1947 Chrysler New Yorker: Hvorfor være liten når man er lykkelig som stor?

1947 Chrysler New Yorker: Hvorfor være liten når man er lykkelig som stor?

Amerikanske biler har ofte blitt beskyldt for å være unødvendig store. «Hvorfor ikke», kan det synes som om designerne har tenkt da denne bilen ble til. 

Av Tore Robert Klerud 

Amerikanske bilers størrelse har når sant skal sies stort sett bare vært et direkte problem i tett befolkede strøk i våre deler av verden, og sikkert bidratt til at de ikke har fått særlig utbredelse her. Det har ikke amerikanerne sørget nevneverdig over, de har i første rekke bygget biler for sitt eget hjemmemarked uansett, og så fikk andre markeder kjøpe dersom de var interessert. 

Og populariteten til amerikanerne her hjemme, til tross for høye avgifter, kan tyde på at størrelsen ikke har blitt sett på som noe problem her heller. Selv om parkeringshus og garasjer nok har bydd på en del utfordringer underveis for mange av eierne gjennom årene. 

At amerikanerne ikke har sett på størrelse som noe problem, blir ganske åpenbart når man ser på denne bilen. Enda større skulle de selvsagt bli utover 1950-tallet, da romfarten og flyindustrien ga inspirasjon til lange, flytende og lave design. Men en 1947 Chrysler New Yorker Club Coupé, som vi har her, viser til fulle at man ikke var ute etter å spare på hverken stål eller parkeringsplasser på slutten av art deco-perioden, heller. For her har vi altså en todørs bil som forholdsvis enkelt kunne vært strammet inn både her og der. 

Hvis, og bare hvis, man hadde sett noe poeng i det. Men hos Chrysler tenkte man kanskje «hvorfor være liten når man er lykkelig som stor…». 

Som så mange andre amerikanske bilmodeller gjennom tidene ble også Chryslers New Yorker-modell til etter først å ha figurert som en ekstra påkostet variant av en annen model. Selv som Chrysler-konsernets prestisjemerke ble ikke Chrysler-brandet oppfattet som direkte luksuriøst, i hvert fall ikke nok i forhold til intensjonene på slutten av 1930-tallet. Mens Chrysler Imperial på den tiden konkurrerte helt i toppen av luksus-segmentet, ville man ha en mer markert konkurrent til påkostede Oldsmobile-, Mercury- og Buick-varianter også. Dermed ble New Yorker forsiktig introdusert som et «trim level» like før krigen, og da bilproduksjonen igjen ble tatt opp da freden hadde senket seg, var Chrysler New Yorker en egen bilmodell. 

Mens Imperial etter hvert skulle bli skilt ut som et eget merke som Chrysler-konsernets ypperste luksusalternativ i 1955, fortsatte New Yorker som Chrysler-brandets ypperste modell i lang tid. Faktisk så lang tid at modellen hadde rundet 50 år med god margin da den til slutt ble sjaltet ut rundt midten av 1990-tallet, og som sådan vel kun var slått av Chevrolet Suburban i produksjonstid da den gikk inn i historien. Etter det har den blitt slått av andre klassikere som blant annet Chevrolet Corvette og Ford Mustang, men den rakk nå uansett å oppnå status som en av de mest seiglivede klassikerne. 

Og på samme måte som eksempelvis Suburban; som en modell som var rimelig tro mot sitt eget opphav og opprinnelige konsept gjennom hele levetiden. For selv om motene vekslet, størrelsen minsket for så å øke litt igjen, og kravene til driftsøkonomi varierte voldsomt gjennom årene, var New Yorker alltid forbundet med maksimal størrelse, komfort og utstyr som man kunne oppnå uten å måtte oppgradere til en Imperial – så lenge DET i det hele tatt var et alternativ. 

Første selvstendige New Yorker-modell kom altså omtrent samtidig med krigen, og modellen var viktig for å posisjonere Chrysler som en litt-over-middels-konkurrent også statusmessig da freden og optimismen blomstret opp og de «nye» bilmodellene kom på markedet i 1946. Som for de andres del var det også i Chrysler-konsernet snakk om å pudre og friske opp grunnkonstruksjonen og grunndesignet fra før krigen, og der og da var selv det ganske forventningsfulle publikummet i USA overlyklige bare over å kunne få kjøpe seg ny bil igjen.  

Optimismen var stor, gleden enda større, og kjøpekraften i USA var langt mindre rammet av de siste fem årenes begivenheter enn den var for folk flest på vår kant av verden. Tilfeldigvis sammenfalt dette også med at automatgiret, riktignok i mange forskjellige varianter, akkurat hadde kommet på markedet rett før krigen. Og med mange hjemvendende soldater med fysiske skader som gjorde tradisjonell giring umulig, ble det noe nærmest triumferende over det at de også i overraskende stor utstrekning kunne kjøre bil selv, takket være den tekniske utviklingen. 

Chryslers variasjon over automatgir-temaet var, som vi tidligere har vært inne på da vi omtalte en nært beslektet bilmodell i denne spalten, en halvautomat-konstruksjon markedsført med det velklingende navnet «Fluid Drive». Her måtte man bruke clutchen fra start, men vel i gang skiftet bilen nærmest umerkelig selv innenfor henholdsvis høy- og lavseriene i kassen. 

Fluid Drive-kassen er selvsagt på plass i den flotte bilen du ser på disse bildene også, som altså er en Club Coupé-variant av New Yorkeren. En todørs variant med baksete, som på tradisjonell amerikansk manér ikke nødvendigvis er så rommelig innvendig som man kunne ane, men der det er raust med plass i bagasjerommet. 

Til forskjell fra de fleste bilene i de billigere modellseriene, har denne kostbare varianten også en større maskin. Her snakker vi om en åttesylindret rekkemotor, som gjør sitt beste for å fylle ut motorrommet i det lange snutepartiet på denne toppmodellen – et forlenget snuteparti som med en standard sekssylindret motor ville sett ganske stusselig «umøblert» ut. Det er forholdsvis god plass også rundt denne åtteren, og åpenbart at utvendige dimensjoner og harmoni i linjene har vært førsteprioritet på New Yorkeren – og ikke minst også at den skulle skille seg merkbart fra de billigere bilene med litt ekstra lengde på nebbet. 

Bilen ble kjøpt av Stasbil i Montreal i Canada på vårparten i fjor. Forhandleren som den gang solgte bilen hadde overtatt den fra et dødsbo, og det har dermed vært forholdsvis vanskelig å få oversikt over historikken på den bakover i tid. Det virker imidlertid som at bilen startet sitt liv på sørsiden av grensen hjemme i USA, og at den utvandret til Canada på et senere tidspunkt. 

En eller annen gang i tiden har bilen blitt restaurert, og den holder i det alt vesentlige en grei brukskvalitet fremdeles, selv om finishen på selve lakkjobben nok kunne vært bedre. Stålet er imidlertid rustfritt med unntak av et par begrensede områder, som kan fikses uten at bilen nødvendigvis må gjennom en ny «restaurering» – og som en ganske sjelden bonus er krommen gjennomgående svært bra på bilen. 

Det påtagelig art deco-inspirerte designet utvendig følges opp også innvendig, og her virker mange detaljer fremdeles også å være urestaurert og med fin patina. Blandet med datidens virkelige luksusdetaljer som elektriske vinduspussere, radio og varmeapparat gir det en ganske unik kjørefølelse, og etter at den har fått en teknisk gjennomgang etter et år i Stasbils eie er den også blitt en drøm å kjøre. 

Det som er gjennomgått etter at bilen kom til Ørje er først og fremst forstilling og bremser, samt vannpumpe, service av oljer og væsker, og ikke minst en opprydding i det elektriske som styrer funksjonen på girkassen. Mye av dette skyldtes trolig at bilen har stått mye rolig i mange år, og etter denne gjennomgangen er den tight og fin å kjøre igjen. 

Kreftene i rekkeåtteren og den røslige sporvidden var to av fortrinnene på New Yorker-serien som ble brukt aktivt i markedsføringen blant annet mot Buicks og Mercurys konkurerende modeller, og det er da også merkbar forskjell på hvordan denne bilen kjører i forhold til de mindre og billigere Chrysler-produktene. Dermed er denne bilen faktisk overraskende responsiv, og den oppfører seg mer uanstrengt også i moderne trafikk enn det store flertall av 73 år gamle biler gjør. 

Men selvsagt ikke så uanstrengt at kjøreturen blir kjedelig, eller at man risikerer å glemme at man kjører et klenodium av de sjeldne. Det sørger blant annet de enorme dimensjonene for – dimensjoner som er der nettopp for at det ikke var noen som helst slags logisk grunn til å bygge bilen mindre enn dette den gang i 1947…