1961 Buick LeSabre: Bildesign på en sverd-egg

1961 Buick LeSabre: Bildesign på en sverd-egg

Perioden 1961 til 1963 var en overgangsfase i USA. Det ville designet ble temmet – men var ikke blitt helt firkantet ennå. Få kom bedre ut av det enn Buick. 

Av Tore Robert Klerud 

Helt siden krigen hadde amerikanerne vært vant med at nærsagt alt forandret seg fra år til år. Spesielt siste halvdel av 1950-tallet var spektakulær, med nye, dyptgripende design og masser av ny teknologi fra år til år. 

Stilretningen hadde også vært ganske konstant: Mot stjernene, med design inspirert av luftfart og romfartens spede begynnelse. Og «the sky was the limit» også når det gjaldt størrelse, gadgets, farger og påfunn. Det kunne ikke bli for mye av noe. 

Men plutselig kunne det visst bli det likevel. Egentlig litt for mye av alt, i hvert fall når vi snakker om designideer og dimensjoner. Biler store som hus med halefinner man kunne stikke seg på var stas det, men hvor mye trengte man egentlig? Og ville et litt mer nedtonet design vise seg å være litt mer holdbart over tid? 

Det må ha vært noe slikt de spurte seg, etter at halefinnetoppen bokstavelig talt var nådd i 1959-1960, og de fleste kjørte rundt med bagasjerom tre ganger større enn de noen gang ville komme til å få bruk for. Kanskje kunne det være mulig å få til noe elegant også om man behersket seg littegrann, og kanskje solgte man nok biler og fikk en hyggeligere bunnlinje om man strammet inn på utviklingen litt mer, slik at noen deler faktisk kunne gå om hverandre gjennom både tre og fire årsmodeller. 

Men hvor skulle man? 

Stilretningen gikk mot mer rettlinjet og minimalistisk design den gang, men fremdeles var alt fra kjøkkeninnredninger til arkitektur preget av litt kurver og sprudlende fargebruk. Fra rundt 1964 skulle de rettlinjede og mer lavmælte designene vinne frem, selv om dimensjonene fremdeles var like store, og ga verdifull tyngde og «presence» til bilene. På vei dit famlet bildesignerne litt for å besinne seg der de tidligere hadde strukket seg lenger og lenger, og ikke alle klarte å balansere på denne knivseggen like godt. 

Blant annet slet luksusmerkene litt med å finne veien. De måtte for skams skyld skille seg ut, men på hvilken måte?  

Lincoln valgte minimalisme beyond enhver forventning, fra sitt nokså outrerte 1950-tallsdesign. Deres «slab side»-design var så nedtonet og elegant at det nesten var pussig, og om det skulle vise seg å være langt mer tidløst enn nesten noe annet som noen gang har kommet fra Detroit, så trakk det kanskje ikke til seg så mange nye kunder på grunn av wow-faktoren.  

Cadillac tok sjansen på å beholde ganske markerte halefinner ennå i et par år i kombinasjon med mer lineært og diskret design, et litt defensivt valg som dog ble reddet av at de innførte også halefinner «nedover» på skjermene. «Quadfin»-modellene ble dermed langt mer jagerfly-inspirert enn bilene hadde vært tidligere, og de klarte seg bra – om enn noen syntes de tviholdt litt på en designretning som var på vei ut. 

Hos Chrysler hadde design-guruen Virgil Exner tegnet smakfulle men ganske outrerte biler på siste halvdel av 1950-tallet, men han tok svingene skikkelig ut på konsernets prestisjemerke Imperial. Og Exner sto på sitt også da de andre begynte å besinne seg, med den følge at Imperial mellom 1960 og 1963, da Exner fikk sparken, ble ganske voldsomme: Formspråk og dimensjoner fra 1950-tallet levde videre, og skulpturerte påfunn gjorde bilene ganske drøye med frittstående lykter både foran og bak som bare ett eksempel. Først da Exners etterfølger Engel var på plass, en man som for øvrig kom fra Ford og hadde vært sentral nettopp i utviklingen av 1961 Lincoln, ble også Imperial litt roligere i uttrykket. 

Men om luksusmerkene slet med å finne sin plass i den nye designhverdagen, var det kanskje enda mer frustrerende for de rett under dem på rangstigen. De skulle per definisjon være litt mer diskrete – men hva skulle de da velge av features for å bli lagt passe mye merke til, men ikke av feil grunner? 

Bilen på bildet er altså i vårt hode et av de beste eksemplene på en produsent som lyktes. Buick hadde i grunnen alltid hatt dreis på dette med å bygge biler med egen identitet som ikke kastet skygger på Cadillac, men som var spektakulære nok i seg selv likevel. Og til modellåret 1961 hadde de gjort leksene sine – igjen. 

LeSabre var innstegsmodellen i Buick-universet, og navnet ga allerede i utgangspunktet litt schwung og smak av den store verden – eller i hvert fall Frankrike. Bilene videreførte stort sett utstyrsnivå og spesifikasjoner som frem til noen år i forveien hadde vært forknippet med Special-serien. LeSabre hørtes allerede i utgangspunktet litt mer eksotisk og spesielt ut enn nettopp «Special», så Buick hadde gjort en god jobb med å løfte inntrykket av selv innstegsmodellen sin noen hakk – om så bare i folks bevissthet. 

Også Buick ble både kortere og smalere, i hvert fall litt, enn de hadde vært på slutten av 1950-tallet, og der i gården valgte man å ikke kaste seg på noen ny, dramatisk stylingtrend før det ble mer klart i hvilken retning hele bransjen var på vei. Man modererte grillen med de tidligere skråstilte hovedlysene under like skråstilte «øyenbryn» i forkant av forskjermene, og rammet inn grill og lykter i et ganske rektangulært mønster, mens forskjermene og overgangen til den mer beherskede støtfangeren fikk en diskret liten spiss som skilte merket akkurat nok fra mange konkurrenter – litt sammenlignbart med Fords Thunderbird, som også var ny for året. Bak var halefinnene så godt som borte, og langs sidene var bruken av kromdetaljer og listverk ganske diskré, en utvikling som forresten hadde startet hos Buick allerede etter det ganske outrerte toppåret 1958. 

Bortsett fra spissen i forkant av forskjermene – som også til en viss grad ble gjentatt i det finneløse bakpartiet – kunne det blitt veldig anonymt, men til todørs hardtop-utgavene hadde man et annet fortrinn på lur som hevet inntrykket betraktelig: Det særdeles vellykkede «bubble top»-designet på taket, som både var enkelt, stilrent og rent ut sagt feminint som en vakker sommerkjole i vinden. Dermed fikk man mulighet til å kjøpe en Buick som virkelig skilte seg ut med lekkert design, samtidig som man kunne velge hvor mye «Cadillac-følelse» den skulle gi rent motor- og utstyrsmessig, alt etter hvilken modellserie man gikk for. 

Bubble top-karosseriet var altså tilgjengelig allerede fra innstegsmodellen, LeSabre, mens de dyreste utgavene gjerne ble solgt i større antall med fire dører, mørke farger og som litt mer «formelle» kjøretøy. De er ikke så vanskelig å forstå at for de som aspirerte til Buick-familien, gjerne etter å ha gått gradene via Chevrolet eller Pontiac og så Oldsmobile, gjerne følte for å feire at de hadde kommet dit med en iøyenfallende bubble top-utgave av LeSabre, gjerne også med litt muntrere farger enn Buick-kjøperne gjerne var kjent for å velge. 

Hva som lå bak bestillingen av nettopp denne bilen en gang i tiden er det ikke godt å si, men den kom åpenbart til et godt hjem. De første årene av historikken er ikke kjent, men på et tidspunkt skal den vakre bilen i hvitt med rødt tak, interiør og røde detaljer ha havnet i hendene på karen som den gang var redaktør i den amerikanske Buick-klubbens tidsskrift. Han var naturlig nok stor Buick-entusiast med en ganske solid samling av biler, og med base i Fort Worth, Texas, er det naturlig å anta at han hadde god tilgang til fine, lokale biler, som hadde levd et noenlunde beskyttet liv. 

Det ser det virkelig ut til at denne bilen har hatt, også. For bortsett fra en omlakkering en gang i tiden er det lite eller ingen ting som tyder på at den har vært gjennom omfattende inngrep, alt er originalt og på stell, og ingen som har vært borti bilen så langt har funnet noen grunn til å tvile på at odometerets ytterst beskjedne 24.000 miles KAN være korrekt. 

Fra Buick-samleren og klubbredaktøren i Fort Worth kom bilen til Norge så tidlig som rundt midten av 1990-tallet, rett etter at den rundet 30 og kunne importeres som avgiftsfri veteranbil. Den har fortsatt å bli bortskjemt her hjemme, og var i samme eierfamilie med lang fartstid i veteranbilmiljøet helt frem til for to-tre år siden, da den kom til Indre Østfold. Nå er det tid for det som kan bli den tredje eieren i Norge i løpet av ca. 25 år, til å ta seg av en sjeldent vakker og sjeldent godt ivaretatt «junior-Buick» fra det glade 1960-tallet. En eier som vil få samme gode grunn til å feire inntredenen i det eksklusive Buick-selskapet med en sjeldent lekker og «ungdommelig» LeSabre «bubble top» i iøyenfallende farger som en eller annen lykkelig sjel opplevde et sted i USA i 1961. 

Inne i denne uvanlig urørte tidskapselen av en veteranbil kan man faktisk ane stemningen fra den gangen fremdeles…