Svært få statusbiler «overlever» å bli allemannseie i taxibransjen. Det skjer bare når kvaliteten viser seg å bekrefte statusen.

Av Tore Robert Klerud

Legender kan av og til fødes som nettopp legender, og oppfattes som det helt fra start. Men når en forholdsvis vanlig bil, med fire dører og ikke alltid grensesprengende fartsressurser, også opplever å oppnå legendestatus mens den er i produksjon, da har noe spesielt skjedd.

Mercedes-Benz sine typiske familie-modeller, det som etter hvert har blitt kjent som E-klassen, hadde lenge en plass i folks bevissthet som noe ganske enestående blant sine konkurrenter. Det vil si, «konkurrenter»; strengt tatt gjenspeilet prisnivået også at Mercedesen lå litt for seg selv, med BMW litt under, og Volvo, Audi og «røkla» enda litt lenger ned på både pris-, kvalitets- og den oppfattede «rangstigen». 

Det var på en måte noe alle visste, og aksepterte. Kun de med mest ballast av misunnelse og jantelov forsøkte å påstå at «det var stjerna man betalte for» – helt til de lydløst skiftet mening og kjøpte seg Mercedes selv så fort de fikk råd til det.

Grunnlaget for E-klassens enorme status ble lagt allerede like etter krigen, da det i tillegg til de gamle luksusbilene også begynte å dukke opp mer folkelige modeller med den karakteristiske frontgrillen. Selv i et krigsherjet Norge under oppbygging var bilenes kvalitet god nok til at det tyske opphavet ble glemt. Nok glemt til at de kostbare bilene stadig overtok mer av taxi-markedet fra amerikanerne, som hadde dominert frem mot slutten av 1950-tallet og til bilrasjoneringen ble opphevet først på 1960-tallet.

I Tyskland ble bilene brukt til tøffe oppgaver som eksempelvis politibiler og ambulanser, og på ambulansefronten tok de også for seg av markedet her hjemme ut over 1960-tallet. Skikkelige bruksbiler, altså, som kunne leveres med forlenget chassis til forskjellige påbyggere for vidt forskjellige bruksområder.

Den slags tilpasning til diverse kommersielle oppgaver høres i utgangspunktet ikke ut som en oppskrift på å oppnå status også blant velbeslåtte advokater og bankfolk, men som nevnt innledningsvis – noen ganger kan kvalitet i seg selv være en så gedigen faktor ved en bilmodell, at alle ønsker seg en.

Det samme så vi på 1990-tallet med Hummer H1, som egentlig bare var en ganske simpel og grovgjort militærbil, men som ble etterspurt på grunn av sin dokumenterte uovervinnelighet i Kuwait-krigen, og sakte fikk litt, men ikke mye, mer sivile trekk. Veldig mange flere eksempler kan vi ikke huske i farten.

Bilen som markerte toppen i Mercedes-Benz sin «formkurve» som kombinert sliter og statusbil, er den vi ser på bildene. Ikke akkurat den, men dens søsken i tallrike varianter. Den hadde internkode W124 i vanlig sedan-utgave, og for første gang i historien opplevde vi at en bil ble så folkekjær at til og med menigmann kunne litt av stammespråket, og refererte til internkoden som en samlebetegnelse for alle de forskjellige variantene.

Gjennom et langt produksjonsløp, faktisk ti hele år, rakk 124-serien å oppnå godt og vel samme legende-status som forgjengeren, W123. Den var ansett som nærmest uslitelig da den etter omtrent samme livslengde ble avløst av nykommeren, og mang en taxi-eier gråt sine modige tårer da de byttet ut gamlebilen mot noe ukjent. Akkurat i starten oppsto det da også noen barnesykdommer på 124-bilenes automatkasser, i første rekke på de firesylindrede modellene, og mange trodde at løpet var kjørt. Men altså – sykdommene ble rettet brennkvikt, og eierne lærte snart å sette pris på langt mer moderne kjøreegenskaper og sikkerhet, bedre motstandskraft mot rust, og det som skulle vise seg å være like langvarig kvalitetsfølelse som på forgjengeren.

Stasjonsvognen kom et år etter den vanlige firedørsbilen, og på sitt vante vis dro de også opp en usedvanlig lekker todørs hardtop coupé fra hatten like etterpå. Samtidig ble det også bygget forlengede chassis til eksterne påbyggere av ambulanser og diverse annet, og forlengede sedankarosserier med tre seterader og seks dører overtok rollen til den gamle «123-limoen» – først og fremst som ikke spesielt gloriøse maxitaxier i Midt-Østen og Afrika. Til slutt dukket det da også opp en svært velbygget og flott cabriolet basert på coupeen, slik at det vide modellspekteret ble veldig tydelig – fra slitte afrikanske taxier til lekre cabrioleter i Hollywood.

I Norge gjorde firedørssedanen entré med brask og bram da den kom, og takket være taxibransjen fikk svært mange ganske raskt både ta og føle på den kostbare bilens kvalitet – om enn fra baksetet. Drømmen om å eie en selv ble tent for svært mange, og da det i etterdønningene etter børskrakket i 1987 ble litt for lite bruktbiler i Norge rundt 1990, begynte svært mange – deriblant Mercedes-forhandlerne selv – å bruktimportere pent brukte biler. Svært mange nordmenn valgte på 1990-tallet mye heller en tre år gammel, bruktimportert 124-bil enn en flunkende ny bil fra et konkurrerende merke til samme pris.

Bilen på disse bildene er en slik. 1990-modellen fikk akkurat med seg den første og mest synlige av to facelifter, da den fikk forbedret interiør og oppgradert utseende takket være lakkerte plastpaneler rundt hele nedre del av karosseriet – såkalte «Zacco-planker», kjærlig oppkalt etter den legendariske Mercedes-designeren Bruno Zacco, som også har en ganske godt kjent sekkestol på samvittigheten. Neste facelift i 1993 bød på mindre justeringer av designet på panser og bagasjelokk, men desto større forandringer i motorprogrammet.

Nettopp motor, og kostbart ekstrautstyr, var en akilleshæl for bilene i avgiftslandet Norge. Bilen var dyr i utgangspunktet, og ble svindyr hvis man skulle flotte seg litt ekstra. Mange gikk for standard 2 liters motor med bensin eller diesel til å begynne med, noen klarte seg også med manuell girkasse, men fant likevel glede i en kvalitetsfølelse som var til å ta og føle på. Mange drømte om de fem- og sekssylindrede dieselmotorene som taxisjåførene kunne glede seg over, men de ble gjerne for kostbare til privatkunder med fulle avgifter. Og sekssylindrede bensinutgaver med mye utstyr ble den ultimate drømmen – helt til den ultimate 124-versjonen dukket opp midtveis i produksjonsløpet, med 5-liters V8 fra store S-klasse, og et håndmodifisert karosseri, bygget side om side med 928 på Porsches fabrikk i Stuttgart.

Men 500 E er en HELT annen historie, som vi forhåpentligvis vil få komme tilbake til en annen gang. Her handler det om det som var selve folkeutgaven av 124-serien – en 1990 230 E.

For denne bilen var selve kompromisset: Den hadde litt mer motor enn innstegsmodellen, nok til at den flyttet seg «helt greit», og var dermed modellen som de fleste privatkundene forsøkte å strekke seg til. Den har også automatgir, som ga den komforten som en slik bil absolutt burde ha, og i tillegg elektrisk soltak og nakkestøtter i baksetet. Ikke noe særlig mer, men det var også nok til at folk var fornøyde den gang: De hadde realisert drømmen om en Mercedes E-klasse, og med akkurat nok margin til at de slapp å gå for de helt minimalistisk utstyrte variantene.

Dette er en bil som meget vel kan ha vært eiet av nettopp en slik kunde i starten. Den kom nemlig til Norge i 2000, formodentlig i strøken tilstand, og har vært heldig med «valg av eiere»: Etter den tid har den nemlig hatt kun to eiere, hver av dem i omtrent like lang tid, og bortsett fra en opplakkering av bilens sider har det ikke vært behov for mye sminke av det som etter hvert har blitt en veteranbil. I dag har den egentlig kun den karakteristiske slitasjeflekken på førerstolens seterygg som synlig tegn på de drøyt 300.000 kilometrene den har gått, og mekanisk føles fremdeles den gedigne material- og byggkvaliteten som gjorde at den med årene ble anerkjent som en minst like stor legende som forgjengeren W123.

En kvalitet og en legendestatus som i dag gjør at den omtales som «den siste ordentlige Mercedesen», og huskes av mang en drosjekusk med tårer i øynene, etter at de etterfølgende E-klassegenerasjonene aldri helt har klart å leve opp til dette nivået. 25 år etter at produksjonen ble avsluttet går fremdeles mange av disse bilene i aktiv taxi-tjeneste rundt om i verden – og det er ikke lenge siden vi så en i Oslo, heller…

Vil du vite mer om bilen vi har til salgs nå kan du følge denne linken, eller fylle ut skjemaet nedenfor så tar vi kontakt.