og Spania, vi kjenner til originale tidlig 1960-talls SS-Chevroleter som ble solgt der og importert til Norge som nesten nye biler. 

Kanskje ble de ikke sett på som så veldig sportslige i Europa den gang, og de ble i hvert fall ikke ansett som veldig brukbare som «morobiler» opp gjennom 1970-årene. Til det var de altfor store, og hadde altfor slappe kjøreegenskaper. For det stemte selvsagt som noen hevdet; at dette var snakk om enorme muskler i et karosseri som var oppsatt på en sånn måte at det likevel ikke kunne kjøres særlig aktivt annet enn på ganske rette strekninger. 

Det har amerikanske biler fått tyn for i all tid, tildels med rette. For amerikanerne har konstruert biler først og fremst for sitt eget kontinent, og det har alltid vært stort, flatt og uten behov for å lage mange og skarpe svinger.  

Likevel, de sportslige variantene av familiebilene – som denne Chevrolet Impala SS 396en fra 1965 – var gjerne langt strammere i oppsettet enn sine mer hverdaglige søskenvarianter, i hvert fall fra begynnelsen av, da SS-utgavene ble introdusert på alt fra todørsbiler til stasjonsvogner i 1961. Og det er dermed ikke rart i det hele tatt at det som med europeiske øyne fortonet seg som en ganske «halvbygget» bil, med enorme kraftressurser men ikke fullstendig forløste kjøreegenskaper, solgte i bøtter og lass hjemme i USA. Der holdt faktisk det litt oppstrammede standardchassiset til at man kunne bruke omtrent alle kreftene og smile veldig, veldig bredt hele tiden. Det kunne jo uansett gå en time mellom hver gang man skulle forsere en litt krevende sving. 

Etter hvert som SS-utgavene oppnådde ganske voldsom popularitet ble det ikke like stor automatikk i at bilene var oppgradert også under skallet. Super Sport ble etter noen år først og fremst en «appearance package» for hardtoper og cabrioleter med merker, separate stoler og midtkonsoll, for øvrig kunne man spesifisere motorer og oppsett mye som man ville. Uansett så det stilig ut, og det var bare eieren selv som eventuelt følte på et eventuelt misforhold mellom utseende og kapasitet. 

Forholdet gjør seg for øvrig gjeldende den dag i dag: Noe som er introdusert som, og har blitt forbundet med noe som «går fælt», blir gjerne etter noen år tilgjengelig også i en litt utvannet form, som en visuell pakke uten helt å backes opp av virkelige muskler. Vi har gjennom tidene kjørt i mange ganske fancy oppsatte Audier med S-line interiør og fjæring, men en liten 1,9 liters diesel under panseret, eller BMWer med M-sportpakker både i interiør og understell, men en ganske fornuftig og budsjett-tilpasset dieselmotor mellom forskjermene. 

Uansett, noen mente alvor når de bestilte sin SS-utgave av Chevrolets raust familietilpassede fullsize-modell Impala, som fremdeles var top of the line da dette nye og usedvanlig vellykkede karosseriet ble lansert som 1965-modell. «Coke Bottle Design» var en opplest og vedtatt rettesnor i mangt et amerikansk bildesign-studio den gang, og i ettertid har nettopp 1965 Chevrolet blitt stående som et av de virkelig store suksess-designene. 1965 Chevrolet Impala satte da også en salgsrekord for Chevrolet som ble stående i så lang tid at vi faktisk undres på om den noen gang er blitt slått.  

Og det er forståelig: Få ganger, både før og etter, har man klart å få en så stor bil til å se så spenstig ut, og med så få og enkle elementer i stylingen at bilen faktisk ble ganske så tidløs. 

Vedkommende som bestilte denne bilen ny, gikk klokelig for en todørs hardtop, som med den nesten fastback-aktige takfasongen så ut til å gå som et lyn selv når den sto rolig. Samtidig fikk han eller hun også fordelen av et lukket karosseri når det gjaldt stivhet og gode kjøreegenskaper, noe som vedkommende tydeligvis også hadde til hensikt å utnytte – i hvert fall dersom anledningen bød seg. For lenger ned på bestillingsskjemaet ble det nemlig også krysset av for det årets store nyhet, den 396 kubikktommer eller 6,5 liter store big block-motoren, som tok over for den gamle 409-motoren noen måneder inn i produksjonsåret, og som mer enn antydet hvor mye moro som skulle være rett rundt hjørnet når den legendariske 427-motoren kom året etter. 

Første eier var nok uansett ikke helt racing-gal, for bak den enorme motoren ble det bestilt en god, gammeldags Powerglide automatkasse, som var ett av to valg for de som ikke ønsket å gire selv. Akkurat det valget har imidlertid blitt overprøvet senere i bilens historie, i forbindelse med en restaurering for et ukjent antall år siden ble det nemlig installert firetrinns manuell kasse i stedet, samtidig som interiøret ble trukket opp i originalt mønster, og bilens opprinnelige hvite farge ble byttet ut med «Evening Orchid Metallic», som også figurerte på det originale fargekartet for Chevrolet i 1965. 

Få detaljer er kjent fra bilens historie før den kom til Norge i 2009, men tilstanden skulle ikke tilsi at den har opplevd særlig misbruk underveis. Teknisk og mekanisk fungerer den overbevisende, og slitasjen er heller ikke stor – det begrenser seg stort sett til noen blemmer og bruksmerker her og der i karosseriet, som uansett ser både tidløst, elegant og rent av barskt ut. 

Det er ikke hver gang man kan si om en svakt grå-lilla bil at den ser nettopp «barsk» ut. Men så er det heller ikke hver gang man snakker om en 1965 Chevrolet Impala SS med den største 396 big block-motoren – bilen som er så brutalt både stor og anvendelig og kraftfull at den var med å holde drømmen om «ja takk, begge deler»-bilene levende helt til bilfabrikantene gjenoppfant konseptet «sports-familiebiler» over 20 år senere…