Volvo 245 – vanlig svenske med uvanlig livsløp

Volvo 245 – vanlig svenske med uvanlig livsløp

For få år siden myldret det av gamle Volvoer rundt om. Nå er de sjeldne nok til at en pensjonert taxi fra Nord-Sverige kan få en verdig alderdom i Norge. 

Av Tore Robert Klerud 

Det er altså en uvanlig «vanlig» bil det skal handle om denne gangen – men en desto mer uvanlig livshistorie. Hvordan det kunne bli slik, kan være gjenstand for et helt lite studie om hvordan og hvor raskt kurvene for tilbud og etterspørsel kan krysse hverandre. 

Da kan det bli som nå – at selv biler som har gått i yrkestrafikk og kjørt et solid antall kilometer, kan være aktuelle å flytte over ganske store distanser for at hungrende entusiaster skal få oppfylt drømmen om en uvanlig solid bil, når det som tilbys lokalt begynner å skrante. En utvikling som vi kanskje er mer vant til å se når det gjelder mer snobbete biler enn nettopp Volvo, og biler med en høyere prislapp. 

Men så har da også prisbildet for fine gamle Volvoer i 240-serien klatret ganske voldsomt de siste årene, i takt med forgjengeren 140. Og i likhet med forgjengeren har 240-bilene blitt innhentet av entusiaster i store horder, omtrent mens de fremdeles var favoritter for bilcross-utøverne – og dermed møtte sin endelige skjebne i stort antall. For robust konstruksjon, lettskrudd mekanikk og billige deler har selvsagt tiltalt også dem, etter at de gjennom årene har brukt opp en betydelig andel av det som fantes igjen av både PVer, Amazoner og altså 140-biler. 

Nå er de like populære i begge miljøer. Og mens bilcross-fansen fremdeles har rimelig god tilgang  lokalt på litt halvshabby biler som nærmest har «bilcross» skrevet på panseret, også før de begynne å skrive noe på dem selv, reiser originalentusiastene stadig lenger for å sikre seg eksemplarer som i størst mulig grad kan nytes som de er: Enten med varierende grader av patina som forteller om levd liv gjennom 25-45 år, eller tjene som mest mulig rasjonelle utgangspunkt for mer spektakulære restaureringer, og gjøre veien tilbake til «nybil-tilstand» så enkel som mulig. 

Noen stusser på det, forståelig nok. For en Volvo 240 er ikke sjelden. Det er tvert i mot snakk om en del av den svenske folkesjelen, som takket være avgifter hadde en enda høyere status i Norge. En Volvo kostet litt ekstra, men solgte likevel forbausende bra, takket være at ingen var i tvil om den robuste kvaliteten som lå i disse bilene, både i produksjonsdesign og materialkvalitet og -dimensjnoering.  

Mens Mercedes var enda dyrere og kanskje enda litt bedre, men samtidig også langt mer følsomt for misunnelse og spydigheter, var Volvo anerkjent på en helt annen måte. Kostbar, men likevel fornuftig. Og det var nok til å gi bilene et solid grep om norske salgsstatistikker og familiefedres lengtende blikk utenfor bilbutikkenes utstillingsvinduer helt fra Amazonens tid, da bilsalget ble frigitt på begynnelsen av 1960-tallet, og frem til… ja, til i våre dager. Selv om tradisjonalistene syntes sjelen ble ofret på Audi-populismens alter da forhjulsdrevne 850 kom rundt 1990, og oppkjøp først fra amerikanske Ford i 1999 og kinesiske Geely litt senere har fortsatt å påføre det gamle ryet for trausthet og stolte svenske tradisjoner stadig flere riper i lakken. 

Mot slutten av de tradisjonelle bakhjulstrekkernes tid ble da også de Volvos mest eksklusive og kostbare modeller, og enkelte av dem gikk nesten rett fra samlebåndet og inn i klassikernes rekker. De var aldri oppnåelige for hvermannsen på vanlig, volvosk vis i Norge. Men det var volummodellene i 240-serien, som det altså handler om her. 

Og klassikerstatus og en meget stor og hengiven tilhengerskare har de altså fått likevel. 

Volvo 240 var traust og trygg allerede da den kom. Men likevel ikke spesielt umoderne, for den tekniske utviklingen hadde ikke skutt fart ennå den gang, i 1974. Da ble 240-variantene 242, 244 og 245 introdusert som 1975-modeller, og man skulle ikke ha mer enn vanlig gangsyn for å forstå at det her dreiet seg om en riktignok ganske betydelig, men likefullt en facelift av den utgående 140-serien. Under skallet hadde svært mye skjedd i dennes siste modellår 1974, selv om langt grøvre og USA-tilpassede støtfangere var stort sett det eneste man kunne henge seg opp i på utsiden. Men både foran og bak hadde det skjedd ting med den gamle konstruksjonen fra 1966, som gjorde at alt rent teknisk var i rute til å fortsette hamskiftet med diverse forandringer på utvendig frontparti, interiør og noen tekniske nyvinninger på den «nye» 240-serien. 

Det blir kanskje ikke så store overskrifter av slikt, men det blir også svært lite bråk og reklamasjoner når man fornyer en bilmodell på denne måten, gjennom strengt tatt to separate modellår. Og Volvo 240 ble en instant hit – i hjemlandet, men så absolutt også i Norge. 

Dette var i den tiden hvor man fremdeles kunne selge todørs familiebiler som en billig billett inn i det gode selskap, og mange nordmenn måtte ta til takke med en slik – noen til og med i spareutgave uten en eneste ekstra bokstav på baklokket, og uten ting som klokke i dashboardet, gulvteppe i noe som lignet tekstiler eller radio. 242 het de da, og mange kjøpte en slik mens de gjorde alt de kunne for å avansere til en firedørs 244 eller stasjonsvognen 245, kanskje til og med med bokstaver som L, DL eller til og med GL inkludert i emblemet. 

Etter noen år ble det også snakk om facelifter på griller og lykter, interiør, og endog en ordentlig konstruksjonsmessig oppgradering av både front og hekk utover 1980-tallet. Da regnet alle med at den gamle trotjenerens dager snart var talte, og da den «nye tidens Volvo» først ble introdusert med luksusbilen 760 og folkevarianten 740 kom året etter, kunne fort 240ens glanstid vært over. Den overlevde imidlertid lenger enn noen hadde tenkt seg, og i påkostede varianter som GLE, sportslige GLT og selve råskinn-utgavene med turbomotor var det ikke så rart at 240 både overlevde, og nok slik sett regnet litt på det som skulle vært 740ens solo-parade. 

Først i 1993 var det slutt på Volvo 240, og grunnkonstruksjonen fra 1966 kunne parkeres for godt etter en behørig utmarsj med spesialutstyrte «Classic»-modeller. Sjelden har en betegnelse på en spesialutgave av en bil vært mer passende enn på disse bilene. 

Spesialutgavene har lenge vært ettertraktet. Både den sølvfargede med blå striper og unike emblemer fra 1977, som ble bygget for å feire Volvos 50-årsjubileum, de ganske sjeldne 242 GT-utgavene, de første Turbo-utgavene fra helt først på 1980-tallet, og etter hvert også de samtidige GLT-utgavene, som hadde de samme visuelle trekkene og mye av det samme utstyret som turboen – med unntak av nettopp motoren. Samt selvsagt avartene i den mer prestisjetunge 260-serien, som ble erstattet av 760, og som vi holder utenfor i denne sammenhengen. 

Men nå er det altså rift etter de helt vanlige utgavene også. Nok til at også yrkeskjørte biler kan hevde seg som mulige fremtidige entusiastbiler. Ikke så rart, når man tenker seg om – disse bilene var vel blant de som fikk det mest strukturerte vedlikeholdet nettopp for alltid å fungere og være i tipp topp stand da de var nye, og det har nok også gitt mange av dem et fortrinn eller to når det gjaldt utsiktene mot det man kan kalle en «aktiv pensjonsalder». Det er jo akkurat det samme som brukes som unnskyldning av middelaldrende menn som bruker betenkelig mye tid sammen med yngre, lettkledde kvinner på treningssentre rundt omkring… 

Bilen på disse bildene er en slik gammel sliter, som tjenestegjorde som taxi de første årene av sitt liv. Det var det forresten mange slike Volvoer som gjorde, både i Sverige og i Norge. Og denne startet sitt liv i hjemlandet, nærmere bestemt i snørike men befriende saltfattige omgivelser i Nord-Sverige. Derfra har den i senere tid krysset grensen og fått et nytt hjem i Mo i Rana, før den nå altså har gjort østfolding av seg. Og med Volvo-interessen rundt oss her, er det lett å konkludere med at den nå har kommet «blant venner». 

Det har den vært også tidligere, for den tidligere taxien med en slump over 300.000 kilometer på klokka er på ingen måte vansiret av sin tidligere tjeneste. Tvert i mot er den solid som nesten bare en gammel Volvo kan være, og den har også fått noen oppgraderinger underveis. 

Rustmessig er det stort sett bare de nesten like klassiske problemområdene i reservehjulsbaljene bakerst som trenger å gjøres noe med i nær framtid. En tidligere eier har byttet ut hjulbuer og deler av gulvet i bilen, og det er dermed klart at den har vært gjennom det som må kunne kalles en relativt omfattende restaurering en gang i tiden som gjør at den fremdeles er svært presentabel teknisk sett. 

Bilen er en 1983-modell stasjonsvogn, og heter dermed 245 – eller eventuelt bare 240, litt avhengig av når i året den kom til verden. Det var nemlig dette året de gamle betegnelsene med utgangspunkt i antall dører ble droppet, og bilene deretter bare referert til som «240» uavhengig av type. Det var også det året at den stadig mindre populære todørs-versjonen måtte bite i gresset. 

Bakluka prydes av et «GL»-emblem, noe som støttes av at den 2,3 liter store B23A-motoren har fått selskap av en nymotens, femtrinns M47 girkasse som ikke de billigere utgavene fikk gleden av. Interiøret i den mildt patinerte sølv metallic-lakkerte bilen er overraskende helt og pent, setene kan tyde på at man har byttet til tilsvarende fra en «GLE»-utgave, men igjen kan det ha vært variasjoner i forhold til normal produksjon på biler som var ment for taxi-tjeneste. En taklampe type «diger» og dørtrekk uten armlener i baksetet er for eksempel detaljer som skiller seg fra vanlige sivile biler, og som mest sannsynlig har med taxi-spesifikasjonen å gjøre. 

Patinert og grei, om enn langt fra utstillingsstand, er dette en trygg og forholdsvis enkel vei inn i en tilværelse som eier av en klassisk Volvo, som med rett vedlikehold og fremtidige oppgraderinger kan bli en ganske trivelig og billig hobbybil på sikt. For det er mange som nå ruster seg for å nyte det som en gang var en av Norges (og Sveriges) aller mest vanlige bruksbiler som hobbykjøretøyer i årene fremover. Og skulle du eie et drosjeløyve, og vil gjøre pensjonisttilværelsen helt perfekt for den gamle «slitvargen», så vil ganske sikkert passasjerne smile om kapp i køen dersom du setter et norsk taxiskilt på taket av den…