1957 Chevrolet Bel Air – ungdomskilden på hjul

1957 Chevrolet Bel Air – ungdomskilden på hjul

I 1958 la alle Ford- og GM-bilene seg ut og ble lavere og bredere. Etterkrigstidens biler ble voksne. Få rakk å «peake» så markert i ungdommen som Chevrolet gjorde i 1957. 

Av Tore Robert Klerud 

Hvis det er noen veteranbiler som ikke trenger særlig inngående presentasjon for et bredt publikum, så er det trolig Chevrolets modeller fra årene 1955 til 1957. «Classic Chevy», som de kalles. Et begrep vi ikke aner når oppsto, men det er lenge siden. Så lenge at man kan fristes til å tro at disse bilene ble regnet som klassikere omtrent i det de forlot fabrikken. 

Slik var det selvsagt ikke. Bilene var bruksgjenstander i sin samtid, og nettopp på grunn av at bilprodusentene øste ut enorme summer på å fornye seg tilsynelatende totalt fra år til år, har vel aldri bilmodellene blitt fortere «gamle» enn de gjorde den gangen. Kalkulert fra produsentenes side, selvsagt, og akseptert av kjøperne. Menigmanns økonomi i USA ble stadig bedre, og om familiebilen raskt ble gammel sammenlignet med naboens bil, så var det bare å kjøpe ny. Den tekniske utviklingen på duppeditter gikk også så raskt at man hele tiden ønsket seg en enda nyere bil enn man hadde likevel. 

Dermed var bilene populære da de var nye. Hver nye årsmodell var etterlengtet når den kom. Og «Classic Chevy»-årgangene ble ganske raskt klassikere, etter hvert som ting roet seg litt ned, og folk fikk se den dramatiske årlige utviklingen på midten av 1950-tallet i litt perspektiv. Det var kanskje først da at man også oppdaget hvor flott designet var på disse bilene. 

For det var nettopp i overgangen rundt 1954-55 at de fleste produsentenes biler fikk et markant løft som gjorde at de så langt mer moderne ut enn de hadde gjort tidligere. Panorama-frontruter ble kopiert fra ultra-luksusbilene fra et par år før, og man laget litt mer spenstig listverk og to- og tre-fargekombinasjoner. Kappløpet var i gang. 

Chevrolet kom svært så greit ut av det, og hadde ikke noe problem med å holde seg helt i toppen salgsmessig, i konkurranse med den tradisjonelle rivalen Ford. Og samtidig med den markerte moderniseringen av designet til 1955 kom en annen etterlengtet nyhet for Chevrolet – mens Ford hadde hatt V8 på programmet helt siden 1932, var det nå endelig også tid for at GMs mest folkelige merke skulle få muligheten til det. Konstruksjonen var ny og vellykket, og dermed kunne Chevrolet gå inn i det som skulle bli «Classic»-perioden med enda et nytt salgsfortrinn i kampen mot Ford. 

For de som hadde råd til det, selvsagt. For V8 i Chevrolet var ingen selvfølge, tvert i mot et tilbehør som kostet penger. Men så førte det også tankene til Corvette og sportslig eleganse, og mange bladde gladelig opp for å få det som av de fleste ble oppfattet som en skikkelig «revitalisert» folkebil. Nå var det Ford som var traust i sammenligning, selv om de to i de fleste henseender fulgte hverandre ganske tett. 

«Classic Chevy»-perioden 1955-1957 representerer, i hvert fall nettopp for Chevrolet, en kort men markert mellomperiode designmessig. Designet var som nevnt betydelig oppgradert og modernisert i forhold til bilene fra første halvdel av 1950-tallet, som var langt mer anonyme og uforandret fra år til år. At 1955-designet traff meget godt er de aller fleste enige om i dag. 1956 har vært litt glemt, men vinner stadig anerkjennelse som en rafinert oppgradering av fjorårets grunndesign. Og selv om 1957 også bygger på samme stamme, har den allerede fra gammelt av blitt regnet som den mest «selvstendige» av de tre. 

For i 1957 var valpefettet fra 1955 borte, og innstrammingene og karaktertrekkene fra 1956 var blitt enda mer markerte. Chevrolet gjorde ikke noe forsøk på å skjule at også de ville spille på inspirasjon fra både fly- og romfartbransjen, og vi tipper det var noen interne diskusjoner om hvor spisse og markerte de skarpe halefinnene på 1957-modellen fikk lov til å være for ikke å stjele kunder fra de dyrere merkene i GM-familien. 

Det var godt de fikk lov å dra på såpass som de gjorde. For da Ford avslørte sine modeller hadde også de ganske store og markerte halefinner, og Ford hadde dessuten en enda større og mer markert panoramafrontrute, som strengt tatt gjorde bilen enda spenstigere i linjeføringen. 

Ingen kunne imidlertid gjøre noe med Chrysler, som slo konkurrentene og presenterte lavere og bredere modeller med langt større og mer integrerte halefinner allerede i 1957. Dermed var både Ford og GM litt på etterkjelken da de slapp løs sine lavere, bredere og ikke minst litt tyngre utseende biler for 1958 – og «Classic Chevy»-epoken ble stående igjen nettopp som et treårig designmessig mellomspill i bilhistorien. 

Om 1957-modellen var ganske spenstig og markert da den kom, så ble den raskt litt gammeldags likevel, sett i forhold til hva som skjedde da romfartsinspirasjonen tok helt av frem mot 1960. Sammenlignet med eksempelvis 1959-modellens liggende vinger så en 1957-modell ganske høy og gammelmodig ut. Men sammenlignet med 1955 og 1956 var det likevel en viss modernisering å skue i linjene. 

Effektene som skulle til var ikke så mange. De spisse og enkle halefinnene er nevnt. I tillegg kom detaljer som de delvis nedsenkede «fly-ornamentene» i panseret, listverket som ikke bare la opp til tofargekombinasjoner, som i årene før, men som også inkluderte et stort felt med aluminiumsdekor på den dyreste modellserien Bel Air, og en stor og krom-innrammet grill, som nesten ble litt voldsom sett i forhold til resten, og som virkelig like gjerne kunne sittet på en dyrere bil som Pontiac eller Oldsmobile. Og på innsiden var det først og fremst et moderne og skulpturert dashboard som var den store nyheten. 

Ikke så rart at 1957-modellen med sine skarpere trekk har blitt regnet som den mest markerte profilen i «Classic Chevy»-familien gjennom årene. Og det var også helt i tråd med karakteren at for eksempel Patrick Swayzes smått opprørerske rollefigur i «Dirty Dancing» kjørte nettopp en litt beat-up 1957 Chevrolet Bel Air Sport Coupé da han sørget for å redde rikmannsdatteren «Baby» ut fra sin småborgerlige hjørne-tilværelse mens klientellet på den søvnige 1960-tallsresorten holdt seg for øynene og danset med i smug. 

Her hjemme var det også en god del Chevroleter fra disse årene den gang de var nye. Under rasjoneringen var det dog stort sett taxieiere som fikk kjøpetillatelse på så kraftig og dyr redskap, og bestanden av godt slitte, taxikjørte firedørsbiler i 150- og 210-seriene ble dramatisk redusert allerede i løpet av 1960-tallet. Om «Classic Chevy» var i ferd med å bli et begrep i USA allerede på den tiden, så var man ikke kommet så langt her i landet. 

Så var det da heller ikke mange av de fineste utgavene her til lands, selv om en og annen både to- og firedørs hardtop i Bel Air-serien med V8 og automat også ble solgt ny til velbeslåtte bedriftseiere. Men folk husket hvor fine bilene var, og dermed var dette en av de modellene som raskest kom i fokus da de rundet 30 års alder, og kunne importeres billig som veteranbiler takket være den da ganske ferske «30-årsregelen» på 1980-tallet. 

Også bilen på disse bildene kom hit til landet som godt voksen. Veldig godt voksen, faktisk – den rakk å bli hele 51 år gammel før den rullet i land på norsk jord i 2008. Da var den bestilt fra USA av det som fremdeles er dagens eier, og et 12-årig eierforhold av en veteranbil viser at eierskapet sto til forventningene. 

For det var ingen standardmessig veteranbil han ønsket seg. Bilen, som er en Bel Air 2 dørs hardtop, eller nettopp «Sport Coupé» som den heter i fabrikklitteraturen, har beholdt det originale utseendet både inni og utenpå. Man så ingen grunn til å forandre på noe som nettopp en hel verden oppfatter som klassisk og et høydepunkt innen bildesign. 

Under panseret sitter det imidlertid det man må kunne kalle en betydelig oppgradering for å gjøre bilen mer brukbar i moderne trafikk, selv om også denne modifiseringen i 2020 kvalifiserer til å kunne kalles «klassisk» – en 350-motor stroket til 383 kubikktommer, eller 6,2 liters volum. I løpet av årene i Norge har motoren blitt overhalt og bygget opp på nytt, og med rundt 400 hester i kombinasjon med en like moderne TH-700 automatkasse har bilen mer enn nok krefter til å bli fint kjørbar, samtidig som de stort sett originale bremsene og chassiskomponentene strekker greit til. 

Mer moderne hjul er det eneste som visuelt skiller seg fra 1957-designet, selv om man på innsiden også finner en midtkonsoll med flere instrumenter som forteller om ståa under panseret, og noe så praktisk som en DAB-radio. Like praktisk er også installasjonen av et hengerfeste, som gjør at bilen både kan trekke campingvogn på tur eller båten til fjorden på fine sommerdager – det er jo gjerne flere ting man kunne tenke seg å bruke de fineste dagene på, ikke bare det å kjøre seg en tur. 

Her trenger man imidlertid ikke henge på noe som helst for å få publikums oppmerksomhet. En «Classic Chevy» legges merke til uansett, og 1957-modellen i knall rødt er for svært mange selve drømmebilen. Enten man husker naboens langt simplere taxi-bil fra slutten av 1950-tallet, bygget maken som plastbyggesett på 1980-tallet. Eller man simpelt hen er en late blooming 1960-tallsrebell, som vil by opp hvem man vil til dans uten å bli sett ned på av etablissementet…